Det er 1. påskedag, og kristne over hele verden feirer i dag at Jesus sto opp fra de døde tre dager etter at han ble torturert og korsfestet. «Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det», kan vi lese i Johannes 1,5. Jesus hentet ut nøklene fra dødsriket, og åpnet veien til et evig liv for oss alle. Han viste seg flere ganger for disiplene etter at han sto opp fra de døde. Før han for opp til himmelen, hilste han dem med disse ordene: «Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» «Vær du det merket som syner mitt verd», synger vi i salmen Deg å få skode. Vi kan tegne oss med det hellige korsets tegn og minne oss selv på at vi hører Jesus til. Skapt av Gud og elsket av Gud. Henry Nouwen skriver i Finding my way home: «Gud elsket deg før du ble født, og Gud vil elske deg etter at du er død. I Bibelen sier Gud: Med evig kjærlighet har jeg elsket deg. Det er en helt grunnleggende sannhet ved din identitet. Det er den du er, uansett om du føler det eller ikke. Du tilhører Gud fra evighet til evighet. Livet er bare en liten mulighet for at du kan gjengjelde kjærligheten i noen få år og si: Jeg elsker deg også.»
En som brukte livet sitt til å både gjengjelde og dele Gud sin kjærlighet, var Frans av Assisi.
I en fjellside i Umbria i Italia ligger byen Assisi. Det var her Frans av Assisi hadde et møte med Gud, som endret livet hans. Fra å være en rik arving, takket han nei arven og ja til et liv med Gud og for andre mennesker. Det var tidenes verdivalg, som har fått store konsekvenser for ettertiden. Frans hadde et møte med Gud som overgikk alt han hadde erfart eller kunne forestille seg. Som en dramatisk markering på dette, kledde han seg naken på byens torg og sa at han ville gifte seg med Fru Fattigdom. Han ble de fattige og sykes venn, og var grunnleggeren av fransiskanerordenen. Frans levde nær naturen og i naturen. Ofte gikk han og de andre brødrene opp til grottene i fjellet for å be. I 1224 skrev Frans Solsangen i klosterhagen til San Damiano. I salmeboka heter den Takk, gode Gud, for alle ting. Den er å finne på salmenummer 290. Salmen går slik:
Takk, gode Gud, for alle ting, først for bror Sol, så lys og fin. Han vekker oss hvert morgengry og er ditt tegn for oss i sky. Refreng, som gjentas etter hvert vers: Halleluja, halleluja. Takk for alle dine under.
Salmen fortsetter med å takke for månen, stjernene, vinden, vannet, ilden, jorda, alle som arbeider for fred og til slutt døden som den siste hjelper i vår nød. Frans fant rikelig med hverdagskilder i skaperverket, og han var ikke i tvil om hvem som var Skaperen.
Høsten 2023 fikk jeg muligheten til å besøke Assisi, sammen med mannen min. Vi hadde forsøkt tidligere, men måtte avlyse turen på grunn av korona-pandemien. Jeg hadde lenge vært nysgjerrig på Frans og hatt et ønske om å besøke Assisi. Den aller første nyttårsaftenen vi feiret sammen, ga Per meg en innrammet versjon av Frans av Assisi sin bønn. Jeg så ikke på meg selv som kristen den gangen, men ordene til Frans traff likevel noen strenger. I etterkant har jeg lest flere bøker om Frans. Høsten 1205 ba Frans ved den lille, forfalne kirken San Damiano utenfor Assisi. Plutselig hørte han at Kristus snakket til ham fra krusifikset på veggen tre ganger: «Frans sett i stand mitt hus, som du ser forfaller.» Frans tok først budskapet svært bokstavelig, og solgte farens tøyruller for å kunne finansiere oppussing av kirken. Faren var en svært rik tøyhandler og han ble rasende, slo sønnen og stengte han inne med fotlenke. Frans var 25 år da dette skjedde. Etter hvert ble det tydelig for Frans at oppgaven han hadde fått med å sette i stand Guds hus, gjaldt for den katolske kirken. Denne var i dårlig forfatning moralsk sett.
Rommet vårt i Assisi lå fantastisk til. Vi kunne sitte i vinduskarmen og se bort på kirken Santa Chiara, hvor Klara ligger begravet. Klara sitt liv var like bemerkelsesverdig som Frans sitt. Hun ble så grepet av å høre Frans tale at hun gikk i kloster og startet klarisseordenen. Klara valgte også ekstrem fattigdom, og bar verken sko eller sandaler. Hun praktiserte faste bestående av vann og brød. En rekke under skjedde når hun ba. I sideskipet til kirken Santa Chiara henger krusifikset som snakket til Frans. Det opplevdes helt klyp-meg-i-armen å kunne sette meg ned og kikke opp på det. Jeg fikk muligheten til å komme inn i kirken flere ganger. Assisi et av de meste besøkte pilegrimsstedene i verden, og dette bar også Klara sin kirke preg av. Store grupper mennesker var i kirken til enhver tid. Men så, den aller siste dagen, fikk jeg ei stund helt aleine foran krusifikset. Per hadde gått for å hente bilen og jeg gikk en siste tur inn i kirken. Og da skjedde dette helt spesielle; jeg fikk ti minutter helt for meg selv i sideskipet. Krusifikset var stille denne dagen, med det kjentes godt og varmt å sitte der. Som en slags jording.
Da flyet hjem skulle ta av fra rullebanen i Firenze, ble vi stående og vente. Dette på grunn av kraftig vind og kort flystripe. Da vi sjekket inn, fikk flere passasjerer beskjed om at de ikke fikk bli med likevel. Dette grunnet at flyet trengte mindre vekt for å klare å komme seg i lufta under disse forholdene. Da alle var på plass i flyet, og vi hadde beveget oss i retning rullebanen, fikk vi beskjed om at vi måtte stå ei stund og bruke drivstoff for å redusere vekten. Per sovnet i setet ved siden av, og jeg ble sittende i 45 minutter og kjenne på nærhet og takknemlighet. Dagene i Assisi hadde gjort noe med meg, og nå satt jeg og forsøkte å kjenne etter hva det var. Jeg kjente på en takknemlighet til Gud, som er både den himmelske skaper av alle ting, samtidig som han er far for oss alle. Og en takknemlighet for mannen min, ungene, svigerbarna, familie og venner. For naturen og alt Gud har skapt. En annen svært tydelig tanke og følelse som ble mer og mer tydelig, var hvordan jeg i unødvendig stor grad lar meg selv begrense og redusere av tanker som trekker ned. Bekymringer og tanker som gir uro. Livet er en gave. Vi er her på jorda i noen begrensede år. Hvorfor i all verden la bekymringer og uro stjele glede og fred? Det kan være vanskelig å følge Jesus sine ord i Matteus 6,34: «Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen.» Jeg ble sittende og tenke på dybden i Frans av Assisi sin bønn:
Herre gjør meg til et redskap for din fred!
La meg bringe kjærlighet der hatet rår.
La meg bringe forlatelse der urett er begått.
La meg skape enighet der uenighet rår.
La meg bringe tro der tvilen rår.
La meg bringe sannhet der villfarelse rår.
La meg bringe lys der mørket ruger.
La meg bringe glede der sorg og tyngsel rår!
Å mester!
La meg ikke søke så meget å bli trøstet som å trøste.
Ikke så meget å bli forstått som å forstå.
Ikke så meget å bli elsket som å elske!
For det er gjennom at man gir at man får.
Det er ved å glemme seg selv av man finner seg selv.
Det er ved å tilgi andre at man selv får tilgivelse!
Det er ved å dø at man oppstår til det evige liv!
De 45 minuttene på flystripa i Firenze ble en stopp i hverdagen på flere måter. Tankene fikk tid, og bevisstheten var nær og tilgjengelig. Det opplevdes som om Gud satte spotlighten på noe viktig i livet mitt, som begrenser meg og frarøver meg noen av livets viktigste skatter. Jeg så hvordan bekymringer og uro infiltrerer mye av det gode i livet. Hvis jeg ønsker å la meg inspirere av Frans av Assisi sin bønn, og la den prege min hverdag, trenger jeg å ta Jesus sine ord om å ikke bekymre meg på alvor. Hvis ikke vil bekymringene og uroen infiltrere min tilstedeværelse, mitt fokus, min søvn, min glede og mulighet til å kjenne på indre fred, min tillit, min raushet og evne til åpenhet.
Hvordan «lander» Frans av Assisi sin bønn i ditt liv akkurat nå?
Utsikten til Klarakirken.
Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede. 