Month: December 2022

Tenn lys, er en vakker adventssalme. Den oppsummerer mye av hva jula og det kristne oppdraget handler om. Slik lyder den:

Tenn lys, et lys skal brenne, for denne lille jord.

Den blanke himmelstjerne, der vi og alle bor.

Må alle dele håpet, så gode ting kan skje.

Må jord og himmel møtes, et lys er tent for det.

Tenn lys, to lys skal skinne, for kjærlighet og tro.

For den som viser omsorg, og alltid bygger bro.

Må fanger få sin frihet, og flyktninger et hjem.

Tenn lys, for dem som gråter, og dem som trøster dem.

Tenn lys, tre lys skal flamme, for alle som må slåss.

For rettferd og for frihet, de trenger hjelp av oss.

Må ingen miste motet, før alle folk er ett.

Tenn lys, for dem som kjemper for frihet og for rett.

Tenn lys, nå stråler alle de fire lys for ham.

Som elsker alt som lever, hver løve og hvert lam.

Tenn lys for himmelkongen, som gjeterflokken så.

Nå møtes jord og himmel, i barnet lagt på strå.

I Joh. 3,22 står det om tiden før Johannes ble kastet i fengsel. Jesus og disiplene hans var nå også kommet i gang med å døpe mennesker. Johannes døpte også, et annet sted. Disiplene til Johannes kom til han og sa: «Rabbi, han som var sammen med deg på den andre siden av Jordan, og som du vitnet om, han døper nå, og alle går til ham.» Johannes svarte: «Et menneske kan ikke få noe uten at det blir gitt ham fra himmelen. Dere er selv mine vitner på at jeg sa: Jeg er ikke Messias, men jeg er sendt i forveien for ham. Den som har bruden, han er brudgom. Men brudgommens venn som står og hører på ham, gleder seg stort over å høre brudgommens stemme. Denne gleden er nå blitt min, helt og fullt. Han skal vokse, jeg skal avta.»

Ikke mye misunnelse, konkurranseinstinkt eller behov for selvhevdelse hos døperen Johannes. Han var trygg på sin egen rolle, og jobbet på lag med Jesus.

Henry Ford har sagt: «Å komme sammen er begynnelsen. Å holde sammen er framgang. Å arbeide sammen er suksess.» G. M. Verity har skrevet: «Samarbeid staves med to bokstaver: VI.»

Paulus brukte kroppen som et bilde på samarbeid. Han sa at vi alle har våre sterke og svake sider. Ingen av oss er viktigere enn noen andre, men vi er alle viktige fordi vi til sammen utfyller hverandre og utgjør en helhet. Vi kan sammenliknes med lemmer eller kroppsdeler på en kropp. Det blir ikke det samme om ørene eller galleblæra mangler.

Johannes visste at han hadde hatt en svært viktig oppgave, men at det nå var Jesus sin tid til å vokse.

Jesus kom fra Galilea til Johannes ved Jordanelven, for å bli døpt av ham. I Matt. 3,14 står det: «Men Johannes ville hindre han og sa: «Jeg trenger å bli døpt av deg, og så kommer du til meg?» Jesus svarte: «La det nå skje! Dette må vi gjøre for å oppfylle all rettferdighet.» Da lot Johannes det skje. Da Jesus var blitt døpt, steg han straks opp av vannet.» Da åpnet himmelen seg over han, og Guds Ånd komme ned over Jesus som en due. Det lød også en stemme fra himmelen som sa: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.»

Etter hvert ble Johannes henrettet av Herodes Antipas. Dette skjedde etter at Johannes hadde sagt til Herodes Antipas at det ikke var lov for han å ha sin brors kone. Kona, som het Herodias, var etter dette ute etter Johannes. Hun ville gjerne få han drept. Herodes Antipas hadde motsatt seg dette fordi han hadde respekt for Johannes, og visste at han var en rettferdig og hellig mann. I 6,21 kan vi høre hva som skjedde den fatale drapskvelden: «Men så bød det seg en anledning: på fødselsdagen sin holdt Herodes et festmåltid for sine fremste embetsmenn, offiserene og de ledende menn i Galilea. Da kom Herodias` datter inn og danset. Herodes og gjestene ble så betatt at kongen sa til henne: «Be meg om hva du vil, så skal jeg gi deg det.» Han sverget på det og sa: «Hva du enn ber meg om, skal jeg gi deg, om det så er halve kongeriket mitt.» Hun gikk ut og spurte sin mor: «Hva skal jeg be om?» Moren svarte: «Hodet til døperen Johannes.» Straks skyndte hun seg inn til kongen og sa hva hun ønsket: «Jeg vil at du med en gang gir meg hodet til døperen Johannes på et fat.» Da ble kongen dypt bedrøvet, men fordi han hadde sverget, og det mens gjestene hørte på, ville han ikke si nei til henne. Og kongen sendte straks en bøddel med ordre om å hente hodet til Johannes. Han dro av sted og halshugget Johannes i fengselet, kom med hodet på et fat og ga det til jenta, og hun ga det til sin mor. Da disiplene hans fikk høre dette, kom de og hentet liket og la det i en grav.»

For en trist historie, og for et helt unødvendig drap! Det er mye å reflektere over i denne historien. Hvor viktig det er å velge en livsledsager med gode intensjoner, for eksempel. Eller at det kan være lett å bli revet med på en festkveld med svært god stemning.

Få dager etter at Gabriel kom til Maria, dro hun opp i fjellene for å besøke Elisabeth. Da Elisabeth hørte Maria sin stemme, sparken babyen i magen hennes. Vi kan lese i Luk. 1,41: «Hun ble fylt av Den hellige ånd, og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv.» Maria svarte med en lovsang, som er gjengitt i 1,47. Maria ble hos Elisabeth i omkring tre måneder, før hun vendte hjem.

Da Elisabeth hadde født Johannes, fikk Sakarja tilbake talens gave igjen. Han lovpriste Gud. Johannes vokste og ble sterk i ånden. Han holdt til i ødemarken, helt til den dagen han skulle stå fram for Israel. I Matt, 3 kan vi lese om hvordan dette skjedde:

«På den tiden sto døperen Johannes fram i ødemarken i Judea og forkynte: «Vend om, for himmelriket er kommet nær!» Johannes hadde en kappe av kamelhår og et lærbelte om livet. Maten hans var gresshopper og villhonning! I 3,5 kan vi lese: «Folk dro ut til ham fra Jerusalem og hele Judea og landet omkring Jordan. De bekjente syndene sine og ble døpt av ham i Jordanelven.» Johannes var svært tydelig til fariseerne og saddukeerne. Han sa: «Ormeyngel! Hvem har lært dere hvordan dere skal slippe unna den vreden som skal komme? Bær da frukt som svarer til omvendelsen!»

Johannes var svært tydelig på den store kontrasten mellom liv og lære i fariseernes og saddukeernes liv. Han var ikke redd for å påpeke det når mennesker gjorde gale og nedbrytende ting, og han var heller ikke redd for å si ifra om dette. Det skulle etter hvert føre til en brutal død.

I Matt. 1,18 får vi et innblikk i Josef sin opplevelse av situasjonen: «Med Jesu Kristi fødsel gikk det slik til: Hans mor Maria var lovet bort til Josef. Men før de var kommet sammen, viste det seg at hun var med barn ved Den hellige ånd. Josef, mannen hennes, som var rettskaffen og ikke ønsket å føre skam over henne, ville da skille seg fra henne i all stillhet. Men da han hadde bestemt seg for dette, viste en Herrens engel seg for han i en drøm og sa: «Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din kone. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den hellige ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi han navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.» Det står videre at da Josef våknet av søvnen, gjorde han som engelen hadde sagt, og tok Maria hjem til seg som sin kone.

Ole Paus har reist rundt med en fortelling om Josef, som også er kommet i bokform. Ole Paus sier i bokomtalen: «Det er en gammel drøm å ta opp Josef. Jeg har vært glad i den søte, rare skruen helt siden jeg var liten. For Josef fantes det ikke en brist av tvil i kjærligheten til Maria. Han trodde henne da hun sa at hun ikke hadde vært utro, selv om hun var gravid. Josef var en tålmodig mann som lot det skje, selv om han ikke skjønte det.»

Etter fødselen var det Josef som reddet Jesusbarnet fra en farlig situasjon og drapsforsøk, da han på ny lyttet til Herrens engel i Matt. 2,13. Engelen sa: «Stå opp, ta med deg barnet og barnets mor og flykt til Egypt, og bli der til jeg sier fra! For Herodes kommer til å lete etter barnet for å drepe det.» Josef var ikke den som ropte høyest, eller oppsøkte maktposisjoner. Den katolske kirke omtaler Josef på følgende måte på sine nettsider: «Fortellingene i Bibelen gir inntrykk av en rettferdig, vennlig, verdig og fornuftig mann, rede til handling, men selvutslettende.» I den katolske kirken omtales Josef som Den hellige Josef. Han er blant annet skytshelgen for flere kirker, for håndverkere og arbeidere. Josef har sin minnedag den 19. mars.

Et vinterhjerte for Josef ❤

Da Elisabeth var seks måneder på vei, ble engelen Gabriel sendt fra Gud til byen Nasaret. Der besøkte han Maria, som var jomfru og forlovet med Josef. Engelen sa til Maria: «Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!»

I Luk. 1,32 kan vi lese at Gabriel fortalte Maria at hun skulle bli med barn, og føde en sønn som hun skulle gi navnet Jesus. «Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone. Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid; det skal ikke være ende på hans kongedømme.» Maria svarte: «Hvordan skal dette kunne skje når jeg ikke har vært sammen med noen mann?» Engelen svarte: «Den hellige ånd skal komme over deg, og Den høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn. Og hør: Din slektning Elisabeth venter en sønn, hun også, på sine gamle dager. Hun som de sa ikke kunne få barn, er allerede i sjette måned. For ingen ting er umulig for Gud.» Da sa Maria: «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt.»

En jomfrufødsel. Maria skulle bli gravid uten å ligge med noen. Denne delen av historien har vært gjenstand for både stand-up vitser og uttalelser om at det er vanskelig eller umulig å skulle tro at dette faktisk kunne skje. For min del tenker jeg at hvorfor skulle en jomfrufødsel være umulig for en Gud som har skapt himmelen, jorda og havet med alt som lever av mennesker, dyr og planter? En Gud som kunne la sønnen sin bli født som en baby for å frelse mennesker og hente ut nøklene fra dødsriket?  En baby som skulle vokse seg stor, og gjøre mange undre. Som kunne gå på vannet, gi blinde synet tilbake og mette flere tusen mennesker med to fisker og fem brød? I dette perspektivet virker en jomfrufødsel «innafor».

Men hvordan opplevde Josef å få denne nyheten? Forloveden hans var gravid, og han visste at de ikke hadde hatt sex. Vi tar en kikk på historien med Josef sine øyne i morgen.

I Lukas 1,5 kan vi lese om Sakarja og Elisabeth. De ble etter hvert foreldre til Johannes, som ble kalt døperen Johannes. Johannes beskrev seg selv som en som ryddet vei i ødemarken for Jesus. Teksten går slik: «I de dager da Herodes var konge i Judea, var det en prest i Abias vaktskift som het Sakarja. Hans kone var også av Arons ætt og het Elisabeth. Begge var rettferdige for Gud og levde uklanderlig etter alle Herrens bud og forskrifter. Men de var barnløse, for Elisabeth kunne ikke få barn, og begge var nå langt oppe i årene.»

En dag da Sakarja var i tempelet for å brenne røkelse og gjøre tjeneste for Gud, viste en engel seg for han. Sakarja ble slått av redsel, men engelen sa:

«Frykt ikke, Sakarja! Din bønn er blitt hørt. Din kone Elisabeth skal føde deg en sønn, og du skal gi ham navnet Johannes. Han skal bli til glede og fryd for deg, og mange skal glede seg over at han er født, for han skal være stor i Herrens øyne. Han skal ikke drikke vin eller sterk drikk, og helt fra mors liv skal han være fylt av Den hellige ånd. Han skal få mange i Israel til å vende om til Herren, deres Gud. Han skal gå i forveien for Herren med samme ånd og kraft som Elia, for å vende fedrenes hjerter til barna og gi ulydige det sinn som rettferdige har, for å gjøre i stand for Herren et vel forberedt folk.»

Den videre reaksjonen til Sakarja er veldig menneskelig. Til tross for at han var prest, var kjent for å følge bud og forskrifter, og over tid hadde bedt til Gud om å få bli far, så svarte han engelen på følgende måte: «Hvordan kan jeg være sikker på dette? Jeg er jo gammel, og min kone er også langt oppe i årene.» Å stole på Gud har tydeligvis vært vanskelig til alle tider. Kan virkelig Gud gjøre mer enn det vi forstår?

Engelen svarte: «Jeg er Gabriel, som står for Guds ansikt. Jeg er sendt for å tale til deg og bringe deg dette gledesbudskapet. Nå skal du bli stum og ikke kunne tale før den dagen dette skjer, fordi du ikke trodde mine ord. Men, det jeg har sagt, skal gå i oppfyllelse når tiden er inne.»

Sakarja ble stum der og da, og måtte kommuniserte med tegn. Etter en tid ble Elisabeth gravid. Hun sa: «Dette har Herren gjort for meg. Nå har han sett til meg og tatt bort min vanære blant folk.»

Snart skulle også en annen kvinne få et overraskende besøk av Gabriel. Hun het Maria, og var i familie med Elisabeth.

Jeg kjenner at jeg må skrive litt om det å være sykepleier igjen. Som sykepleiere skal vi møte og legge til rette for ivaretakelse av pasienten sine fysiske, psykiske, sosiale og åndelige behov. I en tid hvor det i det offentlige rom har vært mye fokus på nøytralitet, kan det å møte de åndelige behovene lett havne litt på sidelinjen. På en av mine tidligere arbeidsplasser ble det definert noen mål for forskning og utvikling. Et av disse målene omfattet pasientene sine verdier og ressurser. Og alle pasienten fikk spørsmål om å fargelegge et bilde. Bildet var delt inn i de ulike temaene som påvirker oss, som: kroppen, aktiviteter, søvn, kosthold, økonomi, omgivelser, osv. Et av punktene var Meningen med livet/religion. Ved å ha med dette punktet, opplevde jeg at det var lettere for pasientene å sette ord på hva som var viktig for dem, hvilke verdier de hadde og hvordan de så på egne ressurser. Noen ganger kom samtalen inn på håp, tro og eksistensielle tanker. Kanskje hadde pasienten opplevd at sykdom og begrensninger utfordret selvbildet, meningen med tilværelsen, verdiene man hadde levd etter og håpet for fremtiden. «Hvem er jeg nå?», sa flere. «Jeg vet hvem jeg var før trafikkulykken. Jeg vet hva som ga meg glede og hvilke planer jeg hadde. Men hva nå?» Eller: «Før hjerneslaget hadde jeg gledet meg til pensjonisttilværelsen. Kona og jeg hadde tenkt å reise og gå turer i fjellet. Hvordan finne mening, når alle planer er snudd på hodet?» Eller den unge jenta som hadde måttet sette studier og fritidsaktiviteter på vent på grunn av ME? «Hvem er jeg når jeg ikke lenger er studenten eller håndballspilleren?»

Vi kan være med pasienten på å stokke kortene på nytt. Hva kan du fortsatt gjøre? Hvilke mål kan være realistiske? Hva gir deg glede? Er det noe du har hatt lyst til å gjøre, som du kan prøve å gjøre nå? Skrive, tegne, male? Hvis man ikke lenger kan jogge, kan man kanskje gå? Om det ikke er realistisk å fullføre studiet akkurat nå, kan man lære å porsjonere energien fornuftig, slik at man får gjort noe av det som gir glede og påfyll? For mange virker det gunstig om man får til en bedre døgnrytme, sover nok, spiser regelmessig, får litt påfyll av frisk luft, noe bevegelse, men også nødvendig restitusjon.

Gud har skapt oss i sitt bilde. Hans horisontale målestokk for verdien til hver og en av oss er alltid er på maks. Som kristen sykepleier, skal jeg ikke «misjonere» for pasientene. Men jeg kan møte pasienten der han eller hun er. I 2. Kor. 1,22 skriver Paulus: «Han har også satt sitt segl på oss og gitt oss Ånden som pant i våre hjerter.» Dette er gaver som Gud ønsker å gi til hver og en av oss.

I 2. Kor. 1,4, står det om Gud: «Han trøster oss i all vår nød, så vi skal kunne trøste dem som selv er i nød, med den trøst vi selv får av Gud.» Vi får gaver av Gud, som det er meningen at vi skal gi videre. Vi kan lytte, være til stede, tåle, peke på muligheter og trøste. Eller som det heter i salmen Å leva det er å elska: «Spegla Guds himmel av.»

Istjern speiler stadig Guds himmel av. I salmen “Å leva det er å elska”, oppfordres vi til å gjøre som havet, og “spegla Guds himmel av.” Dagens oppgave til oss alle: Hvordan gjør vi dette?

Blått, grønt og alt imellom er mine yndlingsfarger. I sommer var jeg så heldig at jeg fikk anledning til å padle kajakk på det grønne Loenvatnet, en vindstille dag. Det var så vakkert at det opplevdes uvirkelig. Jorda vår kalles Den blå planeten. 75 prosent av jorda er dekket av væske, eller hav. Akkurat som 75 prosent av kroppen vår også er væske. Vi er fantastisk skapt.

«Bruk hodet – vi har bare en klode», synger Blekkulf. Vi trenger miljødetektivene mer enn noen gang. FNs klimarapport fra 2021 viser at klimaendringene går raskere og er mer intense enn hva forrige rapport viste.

Samtidig har vi under koronapandemien sett at endring er mulig. Måling av luftkvalitet fra kinesiske storbyer under pandemien, viste en tydelig forbedring. Vannet i Venezia ble rapportert å være renere, og man kunne se fisk for første gang på lenge.

Men en endring krever drastiske tiltak og prioriteringer. Noen av linjene fra diktet i går, lød slik: «Å gi opp er noe vi aldri gjorde. Å forandre verden til et bedre sted vil ikke være lett, men vi vil prøve. Å glemme denne tiden er en dum ting å gjøre.»

Det er mye hver og en av oss kan gjøre, som å resirkulere mer, fly mindre, ha noen kjøttfrie dager, handle fornuftig og forbruke bærekraftig. Men de store endringene ligger i statsledere sine hender. Vi kan påvirke disse blant annet gjennom hvilket parti vi gir vår stemme.

I 1.Tim. 4,4 står det: «Alt det Gud har skapt er godt.» Hvordan kan du og jeg ta bedre vare på den vakre, blå planeten?

Jeg er kommet over en ganske interessant tekst. Den er skrevet av en gutt på 14 år, og kan leses to veier. Den starter slik:

«Vår generasjon vil ikke bli husket for noe som helst. Aldri vil noen si, vi var høydepunktet i menneskenes utvikling. Det stemmer ikke, sannheten er at vår generasjon var en feiltakelse.

Å tro at vi faktisk lyktes, er bortkastet. Og det vet vi. Å leve bare for penger og makt er veien å gå. Å være kjærlig, respektfull og snill, er en dum ting å gjøre. Å glemme denne tiden vil ikke være lett, men vi vil prøve. Å forandre verden til et bedre sted, er noe vi aldri gjorde. Å gi opp var slik vi møtte våre problemer. Hardt arbeid, det var en spøk. Vi visste at mennesker ikke trodde vi kunne komme tilbake. Det kunne vært sant, med mindre vi snur ting på hodet.»

Hvis vi leser teksten baklengs, blir den slik:

«Med mindre vi snur ting på hodet, kunne det vært sant. Mennesker trodde ikke vi kunne komme tilbake. Vi visste at det var bare en spøk. Hardt arbeid var slik vi møtte våre problemer. Å gi opp er noe vi aldri gjorde. Å forandre verden til et bedre sted vil ikke være lett, men vi vil prøve. Å glemme denne tiden er en dum ting å gjøre. Å være kjærlig, respektfull og snill, er veien å gå. Å leve bare for penger og makt er bortkastet. Og det vet vi. Vi lyktes faktisk. Det stemmer ikke – sannheten om vår generasjon var en feiltakelse. Vi var høydepunktet i menneskenes utvikling. Aldri vil noen si: vår generasjon vil ikke bli husket for noe som helst.»

I Job 32,7 kan vi lese noe klokt om alder og visdom: «Jeg tenkte: la alderen tale, la de mange år bære fram visdom! Men det er ånden som er i mennesket, Den veldiges pust, som bringer innsikt. Det er ikke antall år som gir visdom, de gamle vet ikke alltid hva som er rett.»

Gud kan puste på både unge og gamle. Han har stor tro på ungdommen!