Month: December 2022

Den hellige Nikolas av Myra, var biskop i det sørvestre Lilleasia en gang på 300-tallet. Myra var provinsens hovedstad og bispesete. Faren til Nikolas var en rik og from mann, som var kjent for sin velgjørenhet. Niklas er en av de mest populære helgener i kristenheten, og han er skytsengel for mange land.

Det er flere legender knyttet til St. Nikolas. Den som kanskje er mest kjent, handler om de tre jomfruene i Patara. Faren deres hadde mistet sin formue, og hadde ikke råd til å betale medgift for døtrene sine. I sin desperasjon ville han selge døtrene sine til et bordell. Da Nikolas hørte dette, kastet han i hemmelighet en sekk gull gjennom vinduet på natten. Faren til døtrene brukte gullet som medgift, og giftet bort den eldste datteren. Dette gjentok seg to ganger til, da de yngre døtrene også var gifteklare. En variant av legenden sier at Nikolas kastet en av sekkene ned pipa, fordi faren lå på lur for å finne ut hvem velgjøreren var. Datteren hadde hengt strømpene sine til tørk ved peisen, og sekken traff en av strømpene.

Den moderne julenissen har sin rot i helgenskikkelsen St. Nikolas. Når man kjenner til legenden om de tre jomfruene i Patara, er det lettere å forstå hvorfor amerikanske barn venter at julenissen skal komme inn gjennom pipa med gaver.

Nikolas fremstilles som god og gavmild. Han delte av det han hadde, og hadde omsorg for andre. Når unge jenter skulle selges som sexarbeidere, gjorde han konkrete tiltak for å hindre dette.

Sexhandel, oversatt fra det engelske trafficking, er også en moderne form for slaveri. Ved å google disse ordene, får man raskt opp mange saker som belyser at dette er et verdensomspennende problem, som rammer kvinner og menn, voksne og barn.

Den hellige Nikolas av Myra var tidlig ute med å bruke sine gaver på en måte som hjalp mennesker i vanskelige situasjoner.

I Åp. 21,5 kan vi lese: «Se, jeg gjør alle ting nye. Skriv det ned, for dette er troverdige og sanne ord.»

En annen oppskrift som jeg setter stor pris på, er svigermor Sigrid sin brødoppskrift. Denne kan brukes både til jul, og resten av året. Når jeg bruker oppskriftene til noen som ikke er iblant oss lenger, er det som de kommer litt nærmere. De gode minnene eier vi for alltid.

Brødoppskriften er slik:

2 liter hvetemel, 3 dl helkorn hvete, 3 dl sammalt grovt mel, 3 dl havregryn og 3 dl havrekli blandes i en stor bolle.

Ha i 1 dl sesamfrø, 1 dl solsikkefrø og 1 dl linfrø.

Så trenger du også 3 ts salt, 50 gram gjær og 4 ss olje.

1,5 liter væske (du kan blande vann og melk etter eget ønske), varmes til 37 grader, og has i.

Deigen blir løs, og skal ikke knas. Den blandes med ei sleiv, og settes til heving i ca. 1 time.

Fordel så deigen i tre smurte former, og etterhev i en halv time.

Stekes på 200 grader, nederst i ovnen i 1 time.

Når du tar brødene ut av ovnen, fylles huset av en deilig lukt av nybakt brød. Selv setter jeg stor pris på å skjære av en skalk, smøre på raust med smør og bare nyte!

Min amerikanske venninne Nadine, delte en gang en historie om en bestemor som bakte brød sammen med barnebarnet sitt. Barnebarnet sa at det er rart at et brød smaker så godt, når hver og en av ingrediensene ikke smaker godt. En teskje salt, for eksempel. Æsj! Det samme kan man si om gjær, tørt mel og olje. Bestemoren fortalte da at brødbakingen kan være et bilde på selve livet. Vi har med oss opplevelser som vi gjerne skulle vært foruten, og som smaker beskt. Bestemoren sa: «Når vi gir disse opplevelsene til Gud, kan han omforme de til noe som er bedre. I Gud sin helbredende elteprosess skapes noe nytt. Han tilsetter en stor mengde kjærlighet. Sår får gro og opplevelser bearbeides. Etter hvert kan de uspiselige enkeltopplevelsene bli til noe som smaker bedre og har verdi.»

I Sal. 34,5 kan vi lese: «Jeg søkte HERREN, og han svarte meg, fra alt som skremte, berget han meg.»

De neste to dagene kommer jeg til å dele to av mine kjæreste oppskrifter med deg. Hvis du ikke har juletradisjoner med deg i ryggsekken, er det aldri for sent å skape nye. Du kan lage din egen tradisjon. Et dikt lyder slik:

«En dag om gangen er nok. Ikke se deg tilbake over fortiden, den er forbi. Ikke la deg tære, men la deg lære. Og ikke være bekymret for fremtiden, for den har ikke kommet enda. Lev nå, og gjør det så vakkert at det blir verdt å huske.»

Disse ordene minner meg om Paulus sine ord om å ikke bekymre seg. Han sier i Fil. 4,6: «Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.»

Her kommer oldemor Berte sin oppskrift på Brune pinner:

200 gram smør (romtemperert) og 200 gram sukker – røres «hvitt».

1 egg – røres i.

1 spiseskje lys sirup – lunkes, og has i bollen med smør/sukker/egg.

½ teskje kanel, 1 teskje vaniljesukker og 1 teskje natron blandes i.

6 dl hvetemel – røres/knas inn til slutt.

La deigen hvile kaldt i ca. 1 time. Deles så i seks like store deler, som trilles til pølser. Disse presses eller kjevles flate. Smør med eggehvite, og strø med hakkede mandler og perlesukker.

Stekes i 210 grader i ca. 10-12 minutter.

Skjæres i passe biter på plata, mens den flate «pølsa» fortsatt er varm. Bruke pizzahjul, eller liknende.

Lykke til!

Mange mennesker møter juletiden med sorg i hjertet, fordi man har mistet noen man er glad i. Jula er ei tid for å samle de nærmeste, og savnet etter noen man har mistet blir derfor ofte ekstra stort. Kanskje har man gode minner og hyggelige tradisjoner som man har pleid å gjøre sammen. Da blir det ekstra ensomt å skulle gjøre disse tingene aleine. Hvem skal hogge juletreet nå? Eller bake den gode kaken? Hvem skal synge for ungene eller sørge for å få litt tull og tøys inn i alle forberedelsene?

Som sykepleier har jeg flere ganger kommet over noen kloke ord om sorg. Jeg deler de her:

«Sorgen er som en trekant som dreier seg rundt i hjertet. Det gjør forferdelig vondt til trekantens spisser er avslitt og det bare er en kule igjen som glir rundt uten smerte. Sorgen er en prosess som tar tid, men den tar slutt. Hvor lang tid prosessen tar, beror på hva vi har mistet, hvilke ressurser vi selv har og hvilken støtte vi mottar fra omgivelsene våre. Når gleden over det du har hatt, overskygger savnet av det du har mistet, når du vet at du aldri ville unnvære det du har tapt selv om du var klar over at du måtte gi slipp på det, da er trekantens spisser avslitt og kulen blitt en skatt i ditt hjerte.»

I Høysangen 8,6 kan vi lese om den evige kjærligheten som vi alle kan få ha som en skatt i vårt hjerte: «Sett meg som et segl på ditt hjerte, et stempel på din arm! For kjærligheten er sterk som døden, lidenskapen er ubøyelig som dødsriket. Den brenner som flammende ild, en HERRENS brann. Veldige vann slukker ikke kjærligheten, elver skyller den ikke bort.»

For to dager siden var jeg i begravelsen til en kjær tremenning. En ekte hedersmann, som var skikkelig god til å se andre. Som svært ofte delte gode smil og en kjapp og vennlig kommentar.

Flå kirke var full, og vi fikk høre om oppvekst og interesser, vi lyttet til musikken hans og delte mange gode minner. Et liv som ble 62 år langt, er for kort. Han rakk likevel å fylle det med mye som var fint.

Under talen fortale presten om kong Salomo, som ønsket å få gravert inn de klokeste ordene i hele verden på ringen sin. Han gikk til den dyktigste smeden i landet med den dyreste og vakreste ringen han eide, og ba smeden om å dra ut i verden og finne det klokeste, smarteste, viseste som det gikk an å få ned i en setning. Disse ordene skulle han gravere på utsiden av ringen. Dette for at kong Salomo skulle bli minnet på ordene hver dag. Smeden dro fra til land etter land og leste bok etter bok. Han oppsøkte vismann etter vismann. Etter elleve måneder kom han tilbake med det han ansås om den dypeste og klokeste setningen, og denne graverte han inn på ringen: «Også denne tiden vil passere.»

Setningen er både en påminner om å stoppe opp og være takknemlig når livet er godt, men også en håps-påminner når livet er vanskelig, tøft og forferdelig.

Under minnesamværet ble det delt noen ord av Martin Luther: «Om jeg visste verden skulle gå under i morgen, ville jeg likevel gå ut i min hage og plante et epletre i dag.»

Noen ganger tenker vi smått om hva hver og en av oss kan få til. Det må vi slutte med! En historie som setter innsatsen hver og en av oss kan gjøre i et annet lys, går slik:

«Det var en gang en mann som gikk på stranden og kastet sjøstjerner ut i sjøen. Sjøstjernene var blitt skylt på land av tidevannet. En dame kom forbi og spurte: «Hvorfor kaster du sjøstjerner i sjøen? Det er jo så mange her, du kan ikke berge alle. Og alle de andre strendene der det er sjøstjerner – tenk så få du får uti igjen! Da snudde mannen seg mot henne, tok en sjøstjerne i hånden, og sa: «For denne sjøstjernen betyr det alt at jeg kaster den uti.»

Tenk stort om ordene du kan dele med andre! Det er en grunn til at jeg har spart på kortene jeg fortalte om i går, i mange år. Tenk stort om den hyggelige overraskelsen du kan gi. Kanskje er det akkurat denne oppmerksomheten som bringer litt lys inn i tilværelsen til en annen person.

Når du deler av din tid, din innsats eller ressurser, kan det vokse til noe mer enn hva det var i utgangspunktet. Ord du deler kan varme og deles videre. Blomstene kan gi glede lenge. Kakene kan minne om at man er med i et fellesskap. Middagen til uteliggeren kan gi han nytt håp, og en påminnelse om at han er verdifull.

For Jesus er det ikke størrelsen på en gave det kommer an på. En gang han var i tempelet, så han at en fattig enke la to småmynter, verdt noen få øre i tempelkisten. I Matt. 12,41 sa han til disiplene: «Sannelig, jeg sier dere: Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de andre som la penger i tempelkisten. For de ga alle av sin overflod, men hun ga av sin fattigdom, alt hun eide, alt hun hadde å leve for.»

Hvordan kan vi skape gode opplevelser for andre i jula? Hva kan hver og en av oss gjøre? Da jeg var aupair i USA, husker jeg at en vennefamilie av vertsfamilien ringte på døra en dag i adventstida. De var korpsfolk, og hadde med seg instrumenter og julekaker. Så spilte de en julesang og ga bort noen kaker, før de reiste videre for å ringe på ei annen dør. For en glede å få ta imot. Vertsfamilien samlet også klær, sykler og annet utstyr som de ikke trengte lenger, og ga til en veldedig organisasjon. Da min nærmeste venninne var alvorlig syk, kom venner innom med kakebokser til jul. Dette varmet og gledet henne. Og vi har organisasjoner som Kirkens Bymisjon, hvor vi kan sørge for at fem personer får julemiddag når vi gir 300 kr. Eller Frelsesarmeen sin julegryte, hvor det samles inn penger som blir til mat i mange gryter.

I bygda der jeg bor startet noen dyktige og engasjerte damer juleaksjonen Gledelig jul for noen år siden. Her samles det inn penger til gaver og matkasser for de som trenger det litt ekstra denne jula. De samarbeider med Røde Kors, lokalt næringsliv, privatpersoner og matbutikken. Og det lokale Hjerterommet samler inn klær, sko og leker, som gis videre.

Kjenner du noen som har mistet en av sine, eller som kjenner på ensomhet akkurat nå? En blomst på døra, en invitasjon til en kaffekopp, et smil når man møtes eller en liten prat kan bety mye.

Ei jul hadde jeg akkurat vært gjennom en vanskelig tid, hvor jeg ble sykemeldt fra jobb. Jeg har fortsatt spart på hyggelige kort som jeg fikk den jula. Noen vennlige ord kan bety mye. Og for noen få dager siden opplevde jeg en veldig konkret godhets-handling. Jeg har på besøk hos ei venninne på bakekveld, mens snøen lavet ned. Datteren i huset hadde gått seg en tur, og før hun gikk inn igjen måkte hun en fin vei bort til bilen min! For en hyggelig overraskelse og glede!

Jeg vil oppfordre både meg selv og deg som leser til å tenke ut tre konkrete ting som vi kan gjøre for å glede noen i jula. Sende noen hyggelige ord, bake kaker til noen, gi en blomst eller støtte en god organisasjon, for eksempel. Det kan bety svært mye for den som får ta imot litt godhet akkurat nå.

I Bibelen kan vi lese mye om godhet. I Sal. 145,9 står det: «Herren er god mot alle, barmhjertig mot alt han har skapt.»

Noe av det fine med godhet, er at det er smittsomt! Da jeg kom til en nymåket vei til bilen min her om kvelden, dro jeg hjem med et smil om munnen. Jeg hadde med meg den hyggelige opplevelsen videre, og fortalte det til andre. Når vi opplever varme ord, gaver, middagsinvitasjoner og andre hyggelige overraskelser gjør det noe med oss. Både her og nå, og kanskje også videre i møte med andre mennesker? Det blir som ringer i vannet som blir til stadig større sirkler. Eller en form for god smitte. God, smittsom adventstid! ❤

Kolbein Falkeid har skrevet diktet Hvor hadde vi det fra?

Det går slik:

Hvem sa at dagene våre skulle være gratis?

At de skulle snurre rundt på lykkehjulet i hjertet vårt,

og hver kveld stoppe på gevinst?

Hvem sa det? Hvor hadde vi det fra?

Hvem sa at livet vårt skulle være lett å bygge ferdig?

At mursteinene var firkantete ballonger som føk på plass av seg selv?

Hvem sa det? Hvor hadde vi det fra?

Det var piller for alt: nerver, vedvarende hoste og anemi.

Hvem sa at snarveiene støtt var kjørbare? At fjellovergangene aldri snødde til?

Og at nettopp vi skulle slippe å stå fast i tunnelen?

Ja, hvem sa det? Hvor i all verden hadde vi det fra?

Som sykepleierstudent var jeg i praksis på et psykiatrisk dagsenter. Der møtte jeg mange som hadde opplevd lite av daglige gevinster fra noe lykkehjul. Men de var godt kjent med at livet var vanskelig å bygge ferdig. Det kunne være vanskelig nok å få det opp på beina. Da den første fredagen kom, ønsket jeg en av pasientene god helg. Han svarte ganske tydelig at helga var noe han alltid gruet seg til. I uka hadde han dagsenteret å gå til. I helga ble det mange timer i ensomhet. Ofte går tankene mine tilbake til disse pasientene i førjulstida. Tankene blir en påminner om at ikke alle gleder seg til jula.

«Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det,» står det i Joh. 1,5. Dette gjelder samme hvor mørkt det er.

Før jeg startet på 365-prosjektet, delte jeg flere tekster her på bloggen. En av tekstene hadde overskriften God is the father of the fatherless, hvor jeg fortalte om pappa. Pappa var på mange måter den beste pappaen man kunne ønske seg, og jeg husker at jeg ofte gikk han i møte når han var på tur hjem fra jobb. Han introduserte meg for friluftsliv. I naturen var han virkelig i sitt rette element, og han hadde mye kunnskap og erfaring om fisking, skigåing, båtliv og alt som lever og rører seg i skog og vann. Jeg syntes han var snill, omtenksom og hadde fin humor. Og han var høy og flott.

Men pappa hadde også en annen side, en side som jeg var redd for. Han hadde det svært tøft psykisk, noe som hang sammen med oppveksten hans. Pappa vokste opp med en uforutsigbar far, som gjerne ga han en omgang med beltet uten forvarsel. Dette preget pappa hele livet. Noen ganger kunne han gå inn i en psykose. Han ble sint, mørk og uforutsigbar. En usunn sjalusi kunne fylle tankene hans på en måte som var vanskelig å forstå.

Ei jul bakte mamma og jeg julekaker da pappa var på tur hjem fra jobb. Vi sto der med deig, kjevler, forklær og god stemning. Jeg var fem år, og eldst av tre søsken. Inn av døra kom pappa, hurtig, hissig og brå. Hakk i hæl fulgte bestemor, som han hadde hentet på tur hjem, og bedt om å bli med for å passe oss ungene. Så dro han mamma med ut, fortsatt ikledd et melete forkle og med deigete fingre. Han hadde fått det for seg at mamma hadde et forhold til en annen mann, og nå skulle de konfronteres. Jeg husker enda utryggheten som fylte huset. En slik opplevelse går ikke over så fort. Nå er jeg blitt 50 år, og jeg tenker fortsatt på både denne opplevelsen, og andre opplevelser fra barndommen. De er med som et bakteppe.

Jeg kjenner mennesker som har vokst opp med foreldre som ruser seg eller drikker. Dette har også gitt mange vonde opplevelser knyttet til jula. Når man ser i julens forstørrelsesglass, kommer opplevelsene tydeligere frem.

Den fine er at man kan velge en annen vei selv. Om man er i et usunt forhold kan man bryte ut. Man kan starte med blanke ark og fargestifter, som Alf Prøysen synger. Om man ikke ønsker å legge blåkopi på oppvekstens kart, så kan man velge å gå opp stier i et nytt terreng. Gud vil svært gjerne gå opp disse løypene sammen med oss. Han elsker å skape noe som er nytt og bedre. Ingen terreng er ukjente for han. I Jer. 31,9 kan vi lese: «De kommer med gråt, jeg leder dem med trøst. Jeg fører dem til rennende bekker, på jevn vei der de ikke snubler.»

På den aller mørkeste tiden av året feirer vi jul. November-regnet har gitt seg, og kanskje har vi fått snø i stedet. Nettene er lange, og kulda setter inn. Mange opplever at det er mørkt både når de drar på jobb, og når de kommer hjem fra jobb. Vi kan lengte tilbake til midtsommerkveldene, hvor sola ikke gikk ned før vi skulle legge oss.

Midt i denne tida feirer vi en høytid med mange forventninger, tente lys, planlegging av overraskelser, ekstra mye god mat og kaker, tradisjoner, fellesskap og minner. Mange har gode juleminner, og for mange barn kan dette oppleves som en helt spesiell tid. Julen blir på mange måter et forstørrelsesglass på livet, minnene og følelsene. Det som har vært bra, blir større. Kanskje blir det ekstra viktig å gjøre aktiviteter og lage mat og kaker akkurat slik det er blitt gjort tidligere. For meg oppleves det viktig å bake brød slik min svigermor gjorde det, brygge hjembrygget øl slik mamma gjorde det og lage Brune pinner etter oppskriften til min mormor.

Forstørrelsesglasseffekten kan oppleves fint på alle de gode juleminnene. Men, hva når man har såre og vonde minner med seg fra jula? Hva når kontrasten til slik man skulle ønske det var bare blir større? Når foreldre drikker eller er syke, ingen vasker eller baker og det ikke er penger til å kjøpe julegaver? Når man merker alle juleforberedelser i venners hjem, mens utfordringene bare øker i ens egen hverdag?

De neste dagene vil jeg forsøke å belyse jula på en ærlig og usminket måte. Jeg vil ta en titt på alt det vakre, men også minne både deg og meg på at jula ikke er en god tid for alle. Hvordan kan vi i større grad legge til rette for at barn og voksne som opplever jula som krevende, kan få knyttet noen gode minner til denne tiden?

Jeg deler noen ord fra Job sin venn Elifas, som kan vise oss hvem Gud er i både gode og onde dager. Teksten finnes i Job. 5,8: «Selv ville jeg heller ha vendt meg til Gud, ja, til ham ville jeg ha overgitt min sak, han som gjør storverk ingen kan granske og under ingen kan telle. Han gir regn over jorden, sender vann ut over markene. Han reiser de nedbøyde opp, redder de sørgende i sikkerhet.»

Juleevangeliet står i Luk. 2, og lyder slik:

«Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivingen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.

Josef dro da fra Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem.

Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt for flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere har til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare som lovpriste Gud og sang: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i.»

Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem.»