18. desember.

Mange mennesker møter juletiden med sorg i hjertet, fordi man har mistet noen man er glad i. Jula er ei tid for å samle de nærmeste, og savnet etter noen man har mistet blir derfor ofte ekstra stort. Kanskje har man gode minner og hyggelige tradisjoner som man har pleid å gjøre sammen. Da blir det ekstra ensomt å skulle gjøre disse tingene aleine. Hvem skal hogge juletreet nå? Eller bake den gode kaken? Hvem skal synge for ungene eller sørge for å få litt tull og tøys inn i alle forberedelsene?

Som sykepleier har jeg flere ganger kommet over noen kloke ord om sorg. Jeg deler de her:

«Sorgen er som en trekant som dreier seg rundt i hjertet. Det gjør forferdelig vondt til trekantens spisser er avslitt og det bare er en kule igjen som glir rundt uten smerte. Sorgen er en prosess som tar tid, men den tar slutt. Hvor lang tid prosessen tar, beror på hva vi har mistet, hvilke ressurser vi selv har og hvilken støtte vi mottar fra omgivelsene våre. Når gleden over det du har hatt, overskygger savnet av det du har mistet, når du vet at du aldri ville unnvære det du har tapt selv om du var klar over at du måtte gi slipp på det, da er trekantens spisser avslitt og kulen blitt en skatt i ditt hjerte.»

I Høysangen 8,6 kan vi lese om den evige kjærligheten som vi alle kan få ha som en skatt i vårt hjerte: «Sett meg som et segl på ditt hjerte, et stempel på din arm! For kjærligheten er sterk som døden, lidenskapen er ubøyelig som dødsriket. Den brenner som flammende ild, en HERRENS brann. Veldige vann slukker ikke kjærligheten, elver skyller den ikke bort.»

For to dager siden var jeg i begravelsen til en kjær tremenning. En ekte hedersmann, som var skikkelig god til å se andre. Som svært ofte delte gode smil og en kjapp og vennlig kommentar.

Flå kirke var full, og vi fikk høre om oppvekst og interesser, vi lyttet til musikken hans og delte mange gode minner. Et liv som ble 62 år langt, er for kort. Han rakk likevel å fylle det med mye som var fint.

Under talen fortale presten om kong Salomo, som ønsket å få gravert inn de klokeste ordene i hele verden på ringen sin. Han gikk til den dyktigste smeden i landet med den dyreste og vakreste ringen han eide, og ba smeden om å dra ut i verden og finne det klokeste, smarteste, viseste som det gikk an å få ned i en setning. Disse ordene skulle han gravere på utsiden av ringen. Dette for at kong Salomo skulle bli minnet på ordene hver dag. Smeden dro fra til land etter land og leste bok etter bok. Han oppsøkte vismann etter vismann. Etter elleve måneder kom han tilbake med det han ansås om den dypeste og klokeste setningen, og denne graverte han inn på ringen: «Også denne tiden vil passere.»

Setningen er både en påminner om å stoppe opp og være takknemlig når livet er godt, men også en håps-påminner når livet er vanskelig, tøft og forferdelig.

Under minnesamværet ble det delt noen ord av Martin Luther: «Om jeg visste verden skulle gå under i morgen, ville jeg likevel gå ut i min hage og plante et epletre i dag.»