På den aller mørkeste tiden av året feirer vi jul. November-regnet har gitt seg, og kanskje har vi fått snø i stedet. Nettene er lange, og kulda setter inn. Mange opplever at det er mørkt både når de drar på jobb, og når de kommer hjem fra jobb. Vi kan lengte tilbake til midtsommerkveldene, hvor sola ikke gikk ned før vi skulle legge oss.
Midt i denne tida feirer vi en høytid med mange forventninger, tente lys, planlegging av overraskelser, ekstra mye god mat og kaker, tradisjoner, fellesskap og minner. Mange har gode juleminner, og for mange barn kan dette oppleves som en helt spesiell tid. Julen blir på mange måter et forstørrelsesglass på livet, minnene og følelsene. Det som har vært bra, blir større. Kanskje blir det ekstra viktig å gjøre aktiviteter og lage mat og kaker akkurat slik det er blitt gjort tidligere. For meg oppleves det viktig å bake brød slik min svigermor gjorde det, brygge hjembrygget øl slik mamma gjorde det og lage Brune pinner etter oppskriften til min mormor.
Forstørrelsesglasseffekten kan oppleves fint på alle de gode juleminnene. Men, hva når man har såre og vonde minner med seg fra jula? Hva når kontrasten til slik man skulle ønske det var bare blir større? Når foreldre drikker eller er syke, ingen vasker eller baker og det ikke er penger til å kjøpe julegaver? Når man merker alle juleforberedelser i venners hjem, mens utfordringene bare øker i ens egen hverdag?
De neste dagene vil jeg forsøke å belyse jula på en ærlig og usminket måte. Jeg vil ta en titt på alt det vakre, men også minne både deg og meg på at jula ikke er en god tid for alle. Hvordan kan vi i større grad legge til rette for at barn og voksne som opplever jula som krevende, kan få knyttet noen gode minner til denne tiden?
Jeg deler noen ord fra Job sin venn Elifas, som kan vise oss hvem Gud er i både gode og onde dager. Teksten finnes i Job. 5,8: «Selv ville jeg heller ha vendt meg til Gud, ja, til ham ville jeg ha overgitt min sak, han som gjør storverk ingen kan granske og under ingen kan telle. Han gir regn over jorden, sender vann ut over markene. Han reiser de nedbøyde opp, redder de sørgende i sikkerhet.»
Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede. 