I Joh. 3,22 står det om tiden før Johannes ble kastet i fengsel. Jesus og disiplene hans var nå også kommet i gang med å døpe mennesker. Johannes døpte også, et annet sted. Disiplene til Johannes kom til han og sa: «Rabbi, han som var sammen med deg på den andre siden av Jordan, og som du vitnet om, han døper nå, og alle går til ham.» Johannes svarte: «Et menneske kan ikke få noe uten at det blir gitt ham fra himmelen. Dere er selv mine vitner på at jeg sa: Jeg er ikke Messias, men jeg er sendt i forveien for ham. Den som har bruden, han er brudgom. Men brudgommens venn som står og hører på ham, gleder seg stort over å høre brudgommens stemme. Denne gleden er nå blitt min, helt og fullt. Han skal vokse, jeg skal avta.»
Ikke mye misunnelse, konkurranseinstinkt eller behov for selvhevdelse hos døperen Johannes. Han var trygg på sin egen rolle, og jobbet på lag med Jesus.
Henry Ford har sagt: «Å komme sammen er begynnelsen. Å holde sammen er framgang. Å arbeide sammen er suksess.» G. M. Verity har skrevet: «Samarbeid staves med to bokstaver: VI.»
Paulus brukte kroppen som et bilde på samarbeid. Han sa at vi alle har våre sterke og svake sider. Ingen av oss er viktigere enn noen andre, men vi er alle viktige fordi vi til sammen utfyller hverandre og utgjør en helhet. Vi kan sammenliknes med lemmer eller kroppsdeler på en kropp. Det blir ikke det samme om ørene eller galleblæra mangler.
Johannes visste at han hadde hatt en svært viktig oppgave, men at det nå var Jesus sin tid til å vokse.
Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede. 