Month: September 2022

Kong Salomo # 2. Da Salomo hadde vært konge i fire år, startet han på byggingen av tempelet. Og man kan trygt si at han ikke sparte på noe. Innvendig hadde huset utskjæringer i sedertre av gresskar og utsprungne blomster, og Salomo kledde huset med rent gull. I det aller helligste fikk Salomo laget to kjeruber, eller engler, som også var kledd i gull. De bredte ut vingene sine, så vingen på den ene nådde bort til den ene veggen, og vingen på den andre nådde bort til den andre veggen. I midten av rommet berørte engelens vinger hverandre. Det tok sju år å bygge tempelet. Da tempelet var ferdig, bygde Salomo videre på kongeborgen. Det tok tretten år, og heller ikke her ble det spart på noe. Her var både søylehall, forhall og tronhall. Salomo fikk laget noe som ble kalt «havet». Dette var et svært fat av støpt metall, som ble fylt med vann. «Havet» sto/hvilte på tolv okser. Kanten av havet var formet som en lotusblomst. Det står i 1. Kongebok at «havet» målte ti alen fra kant til kant. I følge Store norske leksikon er «alen» en eldre lengdeenhet av varierende lengde. Den kan variere fra 45 – 65 cm, og betegnet opprinnelig lengden av underarmen fra albuen til ytterste fingerspiss. Hvis vi sier at en alen er 55 cm, så målte altså «havet» 5, 5 meter fra kant til kant. Det må ha vært litt av et skue! Hvis jeg hadde hatt mulighet til å låne en tidsmaskin en dag, ville jeg gjerne tatt en stopp i Jerusalem og tatt en kikk på byggverket til kong Salomo!

Vi kan lese videre i 1. Kong. 10,27 at: «Kongen gjorde sølv like vanlig i Jerusalem som stein, og sedertre like vanlig som morbærtrær i lavlandet.» En gang hvert tredje år kom kongens skip hjem lastet med gull og sølv, elfenben, apekatter og påfugler.

1. kongebok tegner et bilde av Kong Salomo som klok og med gode intensjoner. Han hadde et inderlig ønske om å følge i sin fars fotspor, og leve nær Gud. Under vigslingen av tempelet ber Salomo en lang bønn, hvor han blant annet i vers 8,27 sier: «Se, himmelen og himlers himmel kan ikke romme deg, langt mindre dette huset som jeg har bygd!»

Det står at kong Salomo overgikk alle jordens konger i rikdom og visdom. Hvordan kunne det gå fra dette på så mange måter gode utgangspunktet, til at kong Salomo «sporet av», og begynte å dyrke andre guder? Som igjen førte til at landet hans ble delt? Jeg kommer tilbake til dette i morgen.

Kong Salomo # 1. Jeg har tidligere delt flere av Salomos ordspråk. I 1. Kongebok kan vi lese om hvordan det gikk da Salomo ble konge etter sin far David. I 1. Kong. 5 står det at Gud møtte Salomo i en drøm. Herren sa til Salomo: «Nå gir jeg deg et hjerte som er så klokt og forstandig at din like aldri før har vært og heller ikke skal komme etter deg.»

En av oppgavene til en konge, var å holde rettergang og være dommer i konflikter. I 1. Kong. 3,16 kan vi lese om en gang Salomo tok i bruk kraftfulle og kreative virkemidler for å finne ut av hvem som snakket sant: «En gang senere kom to prostituerte kvinner til kongen og trådte fram for ham. Den ene kvinnen sa: «Hør på meg, herre! Jeg og den kvinnen der bor i samme hus. Jeg fødte et barn mens hun var hjemme. Men på den tredje dagen etter fødselen fødte også denne kvinnen. Vi var sammen.  Det fantes ingen fremmed hos oss i huset, bare vi to var hjemme alene. En natt døde denne kvinnens sønn fordi hun kom til å ligge på ham. Da sto hun opp midt på natten og tok min sønn fra meg mens jeg, din tjener, sov. Hun la ham ved barmen sin og la sin egen døde sønn ved min barm. Da jeg sto opp om morgenen for å amme sønnen min – se, da var han død! Men, da jeg så ham i morgenlyset, var det slett ikke min sønn, han som jeg hadde født.» Da sa den andre kvinnen: «Nei, det er min sønn som lever, og din sønn som er død.» Men, den første gjentok: «Nei, det er din sønn som er død, og min sønn lever.» Slik trettet de foran kongen. Til slutt sa Salomo: «Hent et sverd til meg! Hugg det levende barnet i to og gi hver av dem en halvpart.» Da flammet kjærligheten opp i henne som var mor til det levende barnet, og hun sa: «Vær så snill, min herre! Gi henne den gutten som lever, og drep han ikke!» Men den andre sa: «Barnet skal verken være ditt eller mitt! Del det i to!» Da sa kongen: «Gi den første kvinnen det levende barnet, og drep det ikke! Hun er moren.»

Jeg synes kong Salomo strakk dette svært langt, men han fikk utvilsomt fram hvem som var det levende barnets mor.

Videre i 1. Kongebok kan vi lese: «Hele Israel fikk høre om den dommen kongen hadde felt, og de fikk ærefrykt for ham. For de så at Guds visdom var i ham, så han dømte rett.» I følge 1. Kongebok formet Salomo 3000 ordspråk og 1005 sanger.

I Joh. 13,34 sier Jesus: «Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.» Mye er sagt om kjærligheten opp igjennom tidene. Jesus sin oppfordring her, tolker jeg som en oppfordring til menigheter og kristne fellesskap. Vi som ønsker å være Jesu disipler kan være svært ulike. Vi kan være uenige om mangt og mye. Hvordan leve med ulikhet og uenighet på en god måte? Jeg har tidligere sitert Jesus som sa at vi ikke bare skal elske de som det er lett å elske, men vi skal også elske våre fiender og be for de som forfølger oss. Da snakker vi om en annen type kjærlighet enn den som kan skifte fra dag til dag, og som påvirkes av følelser i stadig endring.

Jeg har snakket med mange i koronatiden som har sagt: «Jeg tør nesten ikke si det, men jeg synes denne tiden har ført mye godt med seg. Det har vært fint å ha mindre som skjer, og det har vært godt å få en pause fra fellesskapene.» Dette er sagt av mennesker som lever sammen med andre, er i jobb og er aktive.

Andre lever kanskje aleine, og har kjent på det motsatte. Man har ikke kunnet møtes i de viktige fellesskapene, og det er blitt for lite menneskekontakt over lang tid. Fellesskap byr på både gleder og utfordringer. Jesus ber oss om å elske hverandre, og ha kjærlighet til hverandre. Han kom til jorda for å gi oss en erfaring av Guds kjærlighet, og oppfordrer oss fortsatt til å møte hverandre med den samme kjærligheten. Jeg kommer ikke utenom Paulus sine ord i Kjærlighetens høysang, når jeg skal skrive om kjærlighet: «Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten.» (1. Kor. 13,4.) En menighet som praktiserer disse ordene, og lever etter dem, vil kunne gi en forsmak på himmelen!

Det er flere som har delt kloke ord om kjærligheten. En av dem er Johan Falkberget: «Det er først og fremst gjennom kjærligheten man fatter det gudommelige.»

«Kjærligheten skaper det trygge rom hvor du kan bli deg selv,» har Romano Guardini skrevet. Jeg kjenner mange som har fått erfare dette i møte med sunne menigheter.

«Bevar kjærligheten i ditt hjerte. Et liv uten kjærlighet er som en hage uten sol der blomstene er døde. Bevisstheten om å elske og bli elsket gir varme og rikdom til livet som ingenting annen kan gi deg,» skriver Oscar Wilde.

Hvordan har du opplevd ulike møter med Guds fotfolk og menigheter? Har de møtt deg med kjærlighet og en smak av det gudommelige? Har møtet vært som en frodig hage som bugner av blomster og vekst, eller har møtet vært av en annen karakter? Det er ingen tvil om hvor Gud har lagt lista.

Jesus ber oss om å være gode med hverandre og tjene hverandre. Etter at han hadde vasket disiplene sine føtter på skjærtorsdag, sa han: «Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.» (Joh. 13,14.)

Pave Frans har hver skjærtorsdag vasket føttene til noen som har det vanskelig. Et år dro han til et ungdomsfengsel, og vasket føttene til 12 av fangene. Et annet år vasket han føttene til 12 fengsels-innsatte som har godtatt kortere straff i bytte mot informasjon som kan bidra til å felle mafiavirksomhet. Paven sier: «Vi er alle syndere, og har våre feil og mangler.» Paven oppfordret fangene til å vise hverandre godhet.

Et tredje år, vasket paven føttene til 11 asylsøkere og en ansatt på et senter for asylsøkere utenfor Roma. Dette for å inkludere, synliggjøre og vise verdenssamfunnet viktigheten av å gi flyktninger tak over hodet.

Jeg ser for meg at disiplene sine føtter var skikkelig møkkete. De levde i bevegelse, og brukte apostlenes hester (= beina) som framkomstmiddel. Dette var måten å kommer seg frem på, dag etter dag. Veiene var støvete og føttene svette. Varmt vann fantes ikke, med mindre man varmet det opp over en varmekilde. Jeg ser for meg at det ble skikkelig møkkete i vaskefatet som Jesus brukte til fotvask. Det luktet antakelig av svette og skitt. Kanskje brukte Jesus den samme teknikken som mange av oss som jobber i helsevesenet gjør, i møte med krevende lukter: Vi puster med munnen. Som sykepleier har jeg hjulpet mange pasienter med morgenstell eller en dusj. Jeg liker godt denne delen av jobben, fordi det gjør at man bruker tid sammen. Man får snakket sammen, og blir litt bedre kjent. En slik situasjon gir også et godt utgangspunkt for å gjøre viktige observasjoner i forhold til respirasjon, hud, smerter, osv. Vi har tilgang på varmt vann, dusj og såpe. Gleden og velværet til en pasient som får dusjet etter å ha følt seg uren noen dager, er helt fantastisk. Mange føler seg som et nytt menneske.

Jesus hadde ikke tilgang til såpe, varmt vann eller dusj. Han hadde tilgang til 12 par svært skitne manneføtter. Noen ganger er det lett å tjene hverandre, og være gode mot hverandre. Andre ganger krever det mer av oss. Jesus mener at det på ingen måte skal stoppe oss.

Jesus møtte mye motstand underveis, også før den svært voldelige påsken hvor han ble korsfestet. I Joh. 11 kan vi lese om hvordan overprestene og fariseerne kalte sammen rådet, og sa: «Hva skal vi gjøre? Dette mennesket gjør mange tegn. Lar vi han holde på slik, vil snart alle tro på ham.» Fra denne dagen la de planer om å drepe Jesus. Jesus utfordret lederne og fariseerne. Han gikk modig til verks, og utfordret de etablerte maktstrukturene.

I Luk. 4,14 kan vi lese om da Jesus kom tilbake til hjembyen sin, og besøkte synagogen i Nasaret. Det står: «I Åndens kraft vendte Jesus tilbake til Galilea, og ryktet om han spredte seg over hele området. Han underviste i synagogene og fikk lovord av alle.» Da Jesus reiste seg for å lese, rakte de han profeten Jesajas bok. Han åpnet bokrullet og fant stedet der det står skrevet: «Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år for Herren.»

Jesus fikk ros, og folk undret seg over nådeordene som kom fra hans munn. Dette var jo sønnen til tømmermannen Josef. Til tross for at Jesus fikk ros for nådeordene i synagogen, endte det med at han ble jaget fra byen. De drev han mot en skrent i åssiden, og ville styrte han utfor. Men Jesus gikk midt gjennom flokken og dro bort. Han sa at ingen profet blir godt mottatt på hjemstedet sitt. Hva mente han med dette? Mente han at vi mennesker har lett for å sette hverandre i bås, og bruke historien som en begrensende faktor for hva fremtiden kan bringe?

Gud setter ingen i bås. Han ser muligheter der vi har lett for å se begrensninger. I Bibelen er det mange eksempler på at Gud ga store oppgaver til helt vanlige mennesker.

I Job, 32,7 kan vi lese: «Jeg tenkte: La alderen tale, la de mange år bære fram visdom! Men, det er ånden som er i mennesket, Den veldiges pust, som bringer innsikt. Det er ikke antall år som gir visdom, de gamle vet ikke alltid hva som er rett.»

Gud kan puste på hvem som helst av oss, og gi oss innsikt og oppgaver. Så er det opp til oss om vi vil lytte og handle.

Lyset du treng finst # 3. I januar skrev jeg flere tekster om lys, og siterte deler av teksten fra salmen Lær meg å kjenne dine veie:

«Lær meg å kjenne dine tanker og øves i å tenke dem. Og når i angst mitt hjerte banker, da må du kalle motet frem. Når jeg har tenkt meg trett til døden, si så hva du har tenkt, o Gud. Da kan jeg se at morgenrøden bak tvil og vånde veller ut.»

Gud er kjærlig der hatet råder og lys der mørket kjennes gjennomtrengende. Når vi øver oss i å tenke Gud sine tanker, slipper vi lyset og kjærligheten til. Å snakke med Gud om det som gjør vondt, og be han om hjelp, kan kalle motet fram og hjelpe oss ut av de mørke tankene.

I 2. Sam. 16 er kong David på flukt fra sin egen sønn. Sønnen Absalom har fått folket med seg mot faren, og har samlet hæren for å ta sin egen far. David er på flukt ut av Jerusalem sammen med sine nærmeste. I 16,12 sier David: «Kanskje Herren ser til meg i min nød og vender denne dagens forbannelse til noe godt.» Og nettopp dette tror jeg er noe av det Gud liker aller best, å vende det som er vondt til noe som er godt.

Når du bærer på smerte vil jeg anbefale at du gir den til Gud. Snakk med han, gråt til han og rop til han. Han tåler alt, og vil gjerne at vi skal komme til han med alt. Det er ikke alltid det blir en quick fix når vi jobber med det som er vanskelig, eller gir det til Gud. Noen ganger tar ting tid. Jeg er blitt minnet på dette mange ganger når jeg har mine ukentlige bønnestunder. Da følger jeg faste lister med bønner. Ved å gjøre dette over tid, ser jeg at selv om jeg ikke kan se at det skjer noe fra uke til uke, så skjer det mye over litt lengre tid.

I Jes. 43,19 beskriver Jesaja Gud på denne måten: «Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke? Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken.»

Er livet ørken og ødemark akkurat nå? Det er akkurat da Gud ønsker å skape noe nytt. For Gud er ikke ørken og ødemark noen begrensning for vekst og ny vei.

Lyset du treng finst # 2. Å ha angst oppleves helt forferdelig!! Mange tror at deres siste time er kommet, når de opplever et angstanfall. Så skremmende kan det oppleves. Ofte utvikles det en angst for angsten, som forverrer situasjonen. Heldigvis er det effektiv hjelp å få! Et angstanfall oppleves svært skremmende, men det går alltid over. Hvis du kjenner på angst, vil jeg på det sterkeste anbefale at du tar kontakt med helsesøster, fastlege, Rask psykisk helsehjelp eller en av hjelpetelefonene.

Å møte pasienter som er deprimerte, gjør et stort inntrykk. Man får så lyst til å kunne ta bort smerten og den dype fortvilelsen. Å være deprimert kan oppleves som å sitte fast i ei hengemyr av mørke tanker. Hvis du har det slik: Søk hjelp! Ta kontakt med fastlegen din. Ofte kan det være nødvendig å bruke medisiner for å komme over den verste kneika. Og så vil det være viktig med samtaleoppfølging videre. Når man står midt i en krise, kan det komme tanker og følelser av å ikke klare dette mer. Man kan kjenne at man gir opp, og fylles av negative tanker om seg selv.

Noen sier at å velge å ta livet sitt, er et egoistisk valg. Det kan virke slik, fordi man påfører sine nærmeste en stor smerte. Men de som velger å ta livet sitt har dessverre ofte over tid, slitt med tanker om at de er en belastning for alle rundt seg. De har kommet fram til at det er bedre for andre om de blir borte.

Vi må alle være oppmerksomme på hvordan andre har det. Hvem har det vondt, og trenger hjelp til å komme ut av det som er vanskelig? Det finnes lys. Det finnes håp. Mørket kan virke voldsomt og truende, men lyset har vunnet over mørket. I Sal. 139,12 skriver David om Gud: «Men mørket er ikke mørkt for deg, natten er lys som dagen, mørket er som lyset.» Dette må vi minne hverandre på, og gå sammen når livet er krevende og vanskelig.

Lyset du treng finst # 1. Noen ganger kan det oppleves mørkt hele døgnet. Store selvmordstall bekrefter dette. Helge Torvund har skrevet den korte og innholdsrike linjen «lyset du treng finst.»

Gi ikke opp! Selv om det ikke virker slik, så vil det bli bedre. Klamre deg fast, i rent trass og håp! I den aller første teksten jeg delte på bloggen «Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede» beskrev jeg noe jeg opplevde da jeg var 12-13 år.  Jeg satt en kveld på rommet mitt, og kjente at hele tilværelsen var så vanskelig og mørk at jeg ikke visste hvordan jeg skulle klare å ta fatt på en ny dag. Foreldrene mine var skilt, og det var mye krangling dem imellom. Begge hadde nye kjærester som igjen hadde sine problemer. Mens jeg satt der, ble jeg plutselig «løftet opp», slik at jeg så ned på meg selv som satt ved skrivebordet. Jeg ble fylt av en varm visshet om at livet ville bli bedre, og at jeg hadde mye godt i vente. Dette varte i kort tid, men ble likevel en opplevelse som jeg har båret med meg videre. Jeg har tenkt tilbake på denne hendelsen mange ganger, og kjent at den har gitt håp, trøst og mot. Jeg kjente ikke Gud og Jesus da dette skjedde. I etterkant har jeg tenkt at det var Gud som møtte meg på rommet denne kvelden. Han så smerten min, og rørte ved meg.

I Bibelen beskrives det flere steder hvordan Jesus ble dypt rørt når han så mennesker som hadde det vondt. Gud og Jesus berøres av vår smerte, lider sammen med oss og ønsker å møte oss midt i det som gjør vondt. De ønsker å gi oss trøst, nytt håp og ny styrke.

I Joh. 11,33 møter Jesus venner som er i sorg. Det står: «Da Jesus så at både hun og alle jødene som fulgte henne, gråt, ble han opprørt og rystet i sitt innerste.»

I det andre brevet til menigheten i Korint, beskriver Paulus blant annet i 12,7: «For at jeg ikke skal bli hovmodig på grunn av de høye åpenbaringene, har jeg fått en torn i kroppen, en Satans engel som skal slå meg – for at jeg ikke skal bli hovmodig. Tre ganger ba jeg Herren om at den måtte bli tatt fra meg, men har svarte: Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet. Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. Og derfor er jeg fylt av glede når jeg for Kristi skyld er svak, blir mishandlet, er i nød, i forfølgelser og angst. For når jeg er svak, da er jeg sterk.»

Hvordan tolker du denne teksten? Jeg får blant annet tanker om at det å kjenne på svakhet kan minne meg på at jeg aldri går aleine. Nettopp når jeg føler meg liten, går Gud tett ved siden av, eller kanskje også bærer meg når jeg trenger det. Jeg tenker også at vi mennesker noen ganger kan bli våre egne verste fiender, når livet består mest av medvind og suksess. Når livet går for knirkefritt, er det lett å kjenne på hovmod. En definisjon på hovmod kan være overdreven stolthet og selvhevdelse, hvor man ser ned på andre. Det motsatte av hovmod, er ydmykhet. Å oppleve at livet butter, kan gjøre oss mer ydmyke og vare for hvordan andre har det. Dette kan gjøre oss mer åpne og mottakelige for gavene som Gud ønsker å gi oss. Elisabeth Kübler Ross har skrevet: «The most beautiful people we have known are those who have known defeat, known suffering, known struggle, known loss, and have found their way out of the depths. These persons have an appreciation, a sensitivity, and an understanding of life that fills them with compassion, gentleness, and a deep loving concern. Beautiful people do not just happen.»

Så hvis du kjenner i ditt eget liv at det er ting i bagasjen som fortsatt tynger, at det er kamper som pågår og tap du sørger over – ikke gi opp! Når vi kjenner på svakhet, er dette det beste utgangspunktet for å ta imot ny styrke. Gud elsker å ta imot det som er vanskelig i våre liv, bære det for oss, gi oss nye krefter og ny tro på fremtiden. Han vil vise oss en vei ut og opp, når vi føler at vi er på dypet.

Det er tid for å ta en kikk på noen av brevene som Paulus skrev igjen. I Det nye testamentet er det gjengitt to brev som Paulus har skrevet til menigheten i Korint. I det første brevet står de svært så kjente ordene om Kjærlighetens vei, som avsluttes med: «Så blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.» I det samme brevet skriver også Paulus noen kloke ord om at vi alle har sterke sider, og at når alle bidrar med sine sterke sider så kommer det fellesskapet til gode. Vi mennesker har lett for å sammenlikne oss med hverandre, og tenke at noen sterke sider, eller nådegaver som Paulus kaller de, er mer verdt enn andre. Paulus advarer mot dette, og beskriver at alle nådegaver er like viktige.

For noen år siden var jeg med noen fra menigheten til et Willow Creek-seminar i Gøteborg. Vi fordelte oss på ulike seminarer. Jeg var med på et seminar om barn og unge. De andre fordelte seg på seminarer om blant annet lyd/lys, musikk, formidling, forbønn og omsorg. Kjetil var en av de frivillige i kirka, og han deltok på et seminar om lyd og lys. Kjetil kunne i etterkant fortelle oss andre om en mektig opplevelse da han som ledet seminaret innledet med å si: «Jeg styrer lyd og lys for Jesus,» mens han var så rørt at han måtte tørke noen tårer. Lyd- og lysmannen så oppdraget sitt i en mye større sammenheng, og det oppfordrer Paulus oss alle til å gjøre i våre hverdager.

Paulus sammenlikner menigheten med en kropp eller et legeme, og sier at våre sterke sider eller nådegaver, er som deler av den samme kroppen. Kroppen er avhengig av hver og en del for å kunne fungere. I 1.kor. 12,17 skriver han: «Hvis hele kroppen var øye, hvor ble det da av hørselen? Hvis det hele var hørsel, hvor ble det av luktesansen?» I 12,21 fortsetter han: «Øyet kan ikke si til hånden: Jeg trenger deg ikke, eller hodet til føttene: Jeg har ikke bruk for dere. Tvert imot! De delene av kroppen som synes å være svakest, nettopp de er nødvendige.»

Hva er dine sterke sider? Klarer du å tenke like stort om hvem du er og hva du kan, som lyd- og lysmannen fra Gøteborg, Jesus og Paulus gjør?