Abrahams barn # 2. Jeg har ei muslimsk venninne, som på mange måter imponerer meg. Hun og familien var gjennom en dramatisk flukt fra krigen i Irak. De kom til Norge for noen år siden. Jeg ble kjent med henne da mannen min og jeg meldte oss som flyktningeguider hos Flyktningtjenesten. Vi ble koblet til denne hyggelige familien fra Irak, og relasjonen utviklet seg ganske raskt til å bli et vennskap. Vi har gjort mye hyggelig sammen. Noen ganger har familien hatt behov for hjelp til å fylle ut skjemaer og papirer, øvelseskjøre eller å få følge til et møte. Andre ganger er det vi som har fått nyte deilig mat, med mange gode smaker. Vi har vært på turer, feiret bursdag, lekt og tøyset. Min muslimske venninne lever troen sin. Hun gleder seg til å faste, og har lest Koranen mer enn 30 ganger. Hun ble svært overrasket da hun hørte at jeg som 48 år gammel leste hele Bibelen for første gang. Når hun tar fram Koranen, gjør hun det med respekt og ærbødighet. Hun kysser Koranen før hun begynner å lese. Ofte inviterer hun til en åpen samtale: «I Koranen står det at da Maria hadde født Jesus, spiste hun dadler for å komme til krefter.» Hun er interessert, og spør «Hva sier Bibelen om dette?» Min irakiske venninne beskriver ord fra Koranen, som jeg kjenner igjen fra Bibelen: «Gud ser på hjertene våre.» Familien tar vare på hverandre, er likestilt og følger opp barna godt.
Bibelen er svært tydelig på at vi skal elske innflytterne i landet vårt som oss selv. I 3. Mos. 19,33 står det: «Når en innflytter bor i landet hos dere, skal dere ikke gjøre urett mot ham. Innflytteren som bor hos dere, skal være som en av deres egne landsmenn. Du skal elske ham som deg selv.»
For meg har det vært en glede og velsignelse å bli kjent med den irakiske familien. Det har også vært trosstyrkene og inspirerende å erfare hvordan min muslimske venninne lever ut sin tro. Kjenner du noen muslimer? Kanskje er det noen som bor i nærheten, som du kan ta kontakt med?
Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede. 