Parterapi # 5. Legen vi snakket med oppfordret oss til å be sammen. «People that pray together, stay together,» sa han. Hvorfor er det slik? Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg vet at noe av det næreste jeg kan gjøre med et annet menneske, er å be sammen med han eller henne. Det er helt umulig å be sammen med noen som jeg er irritert på, eller har noe usagt til.
Når jeg ber, er det helt uten forsvarsverk og med en åpenhet som jeg har i få andre sammenhenger. Dette gjør meg både sårbar, men også mottakelig. For å få til dette, må jeg ta opp temaer som det er behov for å snakke om før vi ber, lufte ut og rense lufta. Min erfaring er at bønn sammen med andre, skaper et svært nært fellesskap. Det skjer noe med oss når vi ber. Som kristne tror vi at Gud er der sammen med oss. Han ser hva hver og en trenger. Gud tar imot bønnene, og velsigner oss tilbake. Jesus sier i Matt. 18,20: «For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.»
For Per og meg var det en treningssak å skulle be sammen. Til å begynne med var det svært krevende, nesten umulig. Men etter hvert er det blitt gradvis mer naturlig, og nå er det å be sammen blitt noe som gir oss økt nærhet til både hverandre og Gud. Så oppfordringen og utfordringen gis herved videre!
Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede. 