Month: March 2022

Det niende budet sier: «Du skal ikke begjære din nestes eiendom.»

Sammenlikninger er noe dritt! Når vi sammenlikner oss selv med andre, ser vi bare bruddstykker hos andre. Ofte er disse positivt vinklet, og beskriver ikke en helhet. Samtidig kjenner vi våre egne feil, mangler og negative sider. Dette gir et urettferdig bilde. Ei jeg kjenner, gikk gjennom en svært tøff periode i livet sitt, for noen år tilbake. Hun sa: «Jeg orker ikke være på Facebook akkurat nå, og se hvor vellykket alle andre er.» Dette er noe av det mest negative med sosiale medier. Hvor lett det er å sammenlikne oss med andre, og hvor lett det er å tenke smått om seg selv når man ser alt det fine andre gjør, og alt det fine andre har.

«Keeping up with the Joneses», er et engelsk uttrykk som beskriver hva som skjer når man sammenlikner seg med og konkurrerer med naboen om å være vellykket.

Mange mennesker bruker mye energi på å se på hva andre har, og kjenne på at noe mangler når man ikke har dette selv. Dette er gledestyver og energityver. Hva om vi bruker energien vår mer positivt, og unner hverandre det som er godt og bra? Mange lever i konflikt med naboer. Dette går på helsa løs. Både for flere tusen år siden, og akkurat nå.

Det åttende budet er slik: «Du skal ikke tale usant om din neste.»

En hilsen i minneboken fra barneskolen lød slik: «Tro ikke alt hva du hører, og si ikke alt hva du vet. Da sparer du mange bører på sinn og samvittighet.» Det er på mange måter et godt råd.

«Tale er sølv, taushet er gull», lyder et ordspråk. Og Sokrates sin trippelfilter-test, sier at før man sier noe, skal man vurdere det opp mot følgende tre filtre: «Er det sant, er det bra og er det nyttig?»

Bibelen har mange kloke ord om hvordan vi snakker om hverandre: «Der det er mange ord, er det ingen mangel på synd, forstandig er den som holder tungen i tømme,» står det i Ordspr. 10,19. «La et ja være et ja, og et nei være et nei.»  sier Jesus i Matt. 5,33. «Som epler av gull i et smykke av sølv er ord som blir talt i rette tid,» står det i Ordspr. 25,11.

Jesus sier at vi ikke skal spotte eller vitne usant. Hvorfor? Fordi det skader andre, og det skader oss selv. En person som setter ut falske rykter eller sprer usannheter om andre, setter også seg selv i et negativt lys. Hvem vil være venn med en som ikke kan holde på en hemmelighet, eller som man ikke kan stole på?

Det sjuende budet sier: «Du skal ikke stjele.» Eller som Frida på 6 år har sagt: «Du skal ikke stjele fra de fattige hvis de ser det.»

Vi som bor i Norge, er mer heldige enn mange av oss forstår. Alle har tilgang på samme skolegang og helsevesen. Og om helsa svikter eller man mister jobben, finnes det ordninger som gjør at man fortsatt har penger å leve for. Det kan være lett å ta dette for gitt. Reiser til andre deler av verden kan bli en øyeåpner i så måte. Til USA for eksempel, hvor man ikke skal langt fra en bykjerne før man møter på «trailer parks», hvor mennesker bor i campingvogner og enkle hus året rundt.  Eller inne i bykjernene, hvor mange står i matkø, for å ta imot dagens måltid fra en frivillig organisasjon. For ikke å snakke om hverdagen for alle som er på flukt. Eller da vi som familie besøkte Frelsesarmeen sitt arbeid i slummen Kibera i Nairobi. Her bor ca. en million mennesker. På tur inn i området oppdaget en av ungene fra bilvinduet at det lå en død mann i en grøftekant. Det gjorde et mektig inntrykk. Inne i slumområdet renner kloakken i åpne grøfter, grunnet manglende kloakksystem. Sykdommer sprer seg lett, og mange er smittet med hiv.

Og hvorfor skriver jeg om dette, når overskriften er det sjuende budet: «Du skal ikke stjele?» Vi har alle et forvalteransvar. Når vi bruker, kjøper eller eier noe, har vi også et ansvar for å forvalte det klokt og dele med andre. I Norge selges mange klær som er sydd av mennesker i andre land, som har fått minimalt betalt for jobben. I mobilene våre har vi batterier som inneholder kobolt fra gruver i Kongo, hvor det foregår en utnytting av barn som arbeidskraft.

Bordbønnen «Herre din Jord», rommer kloke tanker som kan utfordre hver og en av oss:

«Herre din jord bærer mat nok for alle, takk for den delen du vil vi skal ha.

Lær oss å dekke et langbord i verden, som alle kan reise seg mette fra.

Amen, amen, amen.»

Det sjette budet er: «Du skal ikke bryte ekteskapet.» Hvilke omkostninger har et ekteskapsbrudd? Det kommer an på omstendighetene. Hvis bruddet er kommet på grunn av psykisk eller fysisk vold, kan et brudd bety en mulighet for en ny start og et verdig liv. Hvis en av partene har vært utro, kan tillit, nærhet og det gode man hadde sammen være så skadet at det vil være vanskelig å leve sammen videre. Et ekteskap i stadig konflikt og krangel kan også være ulevelig for både store og små. Uansett gir et ekteskapsbrudd smerte og usikkerhet.

Som barn er man knyttet til både mor og far, og vil være det resten av livet. Hvordan snakker de voksne om hverandre? Hvordan snakker de sammen? Blir barnet stående i midten, i en forstrekt spagat mellom harde ord og beskyldninger?

Da jeg tok sykepleierutdanningen, sa en av foreleserne våre at det klokeste vi kunne gjøre for å legge et godt grunnlag for god psykisk helse, var å ta vare på relasjonene til den og de vi lever sammen med. Livet er et tøft prosjekt, og det å vite at man har en person å gå sammen med, også i de bratteste motbakkene, gir kraft og styrke. Det er som i ordtaket «Delt glede er dobbelt glede, delt sorg er halv sorg.»

I Det nye testamentet forsøker stadig fariseerne å sette Jesus på prøve. De spør om det er lov å skille seg fra sin ektefelle, og viser til at Moses har tillatt mannen å skrive skilsmissebrev til sin kone. Jesus svarer i Mark. 10,4: «Fordi dere har så harde hjerter, har Moses gitt dere dette budet.» Noen setninger senere sier Jesus: «Det som Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille.» I Matt. 19,9 sier Jesus: «Den som skiller seg fra sin kone av noen annen grunn enn hor og gifter seg med en annen, han begår ekteskapsbrudd.» Teksten bærer kraftig preg av å være skrevet før likestilling ble en naturlig del av samfunnet. Overført til 2022, og 8. mars, vil teksten lyde «den som skiller seg fra sin ektefelle», i stedet for «den som skiller seg fra sin kone», slik jeg ser det.

Jesus kan oppleves som hard og tydelig, når han omtaler dette temaet. Mange sliter med sorg, smerter og skamfølelse fordi de har brutt ut av et ekteskap. Jeg synes det er svært viktig å minne om at himmelen er full av mennesker som ikke kom seg dit for egen maskin. Alle svikter vi, og gjør feil på ulike arenaer. Det var derfor Jesus lot seg føde som en baby og korsfeste som en frelser. Flere steder i Det nye testamentet viser han til at ingenting er umulig for Gud. Hvis du bærer på smerte, skam eller sorg fordi noe i livet ikke ble slik du hadde ønsket, er mitt beste råd å gi det til Gud. La han bære det for deg. Gud kaster det på glemselens hav, et sted hvor han ikke fisker. Så kan vi få rette ryggen, og puste med magen.

Det femte budet lyder: «Du skal ikke slå i hjel.»

Hvor mye er et liv verdt? Har alle liv like stor verdi? Disse spørsmålene er helt avgjørende for hvordan vi ser på prioritering av helsetjenester, hjelp til de som faller utenfor, abort, dødsstraff og aktiv dødshjelp.

Stig Heskestad og Finn Egil Tønnesen har skrevet et interessant innlegg i Legetidsskriftet. Artikkelen heter «Verdien av et menneske.» Den kan anbefales i sin helhet, og jeg deler noen utdrag her. Forfatterne viser til Paulus sine utsagn i Galaterbrevet om at «her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann eller kvinne.» I Paulus sin samtid var dette radikale utsagn om likestilling. Forfatterne skriver at det hellenistiske og det romerske riket var klassedelt, med en nedvurdering av det svake og ufullkomne. Ved kristningen av Norge tusen år seinere var tanken om enkeltmenneskets verdi et brudd med gamle holdninger og normer. «Ifølge Paulus», skriver forfatterne, «lever ethvert menneske med en indre tvekamp mellom det onde og det gode. Selv om mennesker dras mellom det gode og det onde, er deres verdi uforanderlig, på samme måte som en pengeseddel har samme verdi enten den kommer rett fra trykkeriet eller er krøllet og slitt.»

Forfatterne viser også til Jesus, og hvordan han formidler Guds kjærlighet. Jesus fortalte om den barmhjertige samaritan, hvor han utvidet neste-begrepet til å gjelde alle mennesker uavhengig av alder, kjønn, rase, status og tro.

Det har lett for å bli harde fronter, demonstrasjoner og sinte innlegg i sosiale medier og aviser når spørsmål om menneskers verdi diskuteres. Med det femte budet sier Gud at alle menneskeliv har like stor verdi, og skal vernes og beskyttes. Han ser hele bildet på en måte som vi ikke er i stand til.

Det fjerde budet: «Du skal hedre din far og din mor,» høres på en måte naturlig, rett og rimelig ut. Våre foreldre satte oss til verden, tok vare på oss, matet oss, beskyttet oss, lærte oss viktige ting, sto opp med oss på natta, byttet bleier, var der med oss da vil skulle lære å gå, løftet oss da vi falt, osv. Men hva når man har ryggsekken full av elendige erfaringer med mor eller far? Hva når mor og/eller far sviktet på grovt vis? Hva når sårene man jobber med som voksen er forårsaket av mor og far?

Når jeg ser hvor tydelig Jesus er i andre sammenhenger, når urett begås, føler jeg meg temmelig sikker på at mor og far ikke har noe frikort som gjør at de skal ha heder og ære når historien ikke er god. Mor og far må stå for sine valg og sine prioriteringer.

Jesus kunne være ganske hard mot sin egen familie. En gang kom hans mor og søsken for å være sammen med han, mens Jesus var opptatt sammen med disiplene og alle folkene som fulgte dem. I Luk. 8,19 står det: «Moren og søsknene hans kom dit han var, men de kunne ikke nå fram til ham på grunn av folkemengden. Noen fortalte ham da: Din mor og dine søsken står utenfor og vil gjerne se deg. Men han svarte: Min mor og mine søsken, det er de som hører Guds ord og gjør etter det.» Jesus definerer en ny type familie. Når vi blir kristne får vi mange nye søsken, og ny familie i tillegg til den vi fikk fra fødselen av.

Det er en god grunnregel at vi skal hedre vår far og vår mor. Men, vi skal også sette grenser og ta vare på våre egne hjerter. Noen ganger er det behov for å ta opp vonde ting som tidligere er skjedd, ta avstand eller gå i samtaler for å bearbeide det vonde. I Ordspr. 4, 23 står det: «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet får ut fra det.»

Det tredje budet er: «Du skal holde hviledagen hellig.»

Dette er et av budene som Jesus setter i et nytt lys med sine ord. I Matt. 2,23, står det følgende: «En gang Jesus gikk langsmed kornåkrene på sabbaten, begynte disiplene å plukke aks der de gikk. Da sa fariseerne til ham: Se der! Hvorfor gjør de det som ikke er tillatt på sabbaten? Han svarte: Har dere aldri lest hva David gjorde den gang han var i nød og både han og mennene hans sultet? Han gikk inn i Guds hus, den gang Abjatar var øversteprest, og spiste skuebrødene, som ingen andre enn prestene har lov til å spise. Han ga også til de som var med ham.» Og Jesus sa til dem: «Sabbaten ble til for mennesket, ikke mennesket for sabbaten.»

Overført til en bonde som vurderer om han skal bruke den fine vårsøndagen til å få gjort unna en viktig del av våronna eller gå i kirka, kan man kanskje si at det er bedre å sitte på traktoren og tenke på Gud, enn å sitte i kirka og tenke på våronna.

Jeg kommer på en dårlig vits mens jeg skriver dette: Presten er ute og går, og kommer forbi bonden som jobber ute på gården. «Her har du ved Guds hjelp fått til et fint sted,» sier presten. «Ja, men du skulle sett hvordan det så ut her da han holdt på her helt aleine,» svarte bonden.

Det andre budet lyder slik: «Du skal ikke misbruke Guds navn.»

Gud ønsker å leve nær hver og en av oss. Han vil at vi skal komme til han med alt vi har på hjertet – glede, sorg, takk, fortvilelse, sinne, frykt og skam. Bibelen rommer svært mange forskjellige måter vi kan henvende oss til Gud på, slik livet er her og nå. I Sal. 31,10 skriver Kong David: «Vær meg nådig, HERRE, for jeg er i nød. Øyet sløves av bitter sorg, pust og kropp svinner bort. Livet mitt ender i sorg, årene mine ender i klage.»

I Klag. 3,55 står det: «Jeg kaller på ditt navn, HERRE, fra bunnen av brønnen. Du har hørt meg, lukk ikke øret når jeg roper om lindring!»

Å misbruke Gud sitt navn, slik jeg ser det, er å bruke Gud sitt navn til noe annet enn å henvende oss til han. Jeg kan jo forstå at Gud ikke ønsker dette. Jeg hadde heller ikke likt det om andre brukte mitt navn som et kraftuttrykk når noe gikk galt, når man var stresset eller som et banneord. Testen for om man misbruker Guds navn eller ikke, kan være om det man sa var ment som en henvendelse til Gud? Eller var det en uvane eller «språklig støy», hvor man bruker navnene til Gud eller Jesus som uttrykk for frustrasjon, uten at henvendelsen er rettet til en av dem?

Det første budet lyder slik: «Du skal ikke ha andre guder enn meg.»

Gud har skapt hver og en av oss. Han elsker oss, og ønsker å gi oss det beste, både her på jorda og i evigheten. Gud har skapt oss med en fri vilje. Det betyr at vi kan velge å gjøre det som er godt. Vi kan også velge å gjøre det som er ondt og vondt. Onde krefter ønsker å påvirke oss, og føre oss bort fra Gud. Gud ønsker å beskytte oss mot det som skader oss og naturen. Budet «Du skal ikke ha andre guder enn meg,» er et bud fra en Far som ønsker det beste for sine barn. Budet sier: «Velg det som er godt og bygger opp.» «Velg å få påfyll fra gode kilder.» «Ta imot mine ord, så vil de hjelpe deg å stå stødig i livets mange kamper, valg og fristelser.»

Vi lever i et land hvor det er en berøringsangst i det offentlige rom, når det gjelder å snakke om tro, Gud og Jesus. Det skal være «nøytralt.» Men, berøringsangst gir ikke nøytralitet. Samtidig åpner vi oss for aktiviteter og påvirkning som vi tror er nøytrale, men som har sitt opphav i andre religioner enn vår. Yoga har for eksempel sitt opphav i de indiske religionene buddhisme og hinduisme. Kunnskap er helt avgjørende, dersom man skal være i stand til å vite hva man velger blant og hva man lar seg påvirke av. Hvis man for eksempel leser om New Age i Store norske leksikon, beskrives dette som en alternativbevegelse som trekker veksler på religiøse tradisjoner, østlig mystikk, vestlig okkultisme og stammereligioners sjamanisme.

I en tid hvor vi er utsatt for massiv påvirkning fra mange hold, er det viktig å være bevisst på hvor man søker påfyll og hvem man vil tilhøre.

Før vi ser nærmere på hvert bud, vil jeg gjerne lufte noen tanker rundt hvordan vi ser på Gud og Jesus. Er Gud streng, en som leter etter feilene våre og ønsker å begrense vår livsglede? Eller er han raus, kjærlig, tilgivende og ønsker å fylle livene våre med mer glede? Er reglene som Gud setter for oss laget for å minne oss om hvor syndige vi er og hvor feil vi lever livene våre? Eller er de laget for å beskytte oss og fylle livene våre med mening og fred?

Etter å ha lest hele Bibelen flere ganger, og tatt inn den store sammenhengen, er det særlig noen tekster som oppsummerer kjernebudskapet slik jeg ser det: «Størst av alt er kjærligheten» fra 1. Kor.13. Og da er det altså Gud sin kjærlighet til oss som omtales. «Fordi du er dyrebar i mine øyne, høyt aktet og jeg elsker deg,» fra Jes. 43,4, og tekstene fra Lukas 15 hvor Jesus beskriver hvordan Gud kjærlig leter etter hver og en som har gått seg bort.

Når vi skal lese De ti bud, er det viktig å ha den store sammenhengen og de mest sentrale tekstene som bakteppe. Det at jeg frimodig skriver om De ti bud, betyr ikke at jeg tenker om meg selv at jeg har «skjønt» dette, eller at jeg tror om meg selv at dette er noe jeg «får til» i hverdagens små og store valg. At jeg setter fokus på disse budene, er fordi jeg ønsker å forstå mer og la meg inspirere til å la de gode rådene prege livet mitt i større grad. Jeg går inn i dette med ydmykhet, vel vitende om at det er nåden som bærer meg i all min ufullkommenhet.

Den neste ti dagene, vil jeg skrive om hvert av De ti bud. Disse finnes i Bibelen, i 2. Mos. 20.