Det fjerde budet: «Du skal hedre din far og din mor,» høres på en måte naturlig, rett og rimelig ut. Våre foreldre satte oss til verden, tok vare på oss, matet oss, beskyttet oss, lærte oss viktige ting, sto opp med oss på natta, byttet bleier, var der med oss da vil skulle lære å gå, løftet oss da vi falt, osv. Men hva når man har ryggsekken full av elendige erfaringer med mor eller far? Hva når mor og/eller far sviktet på grovt vis? Hva når sårene man jobber med som voksen er forårsaket av mor og far?
Når jeg ser hvor tydelig Jesus er i andre sammenhenger, når urett begås, føler jeg meg temmelig sikker på at mor og far ikke har noe frikort som gjør at de skal ha heder og ære når historien ikke er god. Mor og far må stå for sine valg og sine prioriteringer.
Jesus kunne være ganske hard mot sin egen familie. En gang kom hans mor og søsken for å være sammen med han, mens Jesus var opptatt sammen med disiplene og alle folkene som fulgte dem. I Luk. 8,19 står det: «Moren og søsknene hans kom dit han var, men de kunne ikke nå fram til ham på grunn av folkemengden. Noen fortalte ham da: Din mor og dine søsken står utenfor og vil gjerne se deg. Men han svarte: Min mor og mine søsken, det er de som hører Guds ord og gjør etter det.» Jesus definerer en ny type familie. Når vi blir kristne får vi mange nye søsken, og ny familie i tillegg til den vi fikk fra fødselen av.
Det er en god grunnregel at vi skal hedre vår far og vår mor. Men, vi skal også sette grenser og ta vare på våre egne hjerter. Noen ganger er det behov for å ta opp vonde ting som tidligere er skjedd, ta avstand eller gå i samtaler for å bearbeide det vonde. I Ordspr. 4, 23 står det: «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet får ut fra det.»
Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede. 