De neste tekstene vil handle om lys. Når nettene blir lange og kulda setter inn, er det lett å kjenne på et savn etter de lange og lyse sommerkveldene. Det er en overgang å venne seg til at det blir mørkt tidlig på ettermiddagen og at gradestokken kryper til minusgrader. Men så en kald morgen er jeg tidlig oppe, og legger merke til vinterlyset. Eller morgenrøden. Det første rosa lyset som omslutter en fjelltopp eller åskam, og så tenker jeg at vinteren har sine gylne stunder den, og. Eller blåtimen, den helt spesielle blåfargen som farger himmelen før natten senker seg igjen. For ikke å snakke om når det er fullmåne, og man kan kle seg godt og ta en tur ut, uten noe kunstig lys. Hvordan fullmånen gjør at trærne kaster skygger. Eller nordlyset. Mennesker krysser kontinenter, for å oppleve dette helt spesielle, dansende, grønne lyset.
I Salme 8 står det: «Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det?»
Midt i alt det store er ingen av oss for små for Gud. Han har skapt oss, ser og elsker hver og en av oss.
Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede. 