Author: Stine Buxrud

Stefanus var en av de sju diakonene i urmenigheten i Jerusalem. Stefanus regnes som kirkens første martyr. Han ble steinet til døde, og dette er første gang Paulus sitt navn nevnes i Bibelen. Paulus var med og holdt kappene til de som steinet Stefanus. I Ap.gj. 6,8 kan vi lese om Stefanus: «Stefanus var full av nåde og kraft og gjorde store under og tegn blant folket.» Det ble satt fram falske anklager mot Stefanus, som hisset opp både folket, de eldste og de skriftlærde. Han ble ført fram for Rådet, hvor de førte falske vitner som beskyldte Stefanus for å tale mot det hellige, og mot Moseloven. Stefanus holdt en lang forsvarstale, hvor han begrunnet sine uttalelser ut ifra hellige skrifter og Israels historie. Dette er den lengste talen i Apostlenes gjerninger, og jeg anbefaler å lese hele talen. Stefanus gir en interessant historietime over to sider. Han beskriver blant annet hvordan Abrahams folk var blitt tallrikt i Egypt, men at de levde under svært tøffe kår. Det var kommet en ny konge i Egypt, som behandlet israelittene dårlig, og som tvang dem til å sette ut spebarna, så de ikke skulle leve opp. Stefanus beskriver israelittene sin vei ut av Egypt, og de 40 årene i ørkenen. Stefanus avslutter sin forsvarstale på følgende måte: «Stivnakket er dere, uomskåret både på hjerte og ører! Alltid står dere Den hellige ånd imot, som deres fedre, så også dere. Har det noen gang vært en profet som fedrene deres ikke forfulgte? De drepte dem som på forhånd forkynte at den rettferdige skulle komme. Og nå har dere forrådt og myrdet ham, dere som mottok loven på befaling fra engler, men ikke holdt den.»

Da rådet hørte dette ble de så rasende at de skar tenner mot ham. De drev han foran seg og steinet han utenfor byen.

Stefanus var ingen godvær-supporter, som vendte kappen etter vinden. Han hadde erfart en kjærlighet og sannhet som gjorde at han var villig til å gå i døden, i stedet for å vike fra sannheten. Stefanus levde så nær Gud at han kunne se himmelen åpen og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd. Dette sa han til de sinte rådsmedlemmene, noe som gjorde at de skrek høyt og holdt seg for ørene.

Stefanusalliansen er en misjons- og menneskerettighetsorganisasjon som jobber for trosfrihet og demokrati over hele verden. Stefanus sitt mot har inspirert mennesker i 2000 år. Hans vilje til å stå opp for sannhet og kjærlighet påvirker fortsatt mennesker kloden rundt. Søk gjerne opp Stefanusalliansen, og lær mer om deres imponerende arbeid. Tenk om vi alle kunne låne litt av motet til Stefanus?

I Sal. 119,64 står det: «Herre, jorden er full av din godhet.» Synes du det er vanskelig å få øye på denne godheten? Når vi ser nyhetssendinger, er det lett å få et annet inntrykk. Man kan si: «Herre, jorden er full av krig og elendighet.»

I sosiale medier deles også mange konspirasjonsteorier. Jeg synes det er skremmende å se hvor mange som er villige til å følge forholdsvis sprøe konspirasjonsteorier. Og hvor mange som har holdninger preget av fremmedfrykt og frykt generelt. Hva er det som påvirker mennesker i en slik retning? Ensidig påvirkning? Lever man i et ekko-kammer, hvor svært begrensede typer fakta deles frem og tilbake? Noen ganger lyver politikere og mennesker som man ser opp til, eller spiller på folks frykt for å påvirke de til å stemme på seg, eller storme en kongress. The Washington Post talte opp hvor mange ganger Donald Trump kom med løgner eller misvisende uttalelser i løpet av sine fire år som president, og kom til tallet 30.573! Nok en gang kjenner jeg på et behov for å sitere Trond Wiggo Torgersen: «Tenke sjæl og mene, måtte stå for det du sa, ikke vri deg unna, ikke være like glad, ikke late som du ikke mente det du sa, ikke si som andre, du må tenke sjæl!»

Hvor får du informasjon fra? Hvem påvirker deg? Sørger du for å få bredde og variasjon i dine informasjonskanaler? Hvor ser du nyheter? Hvilke aviser leser du? Hvem er du venner med på Facebook? Positiv vekst krever påfyll av det gode. Nettstedet «verdensbestenyheter.no» kan være verdt et besøk. Der deles reportasjer om positiv utvikling i verden. Vi kan lese om fremskritt og et positivt engasjement for internasjonale utviklingsspørsmål, FN som overfører penger til Malawi for å hjelpe hardt prøvede småbedrifter, ny dyrevelferdslov på Cuba, historisk lave krypskytingstall i Kenya og at lufta vår inneholder mindre svovel.

Jeg er på ingen måte en tilhenger av en «Tenk positivt»-filosofi, hvor man legger lokk på det som er vanskelig og prøver å late som at alt er bra. Men gjennom deling av nyheter får vi ofte et fordreid negativt bilde av verdens tilstand. Det kan derfor være nyttig å minne seg selv på å lete etter de gode nyhetene. De er like virkelige som de negative.

Det skjer mye ondt og vondt i verden, utført av mennesker som velger å bruke sin frie vilje til å gjøre det som skader og bryter ned. Bibelen beskriver igjen og igjen at Gud er god.

Gud beskrives på følgende måte i Sal. 119,68: «Du er god, og alt du gjør er godt.»

I Sal. 118,24 står det: «Dette er dagen som HERREN har gjort; la oss juble og glede oss på den!» Beskriver kong David her en helt spesiell dag, da alt stemmer? Nei, han beskriver dagen i dag, med alt den innebærer av gleder og sorger, bekymringer og takknemlighet. Hva kan gi oss glede akkurat i dag, midt i alt livet har å by på?

Mens jeg skriver disse tekstene mottar jeg den svært triste nyheten som at forfatteren Lucinda Riley er død, etter fire år med kreftsykdom. I løpet av disse fire årene har hun skrevet fem av bøkene i serien om De syv søstre. Jeg har hatt gleden av å lese seks av bøkene i denne serien, og er blitt grepet av varmen, innlevelsen, kunnskapen og klokskapen som Riley viser i det hun skriver. Den syvende boken, som nå topper boklister over hele verden, har jeg liggende i bokhylla. Jeg vet at jeg ikke kan begynne på den før jeg har skrevet ferdig disse tekstene, da jeg også vet at jeg ikke vil klare å legge den fra meg. Familien til Riley skriver i en pressemelding: «Lucinda utstrålte kjærlighet og godhet i alt hun gjorde, og vil fortsette med å inspirere oss for alltid. Lucinda elsket livet og levde i øyeblikket.» Pressemeldingen avsluttes med hennes egne ord: «Gjennom smerten og gleden på reisen har jeg lært den viktigste leksjonen livet kan tilby, og jeg er glad for det. Øyeblikket er alt vi har.»

Denne viktige leksjonen tror jeg er den store nøkkelen til glede i hverdagen: å være til stede i øyeblikket. Hva står i veien for å få til det? Det er det bare hver og en som vet i eget liv, men jeg har noen tanker: gårsdagens sårhet og smerte, morgendagens bekymringer, for mye på timeplanen, for lite bevissthet om hva som er viktigst og mangel på kart og kompass. I slutten av måneden vil jeg gå nærmere inn på hvert av disse punktene.

Leonard Cohen skriver vakkert om det som gikk i stykker i livene våre i sangen Anthem: «There is a crack in everything. That`s how the light gets in.» Nettopp i det vonde og vanskelige kan lys finne veier inn, og lære oss noen viktige leksjoner. En av dem kan være at øyeblikket er alt vi har.

Forkynneren # 2. Selv om det kan være tungt å lese Forkynneren på grunn av den nedstemte og pessimistiske ordlyden, så anbefaler jeg å lese hele boken. Jeg tror at kong Salomo beskriver noe som svært mange kan kjenne på i sitt eget liv. Det som ikke ble slik man håpet. Tomheten. Sorgen og savnet. Det å innse at livet går mot slutten, uten at slutten blir slik man hadde tenkt. Men at livet samtidig har sine lyse sider. Jeg har møtt mange «kong Salomoer» som sykepleier. Mennesker som er i dyp sorg og fortvilelse over situasjonene de er i. Som er i ferd med å gi opp. Som en gang hadde stor suksess, og ble sett opp til. Som hadde penger, verdier og karriere. Som andre så opp til, beundret og spurte om råd. Som ble invitert og bedt om å si meningen sin. Når alt dette rakner er det ikke så rart at man kan kjenne på sorg, sinne, frustrasjon og fortvilelse. Hva har man igjen? Hva gir mening nå?

Forkynneren løfter i all sin fortvilelse fram noen punkter som det er verdt å dele:

11,7: «Lyset gjør godt, en fryd for øyet er det å se solen.»

11,2: «Del det du har med sju eller åtte.»

9,16: «Visdom er bedre enn styrke.»

9,7: «Så gå og spis ditt brød med glede, og drikk din vin med glede i hjertet!»

7,14: «Er dagen god, så nyt den!»

7,5: «Det er bedre å bli klandret av en vismann enn å bli lovprist av en dåre.»

5,6: «Midt i alle drømmer, all tomhet, alle ord: Ha ærefrykt for Gud!»

4,9: «Det er bedre å være to enn en; de får god lønn for alt sitt strev. For om de faller, kan den ene hjelpe den andre opp.»

4,6: «Bedre med en håndfull ro enn begge hender fulle av strev.»

3,22: «Jeg så at ingen ting er bedre enn at mennesket finner glede i sine gjerninger: dette er den lodd det har fått.»

3,12: «Jeg skjønte at ingen ting er bedre for dem enn å glede seg og nyte det gode i livet.»

2,13: «Jeg så at visdom er bedre enn dårskap, slik lyset er bedre enn mørket. Den vise har øyne i hodet, mens dåren går omkrig i mørke.»

Forkynneren # 1. Det store norske leksikon omtaler Forkynneren som en tekst med en pessimistisk grunntone, hvor menneskets strev etter goder fører til tomhet. Jeg har gjort en del notater i Bibelen min. Ved starten av Forkynneren står det: «Jeg lurer på hvordan Forkynneren ville har skåret på MADRS?» MADRS står for Montgomery and Åsberg Depression Rating Scale, og der jeg jobbet tidligere ble den særlig benyttet for å kartlegge behov for selvmordsrisiko eller akuttinnleggelse hos pasienter som virket svært nedstemt. Her kommer starten på tekstene i Forkynneren, skrevet av kong Salomo:

«Forgjeves, sier Forkynneren, forgjeves og forgjengelig – alt er forgjeves! Hva har mennesket igjen for sitt strev, for alt det strever med under solen? Slekter går, og slekter kommer, men jorden er alltid den samme. Solen går opp og solen går ned, så lengter den tilbake til stedet der den går opp. Den skinner og vandrer mot sør, så vender den og vandrer mot nord, mens vinden snur og skifter og tar fatt på sin rundgang igjen. Alle elver renner ut i havet, men havet blir ikke fullt: dit elvene før har rent, fortsetter de å renne. Alle ting går sin strevsomme gang, menneskets ord strekker ikke til. Øyet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fullt av å høre. Det som har skjedd skal atter skje, og det som ble gjort, skal gjøres på nytt. Intet er nytt under solen. Blir det sagt om noe: «Se, dette er nytt», har det likevel hendt i tidligere tider, lenge før oss. Ingen minnes det som før har hendt. Og det som skal komme, vil heller ingen minnes i slektene som følger.»

Dette er altså skrevet av han som hadde 1000 koner, og som levde i en velstand som det gikk gjetord om over landegrenser. Jeg lurer på om Rune Rudberg har kjent på noe av det samme? Han har skrevet sangen «1001, 1002 og 1003.» Ikke for å minne oss på å holde avstand i trafikken, men for å fortelle hvor mange damer han har fått til sengs.

Jeg synes det er svært fascinerende å lese om Kong Salomo. Han hadde så mye, rotet det på mange måter til og endte opp med å føle seg tom. Jeg tror mange kan kjenne på liknede følelser, i alle fall i perioder i livet. Noen ser tilbake på valg som de angrer på. Andre sørger over noe som er skjedd, som de ikke kunne påvirke selv. Tap av helse, anseelse eller funksjon, for eksempel. Når alt kommer til alt er det kanskje ikke gull, edelstener eller antall erobringer som er de viktigste bærebjelkene i livet? Hva er bærebjelker i livet i ditt? Mens jeg skriver dette, hører jeg på sangen: «Det strømmer glede – En mektig vind» fra Oslo kristne senter. En større kontrast til Salomo sitt tungsinn i Forkynneren skal man lete lenge etter.

Kong Salomo # 4. I 1. Kong. 10, kan vi lese om da Dronningen av Saba besøkte kong Salomo. Hun ønsket å prøve han med gåter, og kom til Jerusalem med store rikdommer som balsamoljer, ull og edelstener. Salomo kunne svare på alle hennes gåter, og hun ble så imponert av alt hun så og opplevde at hun mistet pusten. Vi kan lese i 10,6: «Så var det da sant, det jeg hørte hjemme i mitt land om deg og visdommen din! Jeg trodde ikke det de fortalte, før jeg kom og fikk se det med egne øyne. Men nå ser jeg at de ikke engang har fortalt meg halvparten. Du er mer vis og velstående enn alt det jeg har hørt.» Hun ga kong Salomo 120 talenter gull, balsamoljer i store mengder og edelstener. Kong Salomo var like raus tilbake, og ga dronningen av Saba alt hun hadde lyst på.

Alf Prøysen reflekterer rundt hele situasjonen på en klok måte i sangen om kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Han skriver at både Kong Salomo og Jørgen Hattemaker kom nakne til vår jord. Ingen av de visste hvordan morgendagen vil bli:

«Når dronninga av Saba gjør Salomo visitt, je ser`a Lea lettvint og hu har tenkt seg hit. Om leiet blir forskjellig frå silkeseng tel strå, vi går mot såmmå paradis og hører harper slå.

Sola skinn` på deg så skuggen fell på meg, men graset er grønt for æille.

Når sola synk og dale bak slottets tårn og tind, da kjæm den mørke natta med drøm og tankespinn. Da blir je sjøl kong Salomo, og hæinn blir kanskje den som står og svarver hatter uti hattemakergrend, og sola skinn på meg så skuggen fell på deg, men graset er grønt for æille.”

Prøysen, altså! Han klarer å skildre ulike skjebner med dybde og innsikt. Salomo som hadde alt, døde omgitt av fiender på alle kanter, med et land i oppløsning. De neste dagene vil jeg dele noen tekster fra «Forkynneren», en av bøkene i Det gamle testamentet. Den er skrevet av kong Salomo på sine eldre dager, og bærer preg av en konge som har vært igjennom en del mørke netter med tankespinn.

Kong Salomo # 3. Kong Salomo må ha vært svært svak for damer. Han giftet seg med faraos datter, men vi kan lese i 1.Kong. 11 at han ikke nøyde seg med dette: «Kong Salomo elsket også mange andre utenlandske kvinner enn faraos datter. Det var kvinner fra Moab, Ammon, Edom, Sidon og hetittenes land. De hørte til de folkene HERREN hadde talt om da han sa til israelittene: «Dere skal ikke blande dere med dem, og de ikke med dere. Ellers kommer de til å vende hjertet deres til sine guder.» Salomo hadde sju hundre koner med fyrstelig rang og tre hundre medhustruer, og de førte hans hjerte på avveier. Det var da Salomo ble gammel at konene hans fikk vendt hans hjerte til andre guder. Vi kan lese i 1. Kongebok at Salomo begynte å følge Astarte og Milkom, amonittenes motbydelige avgud.

Har denne teksten en overføringsverdi til vår tid? Ble Salomo litt høy på seg selv av all sin økonomiske suksess? Hvis man leser i Ordspråkene, advarer ofte Salomo mot å la seg friste av fremmede kvinner. Hva gjorde at han ikke fulgte disse rådene selv?

Jeg tror at å minne oss selv på hvor vi ønsker å være og hvem vi ønsker å høre til, er noe som vi trenger å gjøre kontinuerlig. Verden byr på mange fristelser, og det er svært menneskelig og lett å spore av. Vi mennesker vil gjerne klare oss selv. Det er mange historier om kjente og suksessrike mennesker, som har gjort ukloke valg. Suksessen kan føre til at man får en overdreven tro på at man klarer seg selv, og glemmer hvem man opprinnelig var og hvilke verdier man i utgangspunktet ønsket å navigere etter. Som sykepleier har jeg møtt mange som ser tilbake på livet sitt og valg de har tatt. Mange skulle ønske at de hadde valgt annerledes, og ser at valgene de en gang gjorde medførte at de mistet noe som hadde stor verdi.

Alf Prøysen har skrevet mange kloke og dype tekster. En av dem handler om Kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Den vil jeg komme tilbake til i morgen.

Kong Salomo # 2. Da Salomo hadde vært konge i fire år, startet han på byggingen av tempelet. Og man kan trygt si at han ikke sparte på noe. Innvendig hadde huset utskjæringer i sedertre av gresskar og utsprungne blomster, og Salomo kledde huset med rent gull. I det aller helligste fikk Salomo laget to kjeruber, eller engler, som også var kledd i gull. De bredte ut vingene sine, så vingen på den ene nådde bort til den ene veggen, og vingen på den andre nådde bort til den andre veggen. I midten av rommet berørte engelens vinger hverandre. Det tok sju år å bygge tempelet. Da tempelet var ferdig, bygde Salomo videre på kongeborgen. Det tok tretten år, og heller ikke her ble det spart på noe. Her var både søylehall, forhall og tronhall. Salomo fikk laget noe som ble kalt «havet». Dette var et svært fat av støpt metall, som ble fylt med vann. «Havet» sto/hvilte på tolv okser. Kanten av havet var formet som en lotusblomst. Det står i 1. Kongebok at «havet» målte ti alen fra kant til kant. I følge Store norske leksikon er «alen» en eldre lengdeenhet av varierende lengde. Den kan variere fra 45 – 65 cm, og betegnet opprinnelig lengden av underarmen fra albuen til ytterste fingerspiss. Hvis vi sier at en alen er 55 cm, så målte altså «havet» 5, 5 meter fra kant til kant. Det må ha vært litt av et skue! Hvis jeg hadde hatt mulighet til å låne en tidsmaskin en dag, ville jeg gjerne tatt en stopp i Jerusalem og tatt en kikk på byggverket til kong Salomo!

Vi kan lese videre i 1. Kong. 10,27 at: «Kongen gjorde sølv like vanlig i Jerusalem som stein, og sedertre like vanlig som morbærtrær i lavlandet.» En gang hvert tredje år kom kongens skip hjem lastet med gull og sølv, elfenben, apekatter og påfugler.

1. kongebok tegner et bilde av Kong Salomo som klok og med gode intensjoner. Han hadde et inderlig ønske om å følge i sin fars fotspor, og leve nær Gud. Under vigslingen av tempelet ber Salomo en lang bønn, hvor han blant annet i vers 8,27 sier: «Se, himmelen og himlers himmel kan ikke romme deg, langt mindre dette huset som jeg har bygd!»

Det står at kong Salomo overgikk alle jordens konger i rikdom og visdom. Hvordan kunne det gå fra dette på så mange måter gode utgangspunktet, til at kong Salomo «sporet av», og begynte å dyrke andre guder? Som igjen førte til at landet hans ble delt? Jeg kommer tilbake til dette i morgen.

Kong Salomo # 1. Jeg har tidligere delt flere av Salomos ordspråk. I 1. Kongebok kan vi lese om hvordan det gikk da Salomo ble konge etter sin far David. I 1. Kong. 5 står det at Gud møtte Salomo i en drøm. Herren sa til Salomo: «Nå gir jeg deg et hjerte som er så klokt og forstandig at din like aldri før har vært og heller ikke skal komme etter deg.»

En av oppgavene til en konge, var å holde rettergang og være dommer i konflikter. I 1. Kong. 3,16 kan vi lese om en gang Salomo tok i bruk kraftfulle og kreative virkemidler for å finne ut av hvem som snakket sant: «En gang senere kom to prostituerte kvinner til kongen og trådte fram for ham. Den ene kvinnen sa: «Hør på meg, herre! Jeg og den kvinnen der bor i samme hus. Jeg fødte et barn mens hun var hjemme. Men på den tredje dagen etter fødselen fødte også denne kvinnen. Vi var sammen.  Det fantes ingen fremmed hos oss i huset, bare vi to var hjemme alene. En natt døde denne kvinnens sønn fordi hun kom til å ligge på ham. Da sto hun opp midt på natten og tok min sønn fra meg mens jeg, din tjener, sov. Hun la ham ved barmen sin og la sin egen døde sønn ved min barm. Da jeg sto opp om morgenen for å amme sønnen min – se, da var han død! Men, da jeg så ham i morgenlyset, var det slett ikke min sønn, han som jeg hadde født.» Da sa den andre kvinnen: «Nei, det er min sønn som lever, og din sønn som er død.» Men, den første gjentok: «Nei, det er din sønn som er død, og min sønn lever.» Slik trettet de foran kongen. Til slutt sa Salomo: «Hent et sverd til meg! Hugg det levende barnet i to og gi hver av dem en halvpart.» Da flammet kjærligheten opp i henne som var mor til det levende barnet, og hun sa: «Vær så snill, min herre! Gi henne den gutten som lever, og drep han ikke!» Men den andre sa: «Barnet skal verken være ditt eller mitt! Del det i to!» Da sa kongen: «Gi den første kvinnen det levende barnet, og drep det ikke! Hun er moren.»

Jeg synes kong Salomo strakk dette svært langt, men han fikk utvilsomt fram hvem som var det levende barnets mor.

Videre i 1. Kongebok kan vi lese: «Hele Israel fikk høre om den dommen kongen hadde felt, og de fikk ærefrykt for ham. For de så at Guds visdom var i ham, så han dømte rett.» I følge 1. Kongebok formet Salomo 3000 ordspråk og 1005 sanger.

I Joh. 13,34 sier Jesus: «Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.» Mye er sagt om kjærligheten opp igjennom tidene. Jesus sin oppfordring her, tolker jeg som en oppfordring til menigheter og kristne fellesskap. Vi som ønsker å være Jesu disipler kan være svært ulike. Vi kan være uenige om mangt og mye. Hvordan leve med ulikhet og uenighet på en god måte? Jeg har tidligere sitert Jesus som sa at vi ikke bare skal elske de som det er lett å elske, men vi skal også elske våre fiender og be for de som forfølger oss. Da snakker vi om en annen type kjærlighet enn den som kan skifte fra dag til dag, og som påvirkes av følelser i stadig endring.

Jeg har snakket med mange i koronatiden som har sagt: «Jeg tør nesten ikke si det, men jeg synes denne tiden har ført mye godt med seg. Det har vært fint å ha mindre som skjer, og det har vært godt å få en pause fra fellesskapene.» Dette er sagt av mennesker som lever sammen med andre, er i jobb og er aktive.

Andre lever kanskje aleine, og har kjent på det motsatte. Man har ikke kunnet møtes i de viktige fellesskapene, og det er blitt for lite menneskekontakt over lang tid. Fellesskap byr på både gleder og utfordringer. Jesus ber oss om å elske hverandre, og ha kjærlighet til hverandre. Han kom til jorda for å gi oss en erfaring av Guds kjærlighet, og oppfordrer oss fortsatt til å møte hverandre med den samme kjærligheten. Jeg kommer ikke utenom Paulus sine ord i Kjærlighetens høysang, når jeg skal skrive om kjærlighet: «Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten.» (1. Kor. 13,4.) En menighet som praktiserer disse ordene, og lever etter dem, vil kunne gi en forsmak på himmelen!

Det er flere som har delt kloke ord om kjærligheten. En av dem er Johan Falkberget: «Det er først og fremst gjennom kjærligheten man fatter det gudommelige.»

«Kjærligheten skaper det trygge rom hvor du kan bli deg selv,» har Romano Guardini skrevet. Jeg kjenner mange som har fått erfare dette i møte med sunne menigheter.

«Bevar kjærligheten i ditt hjerte. Et liv uten kjærlighet er som en hage uten sol der blomstene er døde. Bevisstheten om å elske og bli elsket gir varme og rikdom til livet som ingenting annen kan gi deg,» skriver Oscar Wilde.

Hvordan har du opplevd ulike møter med Guds fotfolk og menigheter? Har de møtt deg med kjærlighet og en smak av det gudommelige? Har møtet vært som en frodig hage som bugner av blomster og vekst, eller har møtet vært av en annen karakter? Det er ingen tvil om hvor Gud har lagt lista.