Author: Stine Buxrud

Hva er viktigst for deg? Sørger du for å få tid til akkurat dette? Piet Hein har sagt: «Den som tviler på sin sak, han er slagen før sitt slag.» Det er mye som konkurrerer om tiden vår og oppmerksomheten vår. Jeg merker selv hvor sprøtt mye tid jeg bruker på mobiltelefonen min. Jeg forteller meg selv at jeg bare skal inn og sjekke været på Yr, og plutselig har det gått 20 minutter. Da har jeg vært innom Snapchat, Instagram, Facebook, mail, jobbmail og nyheter. En ting er tida jeg bruker, men hva gjør alle disse inntrykkene med oppmerksomheten min? Når jeg ser foreldre som sitter med full oppmerksomhet på mobilen mens de er sammen med ungene, tenker jeg at jeg er glad for at det ikke fantes sosiale medier da ungene mine var små. Kanskje ville jeg ha gått i den samme fella?

Da mannen min og jeg gikk i parsamtaler ble vi rådet til å starte med slutten i tankene. Vi fikk i hjemmelekse å skrive taler til vår egen begravelse fra ektefellen, fra en av barna og fra en i menigheten. Å starte med slutten i tankene er et godt råd når man ønsker å bli bevisst på hva man synes er viktig og viktigst. Og det kan gi en økt bevissthet om hvilke valg som fører dit man vil, og hvilke valg som fører andre veier. Gud har skapt oss i sitt bilde, og elsker hver og en av oss med en evig og betingelsesløs kjærlighet. Han har også skapt oss med en fri vilje. Det betyr at vi kan velge å leve nært Gud, og vi kan velge å ta avstand fra Gud. Jeg vil utfordre deg til å ta dette på alvor. Jeg kan ikke tenke meg noe valg som er viktigere, som får større ringvirkninger eller som strekker seg lenger i tidslinjen. I en hel evighet, faktisk. Jesus utfordrer oss til å ta noen valg. I Bergprekenen minner han oss om å være lys i verden, elske vår neste som oss selv, komme overens med motparten vår, la et ja være et ja, og et nei være et nei, elske våre fiender, be bønnen Vår Far i himmelen, samle skatter i himmelen og ikke dømme andre. Og til å følge han.

Hvis vi vet hvilke saker som er viktig for oss kan det være lettere å prioritere i valgsituasjoner, og være til stede i de avgjørende øyeblikkene. Hvilke øyeblikk ser du på som viktige og avgjørende?

Noen ganger blir vi fartsblinde. Tempoet er så høyt at det er vanskelig å se de vi har rundt oss. Vi har for mye på timeplanen, og barnet som gjerne vil vise fram noe eller ektefellen som ønsker å snakke, må vente. Hvis dette blir et mønster, mer enn noe som skjer en gang iblant, er det fare på ferde. Arnold Eidslott har skrevet noen kloke ord: «En tyv har tatt det beste fra meg, og båret det langt bort. Han her tatt det beste, men jeg vet ikke hva det er. Men at det er det beste vet jeg fordi mine fylte hender ikke gir meg glede.»

Hvorfor får vi ikke nok? Vi fyller dagene med jobb, hobbyer, er sosiale, skal utvikle oss selv og gjøre spennende fritidsaktiviteter. Det heter seg at: Mye vil ha mer, fanden vil ha fler. Hvor blir det av vår tilfredshet, takknemlighet og perspektiv i dette kjøret?  Er det lettere å bli fartsblinde dersom vi har lite bevissthet om hva som er viktigst i livene våre? Hva er viktig for deg i ditt liv? Hva er viktig for meg? Nå og på lang sikt? 1. Joh. Kan vi lese: «Elsk ikke verden, heller ikke det som er i verden! Den som elsker verden, har ikke kjærligheten til Far i seg. For alt som er i verden – kroppens begjær, øynenes begjær og skrytet av alt en eier – det er ikke av Far, men av verden. For verden går til grunne med alt sitt begjær, men den som gjør Guds vilje, består til evig tid.»

Som sykepleier har jeg møtt pasienter som mot slutten av livet har angret på valg de har tatt. De innser at de underveis mistet noe som var viktig, og kan savne nære relasjoner. Mange kjenner på en tomhet. Kroppens begjær, øynenes begjær og alt man eide opplevdes nesten berusende der og da. Men nå føles det som et tomt skall. I 2. Kong. 17,15 står det: «De fulgte tomhet og endte i tomhet.»

Det fine er at vi selv kan velge å være fornøyde. «Ok, jeg har ikke gått ned de fem kiloene jeg gjerne vil bli kvitt, men likevel kan jeg kjenne på en glede over å være sammen med gode venner.» «Firmaet mitt tjente mindre enn jeg hadde håpet på i år, men tankene om dette legger jeg bort nå. Nå vil jeg være til stede, her, sammen med han jeg er glad i.» «Jeg kunne klatret et trinn til på karrierestigen, men det ville gått ut over andre ting som jeg synes er viktigere.» Mange går og venter på noe, før de skal leve fullt og helt. «Når jeg blir pensjonist, da skal jeg få bedre tid.»

John Lennon har skrevet: «Livet er det som skjer mens du planlegger noe annet.» Hva planlegger du akkurat nå? Er det noe du går glipp av midt i planleggingen?

Hvis vi går rundt og bekymrer oss for morgendagen, er det ikke lett å være til stede i dag. Jesus er svært tydelig på at det ikke kommer noe godt ut av å bekymre seg. I Matt. 6,27 sier han: «Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde?» Så hva skal vi da gjøre med alle bekymringene som stadig popper opp i tankene våre? I Bibelen får vi mange løfter om Guds godhet og trofasthet. Å minne oss selv om disse løftene kan være god medisin når vi er bekymret. Bekymringstanker kan gi oss et overdrevent behov for sikkerhet og kontroll. Når vi ikke tør å stole på Gud, må vi jobbe ekstra mye for å være vår egen sikkerhet. Da kan det være lett å gå i ei felle med å stadig ønske å eie mer, bli overbeskyttende overfor ungene eller ha et behov for at alt skal være perfekt.

Bekymringer stjeler glede, lek og tillit. Psykolog Aksel Lindstad ved Modum Bad, minner i artikkelen «Bekymring er ikke farlig», om at å bekymre seg er normalt. Men at for noen tar bekymringer mye tid, og kan igjen føre til bekymringer for bekymringen. Man kan føle seg sliten og anspent og få angstsymptomer som hjertebank, nervøsitet, kvalme og mageproblemer.

Også her kommer Sinnsrobønnen inn. Hva får vi gjort noe med, og hva er utenfor vår kontroll? Hvordan kan vi forholde oss til det vi ikke får gjort noe med? Mitt beste råd er: Gi det til Gud. Legg det fram for Gud i bønn. Jeg har ei venninne som bruker uttrykket å stille seg i Guds kraftkilde. Når jeg spør henne om hva hun mener med dette svarer hun: «Hvis jeg blir liggende våken med bekymringstanker, og kommer på at jeg kan snakke med Gud om det jeg bekymrer meg for, føler jeg at jeg stiller meg i hans kraftkilde.» Det er som kong David beskriver i Sal. 56: «Når jeg er redd, stoler jeg på deg. Jeg stoler på Gud, jeg priser hans ord. Jeg stoler på Gud, jeg er ikke redd. Hva kan vel mennesker gjøre meg?»

Når stilte du deg sist i Guds kraftkilde? Den er tilgjengelig hele tiden. Og den kan gjøre det lettere å være til stede i øyeblikkene.

Den 15. september forsøkte jeg å peke på hva som kan stå i veien for å være til stede i øyeblikket, og skrev følgende: «Gårsdagens sårhet og smerte, morgendagens bekymringer, for mye på timeplanen, for lite bevissthet om hva som er viktigst og mangel på kart og kompass.»

Dette er på mange måter temaer som jeg har vært innom tidligere, men siden jeg ser på de som viktige forsøker jeg meg på å omtale de på nytt, med litt andre vinklinger.

De neste dagene vil jeg gå inn på hvert og et av disse punktene, og jeg starter med gårsdagens sårhet og smerte. «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile,» sier Jesus i Matt. 11,28. Han lover ikke en quick-fix, men at vi kan få hvile hos han midt i det som er krevende. Når jeg legger gårsdagens sårhet og smerte fram for Gud i bønn, opplever jeg ofte at det gjør noe med situasjonen. Ved å få hvile hos han og sette ord på det som er vanskelig, kan jeg oppleve at det vanskelige ikke lenger fyller hele horisonten.

Jeg vil si at Gud var den første og er den største kognitive terapeuten. Den kognitive terapien ACT eller Acceptance and Commitment Therapy, er en terapi hvor akseptering og forpliktelse står sentralt. Det handler om å akseptere livet er blitt slik det er blitt, ikke for å være en passiv mottaker, men for å være ærlig med seg selv og stikke finger`n i jorda. ACT-teorien handler også om å forplikte seg til å leve ut fra sine viktigste verdier. Det blir som i Sinnsrobønnen: «Gud, gi meg sinnsro til å akseptere de ting jeg ikke kan forandre, mot til å forandre de ting jeg kan, og visdom til å se forskjellen.» Bønner som dette til Gud, kan gi en økt bevisstgjøring. Hva kan jeg gjøre noe med i livet mitt, og hva må jeg leve best mulig med, selv om det ikke ble slik jeg ønsket eller håpet?  Et liv i krig mot symptomer gjør ofte ting bare verre, mens aksept åpner dører for viktige endringer. Noen ganger kan man ikke ta bort leddsmertene fullstendig. Men ved hjelp av trening og medisiner kan man kanskje leve mest mulig slik man ønsker likevel? En barndom som ga smerter og sår, får man ikke tilbake. Men over tid kan man bearbeide det vanskelige, slik at sårene i størst mulig grad kan gro? På denne måten kan man unngå at bitterhet og sårsmerter blir dårlige medvandrerer gjennom livet. Gud ønsker å møte oss midt i gårsdagens sårhet og smerte med hvile, helbredelse, nye krefter og nytt mot. Han ønsker å gi oss det vi trenger for hver og en dag, slik det står i 5. Mos. 33,25: «Som dine dager er, skal din styrke være.»

Å ta Gud sine løfter på alvor, om at vi kan få komme til han med vårt strev og våre tunge byrder og legge det fra oss hos han, kan hjelpe oss å løfte blikket og i større grad være til stede der vi er. Noen av bibeltekstene er så vakre at de tåler å bli delt flere ganger. En av disse finner vi i Jes. 54,11: «Du hjelpeløse og forblåste, som ikke finner trøst. Se, jeg legger en grunnvoll for deg av edelstener og bygger grunnmuren din med safirer.» Når vi kommer til Gud med vår sårhet og smerte, skaper han det om til noe nytt.

Det gamle testamentes brutaliteter # 6. Noen ganger er det konene som er verst. Ordspr. 31,10-31 handler om En dyktig kone. Kong Lemuel skriver: «En dyktig kone – hvem finner vel henne? Langt mer en perler er hun verdt.» Han skriver videre: «Hun åpner hånden for den som lider nød, rekker hendene ut til de fattige. Styrke og verdighet er hennes drakt, hun ler mot dager som kommer. Hun åpner munnen med visdom, kjærlig rettledning har hun på tungen.»

Bibelen har flere fortellinger om koner som har en helt annen innstilling en denne. Flere av dem fremstår som onde og grusomme. En av disse tekstene finner vi i 1. Kong. 21. Den handler om Nabots vingård, som lå ved siden av et slott som tilhørte Ahab, kongen av Samaria. Ahab ville gjerne ha denne vingården, og forsøkte å få Nabot til å gi den fra seg mot penger eller ved å bytte den i en annen vingård. Kong Ahab ville ha vingården til grønnsakshage, fordi den lå så nær slottet. Nabot svarte at vingården var hans fedrearv, og at han ikke ville gi den fra seg. Ahab gikk da hjem, motløs og bitter. Han kastet seg på sengen og nektet å spise. Kona til Ahab het Jesabel. Da hun fikk høre hva som hadde skjedd, sa hun: «Nå får du vise at det er du som er konge i Israel! Stå opp, få deg mat og vær ved godt mot! Jeg skal sørge for at du får vingården til Nabot.» For å gjøre en lang historie litt kortere, så sørget Jesabel for at Nabot ble sendt bud etter av stormennene i byen han kom fra. Der hadde Jesabel sørget for at det ville komme en rekke falske anklager mot Nabot som gjorde at han ble drept. I 1. Kong. 21,25 avsluttes historien med: «Aldri har det vært en lik konge som Ahab. Han solgte seg til å gjøre det som var ondt i HERRENS øyne, fordi hans kone Jesabel lokket han til det.»

Kong Lemuel setter innledningsvis ord på at det kan være vanskelig å finne en dyktig kone, men at hun er mye verdt om man finner henne. Det samme kan man kanskje si om en dyktig mann?

Vi tar nå en pause fra Det gamle testamentets brutaliteter, og tar et tilbakeblikk på teksten fra den 15. september.

Det gamle testamentes brutaliteter # 5. Før den neste teksten burde jeg skrive: «ADVARSEL 18-ÅRSGRENSE!» Det er ikke bare i Det gamle testamentet at det beskrives grusom brutalitet. Vold, drap, misbruk, tortur, forfølgelse og andre former for ondskap skjer hver eneste dag i vår tid også. I Norge er vi på mange måter heldige. Vi er skjermet for mye. Nyheter minner oss om dette. Latin-Amerika dominerer totalt på lista over byer med flest drap per innbygger. Dette henger blant annet sammen med produksjon og salg av narkotika, lett tilgang til våpen og korrupsjon. Det finnes mange svært voldelige konflikter i land rundt om i verden. Kongo, Nigeria, Somalia, Myanmar og Nagorno-Karabakh er eksempler på disse. I Norge er vi er vant til at et menneskeliv har stor verdi. Har du opplevd å reise til steder hvor man tenker annerledes? Det kan gi en skremmende tankevekker. I Norge har vi et velutviklet og velfungerende helsevesen. Det er en selvfølge at alle som trenger en sykehusinnleggelse, får dette. Det er på ingen måte en selvfølge mange andre steder i verden. Under koronapandemien har vi sett hvordan pårørende står i kø, for å forsøke å få tak i oksygen til sine døende familiemedlemmer.

Mange militære grupper tenker helt annerledes om vold og drap enn hva vi gjør i Norge. Har du sett innslaget fra Leger uten grenser, der en kvinne forteller om den ubeskrivelige brutaliteten som kan møte dem? Jeg kjenner et behov for å scrolle videre når dette dukker opp i sosiale medier.  I 2. Kong. 8,7 i Det gamle testamentet beskrives en tankemåte som preget de mest voldelige grupperingene på den tiden. Arameerkongen Ben-Hadad lå syk, og han sendte Hasael til profeten Elisja for å spørre om han kom til å overleve sykdommen. Elisja svarer først at kongen vil leve, men så ser han at han kommer til å dø. Dette fordi den samme Hasael er den som kommer til å ta livet av han ved å presse et fuktig klede mot ansiktet hans. Elisja begynte å gråte, og Hasael spurte hvorfor han gråt. Elisja svarte: «Fordi jeg vet at du kommer til å gjøre ondt mot israelittene. Du vil sette ild på deres befestede byer, drepe deres unge menn med sverd, knuse deres småbarn og skjære opp kvinner som er med barn.»

Hvordan ville du forventet at Hasael svarte på disse grusomt brutale profetiske ordene? Hasael svarer som om Elisja har gitt han et kompliment! I vers 8,13 svarer han: «Hvordan skulle din tjener, en hund som jeg, gjøre så store ting?» Hasael så altså på slike gjerninger som «store», og dessverre finnes det grupperinger og militære retninger som deler hans syn i dag.

Det gamle testamentes brutaliteter # 4. Profeten Elisja, som i gårsdagens tekst fremsto klok og forsonende, hadde sine alvorlige, brutale feilskjær han også. I 2. Kong. 2, kan vi lese om hvordan Elisja og Elia tok avskjed med hverandre, da Elia ble tatt opp til himmelen. Vi kan videre lese hvordan Gud gjennom Elisja gjorde ulike undre. En gang slo han på vannet i Jordanelven med kappen sin, slik at vannet delte seg. En annen gang gjorde han en forurenset vannkilde frisk.

Men da noen barn ertet han fordi han hadde lite hår, svartnet det for han. Vi kan lese historien i 2. Kong, 2,23: «Fra Jeriko dro profeten opp til Betel. Mens han var på veien, kom noen smågutter ut av byen. De gjorde narr av ham og ropte: «Kom deg vekk, din flintskalle! Kom deg vekk, din flintskalle!» Da han snudde seg og fikk se dem, forbannet han dem i HERRENS navn. Og to bjørner kom ut av skogen og rev i hjel førtito av barna.»

Snakk om å overreagere, og bokstavelig talt være hårsår! Bibelen viser igjen og igjen at mennesker som var betydningsfulle, kloke og levde nær Gud, også var sårbare og gjorde sine mange feilskjær. Dette kan gi både håp og frustrasjon! Håp fordi Gud bruker helt vanlige mennesker, og ser på hver og en av oss som verdifulle og betydningsfulle. Frustrasjon fordi det å gjøre gode valg er 100 prosent ferskvare, som krever mye bevissthet av oss hver eneste dag. Ingen av oss er vaksinerte mot å gjøre dårlige vurderinger og ukloke valg.

Det gamle testamentes brutaliteter # 3. Hvordan har det preget Midtøsten at Guds folk har utøvd mye makt, vold og gjengjeldt ondt med ondt? Dessverre er det fortsatt stadig uroligheter, med bombeangrep og tap av sivile i det samme området. Noen mener at Israel har en slags blankofullmakt med uinnskrenkede rettigheter, når det gjelder bruk av makt og ivaretakelse av egne interesser. Jeg tror ikke at dette gjenspeiler Guds syn på situasjonen. Jeg tror at vi alle er ansvarlige for det vi gjør, og også for det vi kunne ha gjort, uavhengig av adressen vår og fargen på flagget. Å møte hardt med hardt, fører sjelden til noe godt.  WWJD er en forkortelse for What Would Jesus Do? Dette er et motto som minner oss om at Jesus har vist oss mange eksempler som vi kan følge i dagliglivet. Det finnes mange produkter med WWJD skrevet på, som t-skjorter og armbånd. Hva tenker Jesus om voldsbruken og hevnen som utøves av kristne? Det nye testamentet viser oss svaret på dette.

Trygve Skau har skrevet noen ord om å møte hardt med mykt. Selv om dette er skrevet for en relasjon mellom to personer, kan ordene ha verdi i et forsoningsarbeid mellom nasjoner også:

«Dette er ikke tiden for å sette hardt mot hardt. Prøv å sette mykt mot hardt, du.

Da kommer alt ut av balanse og ned blir opp, og kald blir varm og hun blir plutselig ei du kan se i øynene.»

Noen ganger, midt i all volden som beskrives i Det gamle testamentet, er det noen lyspunkter. Som når profeten Elisja blir spurt av Israels konge om å hugge ned arameerne som er tatt til fange, og Elisja i 2. Kong. 6,22 svarer at her skal ingen hugges ned. Han ga heller fangene mat og lot dem vende hjem. Dette førte til at det ikke kom flere flokker av arameere og herjet i Israel. Mye fint kan skje dersom man møter hardt med mykt.

Det gamle testamentes brutaliteter # 2. Vi er tilbake på Kamelfjellet, hvor Elia har utfordret Baal-profetene. Historien fortsetter slik: Baal-profetene påkalte Baals navn fra morgen til middag, men det kom ingen lyd og ingen svarte. Baal-profetene ropte høyere, hinket og hoppet rundt alteret og rispet seg med sverd og spyd – slik de hadde for skikk. Men ingen ting skjedde. Det ble hverken ild eller svar fra Baal. Da var det Elia sin tur til å be til sin Gud. Han fikk først hele offerstedet dynket i vann. 12 krukker vann ble helt på alteret der oksen lå. Vannet fløt omkring. I 1. Kong. 18,36 kan vi lese at Elia ba til Gud: «HERRE, Abrahams, Isaks og Israels Gud! La det i dag bli kjent at du er Gud i Israel, at jeg er din tjener, og at det er på ditt ord jeg har gjort alt dette. Svar meg, HERRE! Svar meg, så dette folket skjønner at du, HERRE, er Gud, og at du har vendt deres hjerte til deg igjen.» Da for HERRENS ild ned og fortærte både brennofferet og veden, steinene og jorden, og slikket opp vannet som var i grøften. Da folket så det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden og sa: «HERREN er Gud! HERREN er Gud!»

So far, so good! Ved Gud sin hjelp hadde Elia vist et svært så overbevisende eksempel på hvilken Gud som er sjefen. Hvilken Gud som har makt og kraft. Hadde det bare stoppet her, ville det vært en fantastisk historie sett i mine øyne. Mange mennesker som ikke hadde hatt mulighet til å bli kjent med Gud tidligere, hadde nå sett med egne øyne at Gud er en sann Gud. Kanskje ville mange av dem forlatt sin tro på Baal, og fulgt Gud i stedet. Kanskje ville de ha vent hjem til sine familier, venner og nettverk og fortalt hva de nettopp hadde opplevd? Og kanskje ville dette ført til at mange fikk oppleve Guds omsorg og kjærlighet, som igjen kunne gitt viktige ringvirkninger av lys og varme? Men, Elia gjorde i stedet noe som jeg sliter med å forstå. Han sørget heller for at alle Baal-profetene ble ført til Kisjon-bekken, hvor de ble drept. Hvorfor?

Det gamle testamentes brutaliteter # 1. Dessverre er dette et stort tema, som kunne fylt tekster for resten av året. Guds folk har begått mye vold opp igjennom generasjonene, til tross for at et av De ti bud sier at man ikke skal drepe. Det er vanskelig å lese mange av tekstene i Det gamle testamentet, på grunn av alle brutalitetene. Jeg har tidligere skrevet om hvordan dette gjorde Det gamle testamentet vanskelig tilgjengelig for meg, i lang tid. For meg er det Jesus som gjør at jeg kan tro på Gud. Det står i Det nye testamentet at Jesus kom til jorda for å vise oss hvem Gud er. Jesus sa at vi skal tilgi hverandre, be for våre fiender, ikke gjengjelde brutalitet, vise nestekjærlighet, vende det andre kinnet til, gå den ekstra mila, være barmhjertige, elske vår neste som oss selv og gjøre mot andre som vi vil at andre skal gjøre mot oss.

Jeg vil dele noen tekster fra Det gamle testamentet som viser hvor galt det kan gå, når hevn, vold og gjengjeldelse er handlingsmønsteret. Den første teksten kommer fra 1. Kong. 18,18, hvor profeten Elia sier til Ahab: «Det er ikke jeg som fører ulykke over Israel, men du og din fars hus. For dere har forlatt HERRENS bud og fulgt Baal-gudene. Men, send nå bud omkring og la hele Israel samles hos meg på Karmel-fjellet, sammen med de fire hundre og femti Baal-profetene og de fire hundre Asjera-profetene som spiser ved Jesabels bord.» Det står videre at Elia trådte fram for hele folket og sa: «Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Er HERREN Gud, så følg ham; og er Baal Gud, så følg ham! Jeg er den eneste som er igjen av HERRENS profeter. Men, av Baals profeter er det fire hundre og femti. La oss nå få to okser! Så kan de velge seg den ene oksen, dele den opp og legge den på veden; med de må ikke tenne ild på. Og jeg skal stelle den andre oksen og legge den på veden, men ikke tenne ild på. Så kan dere påkalle guden deres ved navn, og jeg vil påkalle HERREN ved navn. Den guden som da svarer med ild, han er Gud. Hele folket svarte: «Godt, la det være slik!»

Vi befinner oss altså på Karmelfjellet, og Elia har invitert til en styrkeprøve mellom sin Gud og Baal-guden. Hva som skjer videre, kommer vi tilbake til i morgen.