Author: Stine Buxrud

I Salomos Ordspråk 4,23 kan vi lese: «Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.» Hva vil det si å bevare sitt hjerte? Er det ikke helt naturlig at vi ønsker å beskytte oss selv når vi har blitt såret eller sviktet? Med risiko for å bli både hardhudet og hardhjertet? Vi kan kjenne et behov for å ta avstand fra, eller fortrenge det som gjør vondt. Skru av nyhetene, takke nei til en invitasjon, utsette å besøke en venn eller vente med å ta den vanskelige samtalen. Den kloke presten Per Arne Dahl sa en gang: «Dersom du feier noe under teppet, blir det ikke borte. Men du blir borte.» Å bevare hjertene våre er å ta livet på alvor, på godt og vondt. Det er å lytte til egne tanker, følelser og reaksjoner. Forsøke å forstå. Med risiko for mer smerte. Men også med de beste muligheter for å gradvis kunne leve livet helt og fullt. Gud vet at det kan være vanskelig for oss mennesker å bevare myke hjerter gjennom livet. I Esekiel 36,26 kan vi lese: «Jeg vil gi dere et nytt hjerte og la dere få en ny ånd inne i dere. Jeg vil ta steinhjertet ut av kroppen deres, og gi dere et kjøtthjerte isteden.» Steinhjertet er hardt, kaldt, livløst, tungt og følelsesløst. Steinhjertet kan dømme andre, og tenke: «Jeg vet best.» Steinhjertet står i sterk kontrast til det myke, varme, levende og sårbare kjøtthjertet. 

Antoine de Saint-Exupèry har skrevet diktet om Den lille prinsen. Jeg forsøker meg på en oversettelse til norsk:

Det er galskap å hate alle roser

fordi du stakk deg på en torn.

Å oppgi drømmene dine

fordi en av dem ikke gikk i oppfyllelse.

Å miste troen på bønn fordi

en av dem ikke ble besvart.

Å fordømme alle vennene dine

fordi en av dem sviktet deg,

Å ikke tro på kjærligheten

fordi en var utro eller ikke elsket deg tilbake.

Å kaste bort alle dine muligheter til å kjenne mestring 

fordi du ikke lykkes på første forsøk.

Det vil alltid være en ny mulighet, 

en ny venn,

en ny kjærlighet,

en ny styrke.

For hver avslutning vil det alltid

være en ny begynnelse.

Og her er min hemmelighet,

det er en veldig enkel hemmelighet:

Det er bare med hjertet vi kan se riktig.

Det som er viktig er usynlig for øyet.

Det er få dager igjen til jul. På mange måter er jula en høytid med forstørrelsesglass. For de som er glade forsterkes gjerne gode forventninger til menneskemøter, måltider, gaver, konserter og fridager. Er du trist, sorgfull eller bekymret kan også dette forsterkes gjennom julens forstørrelsesglass. Å høre om andre sine planer, gaveønsker, matinnkjøp og arrangementer kan forsterke skammen over å være blakk, over å kjenne på ensomhet eller utenforskap. Og mange av oss kjenner ekstra mye på sorg og savn i jula, fordi noen mangler. 

Sår og smerte kan gjøre oss hardhjertet. Men Bibelen trekker fram flere steder at det også er en risiko for at suksess, å være sterk eller «fet» kan være en utfordring når det gjelder å ta vare på myke hjerter. Vi kan lett bli oss selv nok, og glemme de som gruer seg til jul eller hvorfor vi feirer jul. I femte Mosebok 8,11 kan vi lese: «Vokt deg så du ikke glemmer HERREN din Gud og forsømmer å holde budene, lovene og forskriftene hans som jeg pålegger deg i dag. Når du spiser og blir mett, når du bygger fine hus og bosetter deg i dem, når ditt storfe og småfe øker i tall, når du får mengder av gull og sølv og hele din eiendom vokser, vokt deg da så du ikke blir hovmodig og glemmer HERREN din Gud.» I Esekiel 34,16 står det: «Jeg vil lete opp de bortkomne, føre tilbake de fordrevne, forbinde de skadde, styrke de syke, vokte de fete og sterke og gjete dem på rett vis.» Og i Lukas 8,4 forteller Jesus lignelsen om såmannen, som handler om å ta vare på Guds ord i hjertene våre. Jesus sier at ondskap, bekymringer, rikdom og nytelser kan kvele ordene, slik at de ikke får vokse og bære frukt. 

Det er få dager siden vi mottok det triste budskapet om Ole Paus sin bortgang. Denne fine, ekte mannen som ga så mye av seg selv. Som var en modig stemme for mange sårbare, og som brukte hjertet til å se med. Paus var ikke redd for å stå opp for andre, og han sa modig i fra til de som har makt og styrke i samfunnet vårt. Jeg kjente et behov for på nytt å høre juleplata som han spilte inn hos Kirkens Bymisjon i Oslo, Jul i Skippergata. Paus sin særegne stemme iblandet lyder fra kafeen. Om han ikke alltid treffer tonene, så treffer han hjertene. Paus var flere ganger innom Bymisjonen for å spille, synge og hilse på brukerne med et vennlig smil og et godt håndtrykk: «Hei, jeg heter Ole.» På plata synger han blant annet Stille natt. Der lyder en av tekstlinjene Jorden tar himlen i favn. Jesus fikk navnet Immanuel, som betyr Gud med oss. For en forskjell. Vi har en Gud som er med oss. Som vi kan be til, som elsker oss, lytter til oss og alltid går sammen med oss. Som hele tiden skaper noe nytt, og som tilbyr oss et kjøtthjerte i bytte med hjertet som er blitt hardt som stein.

Dette er den 18. og siste teksten som jeg deler i denne omgang, og jeg takker deg for følget. Vi har vært innom mange temaer. Jeg vil gjerne få avslutte med et ønske om velsignede juledager, og et godt nytt år. Jesaja beskriver Jesus på denne måten i 9,6: «For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder. Han har fått navnet Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig far, Fredsfyrste.» 

Selv om kjøtthjerter absolutt er å foretrekke, har jeg stor glede av å samle på steinhjerter. Dette fant jeg i nærheten av Assisi i høst, på en av stiene hvor Frans vandret da han skulle opp i fjellene for å be ❤

Overskriften er lånt fra tittelen på ei bok, skrevet av Anthony Doerr. I boka følger vi den blinde Marie-Laure som flykter med faren sin da nazistene okkuperer Paris. Vi følger også den foreldreløse Werner, som vokser opp på et barnehjem i en gruveby i Tyskland. Boka ble belønnet med Pulitzer-prisen i 2015. Jeg har lånt tittelen, som en metafor for hvordan vi mennesker har lett for å tenke at sannheten er det vi ser og forstår. Boka er ei perle, og anbefales så gjerne.

En morgen ble jeg oppringt av ei venninne. Hun lager kort hvor hun setter sammen bilder hun tar selv, med bibeltekster. Denne morgenen hadde hun en avtale med ei dame om å «låne» hendene hennes på noen bilder, men damen var blitt syk. «Kan du steppe inn?» var spørsmålet. Jeg hadde fri noen timer før kveldsvakt, og takket ja. Så fant jeg fram en neglfil, til mine allerede kortklippede sykepleiernegler og møtte opp på avtalt sted. Stedet var en gammel fabrikkhall, hvor min venninne visste at lyset ville komme inn av vinduene på en gunstig måte. Selv knipser jeg bilder med mobiltelefonen i farta, men når en fotograf skal ta bilder tar det lenger tid. Vinkelen må stemme, lyset skal treffe riktig, fokus skal være der fotografen vil ha fokus, osv. Det ble både lærerikt, gøy og vått! Vått fordi det ene bildet innebar at jeg holdt et fat opp, mens det ble helt kaldt vann ned i fatet fra en stor dunk. Dette sprutet mye, og jeg var våt fra topp til tå. Men det var verdt det. Bildene ble fine, og lyset traff vannet og fatet på en vakker måte. Tekstene var minst like vakre. På det ene bildet, hvor jeg holder et beige kors i hendene er teksten fra velsignelsen, slik den står i Fjerde Mosebok 6,24: «Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt ansikt mot deg og gi deg fred!» Den andre teksten, som hører til vannbildet, lyder slik: «Han som virker i oss med sin kraft, og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår.» Denne teksten finnes i Paulus sitt brev til Efeserne 3,20. Jeg setter stor pris på begge disse tekstene. De er med som bærebjelker i livet mitt. Teksten fra Efeserbrevet minner meg på noe viktig: Gud virker i meg med sin kraft, og han virker i deg med sin kraft. Han kan gjøre mye mer enn det vi forstår. Det er lys der jeg ikke ser det. Gud jobber når jeg hviler. Han er der jeg ikke er, og han er akkurat der jeg er på samme tid. Gud er ikke avhengig av at du eller jeg ber med de rette ordene. Han kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om. Og uendelig mye mer enn det vi forstår. Uendelig! Jeg ser deler av en helhet, og det kan være lett å tenke at dette er hele bildet. Max Lucado har beskrevet dette med en historie om Den gamle mannen og hesten:

«I ei lita bygd i et land langt borte, bodde det en gammel mann. Han var fattig, men eide en vakker, hvit hest. Det var mange i bygda som hadde lyst på denne hesten, og de tilbød mannen mange penger for å kjøpe den. Mannen svarte at for han var hesten en venn, og han ville derfor ikke selge den.

En dag var hesten borte, og folk sa til den gamle mannen: «For en ulykke. Du burde ha solgt den, mens du hadde den.» «Vi ser bare stykkevis,» svarte den gamle mannen. «Jeg vet ikke om dette er en velsignelse eller forbannelse. Jeg vet bare at stallen er tom.» Folk lo, og sa at mannen var sprø.

Etter femten dager kom hesten tilbake, sammen med tolv ville hester. Den var ikke stjålet, men hadde løpt ut i skogen. Folk sa: «Du hadde rett, og vi tok feil. Det vi trodde var en forbannelse, viste seg å være en velsignelse.»

Igjen svarte den gamle mannen: «Dere går for fort frem. Det eneste jeg vet, er at hesten er tilbake i følge med tolv andre hester.»

Mannen hadde en eneste sønn, og sønnen begynte å temme hestene. En dag falt han av en av hestene, og brakk begge beina. Folk i bygda sa da: «Du fikk rett. De tolv hestene var ingen velsignelse, men en forbannelse. Den eneste sønnen din er alvorlig skadet, og du har ingen til å hjelpe deg.»

Den gamle mannen svarte: «Hvem vet om dette er en velsignelse eller forbannelse. Det vi vet er at sønnen min har brukket begge beina. Vi kan ikke vite. Livet kommer til oss bit for bit.»

En tid senere brøt det ut krig mellom landet de bodde i og nabolandet. Alle unge menn måtte ut i krigstjeneste. Alle unntatt sønnen som brakk begge bena. Bygdefolket samlet seg om den gamle mannen. De gråt fordi sønnene deres var kalt ut i krigen, og det var små sjanser for at de ville komme tilbake i live. «Du har rett, gamle mann», sa de. «Gud vet at du har rett. Din sønns ulykke ble en velsignelse. Han er skadet, men du har ham hos deg. Vi har mistet sønnene våre for bestandig.» Den gamle mannen svarte: «Det er umulig å snakke med dere. Dere trekker konklusjoner altfor fort. Ingen vet. Ingen er kloke nok til å vite. Bare Gud vet.»

I Salme 27,1 kan vi lese: «Herren er mitt livs lys og min frelse, hvem skulle jeg være redd for? Herren er mitt livs vern, hvem skulle jeg frykte?» Disse ordene kan vi hente fram både når vi forstår, og når vi ikke forstår. Vi kan lene oss mot ordene når lyset er synlig. Og vi har fått løfter om at ordene har samme verdi når vi ikke kan se lys, håp, mening eller et glimt av det store bildet.

«I stillheten spirer liv. I stillheten er du aldri alene,» skriver Ferdinand Finne. Hva mener han med dette? «Stillheten er et felles språk. Ikke bare mellom mennesker, men også mellom mennesket og naturen,» ifølge Lars Verket. Datteren min fikk oppleve noe av dette da hun sammen med kjæresten besøkte hans greske bestemor, og de ikke kunne kommunisere med ord. Gode smil ble en viktig erstatning.

Har du masse, passe eller lite stillhet i livet ditt? For mange av oss er stillhet noe vi ønsker oss mer av. For andre kan stillheten virke truende. Når vi er stille, er det lettere å kjenne etter hva som skjer på innsiden. Noen ganger kan dette være godt, andre ganger kan stillhet være noe vi gjør alt vi kan for å unngå. Da kan det være mer fristende å gjøre enn å høre. For noen år siden var jeg på en Godhetskonferanse hos IMI-kirken i Stavanger, for å lære hvordan man kan arrangere en Godhetsfestival. Leder Norunn fortalte om hvor lett det er å komme til Gud med alt vi har lyst til å gjøre, i stedet for å spørre Gud: «Hva gjør du nå? Hvor vil du jeg skal være? Hva vil du jeg skal gjøre?» Etter denne undervisningen, tok jeg med disse ordene hjem, og har gjort de til en fast start når jeg ber etter bønneliste og tenner lys. Jeg forsøker å være litt stille og lytte, og stille spørsmålene Norunn lærte oss. Noen ganger gir dette nye tanker eller inspirasjon.

Bibelen forteller mye om stillhet. I Salmene 23,2 kan vi lese at Gud leder oss til hvilens vann. Gud vet at vi trenger stillhet og hvile, og han ønsker å lede oss til stedene hvor dette finnes, og møte oss der. Vi kan lese at Jesus ofte trakk seg tilbake til stille steder for å be. I Markus 6,31 kan vi lese at han sier til apostlene sine: «Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt.» Hvor er dine øde steder? Eller vann som gir hvile? Når opplever du stillhet? «I stillhet og tillit skal deres styrke være», kan vi lese i Jesaja 30,15. Det kan være lett å tenke på stillhet som noe passivt. Så er det altså fra stillheten vi kan hente styrke, ifølge Jesaja. I Andre Mosebok 14,14 står det: «HERREN skal stride for dere, og dere skal være stille.» Gud jobber, også når vi er i ro og hviler. Og akkurat da er vi også mest lydhøre for det Gud ønsker å dele med oss. I Første Samuelsbok 3,4 kan vi lese om Samuel som trenger mange forsøk før han skjønner at det er Gud som snakker til han på natten. Først på fjerde forsøk forstår han at det er Gud som snakker til han, og han svarer: «Tal, Herre, din tjener hører!» 

I Første Kongebok 19,11 kan vi lese om Elia som gikk til fjellet Horeb, hvor han møtte Gud. Først var det en sterk storm, men Gud var ikke i den. Så kom et jordskjelv, men Gud var ikke der heller. Etter jordskjelvet kom ild. Heller ikke i ilden var Gud. Til slutt kan vi lese at etter ilden kom lyden av skjør stillhet, og der var Gud. Vi kan finne Gud i stillheten, om vi tør å være stille. Hvorfor er stillheten skjør? Er det fordi vi er omgitt av så mye lyd? Er det fordi det er nytt og utfordrende for oss å være i stillheten? Tør vi å stoppe opp? Eller har vi lett for å løpe foran Gud? Dette i stedet for å bruke tid i stillhet og bønn, og på den måten åpne oss for å lytte, koble oss på og ta imot?

I Norge har vi en lov om helligdagsfred, som til en viss grad beskytter oss mot ytre støy. Motorsaga og vinkelsliperen skal hvile tidlig søndag morgen. Og mellom kl. 23 og 07 skal det være nattero ifølge støyforskrifter. Kloke politikere har tatt på alvor at vi mennesker trenger stillhet, søvn og hvile. Men i møte med annen form for støy må vi ta ansvar selv. Hvor mye tid ønsker vi å bruke foran skjermer av ulike slag? Hva med musikk, sosiale sammenkomster, telefonsamtaler og diverse aktiviteter? Vi mennesker er svært forskjellige. Noen av oss kjenner oss mest igjen på den introverte delen av skalaen, og er avhengige av mer tid i stillhet enn de som er ekstroverte av natur. For min del er ikke behovet for stillhet likestilt med å sitte stille. Jeg får godt påfyll når jeg går en tur i skogen aleine, uten andre lyder enn de som naturen gir. Eller når jeg leser eller ber. Når dager og uker inneholder tilstrekkelig med slik tid, kommer nye tanker og kreativitet.

Hvordan lader du batteriene? Hva tenker du om teksten fra Første Kongebok om at Gud er i den skjøre stillheten? Eller sitatet fra Ferdinand Finne, om at det i stillheten spirer liv, og at vi aldri er aleine i stillheten?

I Det nye testamentet kan vi lese om hvordan apostlene misjonerer og deler tro og tanker, etter at Jesus ble korsfestet, sto opp fra de døde og for opp til himmelen. Dette skjer i området rundt Middelhavet, og vi kan lese at Paulus reiste helt til Roma. Noe som var ukjent for meg, inntil nylig, var at apostelen Tomas reiste den andre veien. Han kom helt til India, hvor han levde i 20 år, før han ble drept med sverd. I boka Østover – på leting etter apostlenes arv, forteller Jostein Ørum historien om de ulike apostlene. Tomas reiser blant annet med båt, ut Persiabukta hvor han krysser det store Arabiahavet. Ørum skriver: «Jeg ser for meg en forkommen mann ta sine første prøvende steg på landjorden. På en måte er alt fremmed for ham. Kanskje dette var første gang han hadde opplevd saltvann. Luktene er nye, folk ser annerledes ut enn der han kom fra. Men på en annen måte er det likevel noe kjent ved det hele. Fiskebåtene som antakelig lå her, da som nå, minnet om båtene som pleide å ligge nedenfor Kapernaum i det Galilea han hadde forlatt. Den jødiske innlandsfiskeren finner noe kjent i et fremmed land, seks tusen kilometer hjemmefra.»

Ørum reiser i Tomas sine fotspor, og kommer til byen Niranam. Her skal Tomas ifølge den lokale tradisjonen ha døpt 1400 mennesker på en og samme dag i år 54, to år etter at han kom til India. Ørum skriver: «Tomas er Østens apostel. Han ble den første plogspissen som beredte grunnen for kristendommen i det enorme landområdet som strekker seg fra Middelhavet i vest til Bengalbukten i øst.» 

Hvis vi går til Bibelen og leser om Tomas, ser vi at han først var skeptisk til at Jesus var stått opp fra de døde. For meg fremstår Tomas som en ærlig person. Når han syntes noe var vanskelig å forstå, så satte han ord på det. Han snakket sant om livet, og sant om seg selv. Han forsøkte ikke å pynte på sin egen forståelse ved å late som, eller gjøre som de andre, uten at dette traff noe oppriktig i han selv. Han måtte se, vite og kjenne. I Johannes 14,1 sier Jesus: «La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! For i min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.» Tomas spurte da: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» Jesus svarer: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.» 

I Johannes 20,19 kan vi lese om at Jesus viste seg for disiplene etter at han var stått opp fra de døde. Tomas var ikke til stede da dette skjedde. I Johannes 20,25 sier Tomas: «Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.» Åtte dager senere var disiplene igjen samlet, og Jesus kom inn i rommet mens dørene var lukket. Han sa til Tomas: «Kom med fingeren din her, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min.» Tomas svarer: «Min Herre og min Gud!»

Det finnes fortsatt kristne menigheter i India, men de lever svært utsatt. Kristne i India blir angrepet og utsatt for vold og overgrep. Kirker blir vandalisert. Myndighetene gjør svært lite for å hjelpe disse. Hva kan vi gjøre? Vi kan huske på dem i bønnene våre. Og vi kan støtte organisasjoner som jobber for ivaretakelse av menneskerettigheter og trosfrihet. Stefanusalliansen er et eksempel på en slik organisasjon.

Det Norske Misjonsselskap (NMS) er et annet eksempel på en organisasjon som jobber med å støtte og løfte opp marginaliserte grupper i samfunnet. NMS deler troen på Jesus, bekjemper urettferdighet og utrydder fattigdom, gjennom å støtte nær 150 prosjekter i 17 land. Noen av prosjektene går ut på å hjelpe kvinner og ungdom til å få tilgang på inntekt og juridiske rettigheter, bidra til klimasmart og  bærekraftig landbruk, skape resirkulering, hjelpe fattige, gi stipend til fattige studenter, hjelpe kvinner som er utsatt for menneskehandel og prostitusjon, gi sjelesorg, skape landsbyutvikling, legge til rette for utdanning,  gi undervisningstilbud til døve, støtte foreldreløse og sårbare barn, bidra til behandling av fattige pasienter, bygge relasjoner mellom kristne og muslimer, drive bibelskoler, gi avgjørende traumebehandling, hjelpe forfulgte kristne, jobbe for likestilling og gi støtte til voldsutsatte.

Jeg takker Tomas for hans mot og hans ærlighet. Tomas var en av Jesus sine disipler i flere år. At han fortsatt syntes det var vanskelig å forstå dette med oppstandelse og det evige liv, gjør det lettere å være raus med min egen mangel på forståelse. Å lese hvordan Jesus møter hans spørsmål og behov for bekreftelse, gir håp. Jesus er tålmodig når vi er utålmodige. Da Tomas fikk muligheten til å reise østover benyttet han muligheten. Han åpnet veier og muligheter som mange fortsatt bygger videre på.

Ved å skrive og dele tekster har jeg kommet i kontakt med mange hyggelige mennesker. En av dem er ei dame som tok kontakt etter at ei felles venninne hadde lagt igjen et av heftene jeg har skrevet, da hun var på besøk hos henne. Jeg kaller henne Maria, slik Bruce Springsteen ofte gjør når han bruker damenavn i sine tekster. Maria og jeg har etter dette hatt kontakt med hverandre på SMS, og for meg har dette vært til glede og oppmuntring. Maria har gitt tilbakemeldinger på tekstene, og hun har kjøpt flere av heftene «Hverdagsbønn», «Hverdagsfred», «Hverdagsglede» og andaktsboka «365 – en tekst for hver dag i et helt år.» Vi sender hverandre meldinger med ønske om velsignelse og forteller at vi ber for hverandre. Hvilken glede å få ta imot! Maria er dessverre alvorlig syk, og har vært igjennom krevende behandlinger. I sommer fikk jeg en melding av henne, hvor hun skrev: «Fikk lyst til å fortelle deg om en spesiell opplevelse. Jeg hadde time hos fotpleier kl. 13.30. Jeg følte meg ikke bra. Jeg måtte kjøre selv, for min datter var på jobb. Jeg ba!!! Holdt på å avbestille timen, men valgte å vente og la meg til å sove for å bli vekket av en telefon kl. 12. Følte meg like elendig. Måtte kjøre kl. 13. Satt og lurte på hva jeg skulle gjøre til kl. var 12.25. Da fant jeg telefonnummeret for å avbestille timen. Da «hører» jeg en stemme: «Hvorfor ber du til meg når du ikke har tillit til meg?» Jeg reiser meg opp, og er i fin form.» Maria skriver videre at hun fikk gjennomført både fotpleie, en bursdag og videre behandlinger. Hun skriver: «Er ikke bra om morgenen, men ber og opplever at jeg formår alt i Ham som gjør meg sterk.» (Teksten er gjengitt med tillatelse fra Maria.)

Overskriften til denne teksten; som dine dager er, skal din styrke være, er hentet fra Femte Mosebok 33,25. Vi er mange som har opplevd dette i våre egne liv. Sett utenfra kan en situasjon virke helt uoverkommelig. Men når vi står midt oppe i det, så går det likevel på et vis. Jeg traff nylig ei venninne, som fortalte noe av det samme. En av hennes nærmeste er alvorlig syk, og de kjente at de var i ferd med å miste motet da de fikk vite om diagnosen. Hun sa: «Så går det likevel. Nå fokuserer vi på å lage gode opplevelser. Vi fyrer bål, og tar en kopp kaffe med en sjokoladebit. I sommer kom vi oss til og med på en liten ferietur, hvor vi koste oss og gjorde fine ting.»

For litt over et år siden fikk min mor en demensdiagnose. Det har vært mange vanskelige dager med sorg over å ikke kunne kjøre bil, begrensinger på mange måter, vanskeligheter med å finne ord og en opplevelse av utenforskap. Nå føler hun seg tryggest sammen med oss som er nærmest, og vil helst være sammen med oss. Klemmene hennes varer ekstra lenge. Sist vinter var vi flere ganger sammen i Olavskirka, som ligger noen få minutter fra der mamma bor. Disse kveldene ga gode opplevelser, og en gang sa mamma på tur hjem: «Da han spilte, ble jeg helt salig.» En gang vi var i kirka på en konsert, fant mamma sin hånd veien til ektefellen Terje sin hånd, da det ble spilt en salme. De smilte varmt til hverandre, og det var vakkert å se. Jeg har tidligere skrevet at det finnes skatter og perler over alt. Ofte på overraskende steder.

Frans av Assisi var kjøpmannssønnen, som vokste opp med stor rikdom og en venneflokk som festet mye. Dikteren og predikanten Thomas av Celeano beskriver at Frans i sin ungdom kunne kaste bort penger på en meningsløs måte. Celeano beskriver videre hvordan Frans sitt liv endret seg etter at han ble angrepet av en alvorlig sykdom, hans indre verden fikk en annen skikkelse. Frans som var en bortskjemt livskunstner med ønske om å bli ridder, opplevde nå maktesløshet og å være avstengt fra det berusende livet der ute. Måneder med sykdom og ensom ettertanke førte til en omveltning inne i Frans. Et indre dyp åpnet seg. Og når den indre verden får en annen skikkelse, forandres verdens ansikt der ute. De indre spenningene måtte til slutt føre til en krise, og denne kom en dag han og vennene var på en overdådig og kostbar fest. Frans ble etter festen gående bak de andre, og plutselig opplevde han et sterkt Gudsnærvær, som fylte han med en følelse så herlig at han hverken kunne snakke eller bevege seg. Dette var en så sterk erfaring av lykke at den overgikk alle tidligere erfaringer han hadde hatt. Opplevelsen førte til en radikal ending i Frans sitt liv, hvor han ga avkall på alt han eide og begynte å hjelpe fattige og syke.

Når vi opplever motgang i livet, kan det være lett å tenke at Gud er langt borte. I Matteus 28,20 sier Jesus: «Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» Alle mennesker opplever motgang og vanskeligheter i livet. Å være kristen gir ikke immunitet mot dette. Det vi alle er lovet, er at Gud går sammen med oss, og gir oss styrke. Ut av det vanskelige kan det vokse noe som har verdi. Det er helt normalt å kjenne på sinne, avmakt, sorg og tvil. I Bibelen kan vi lese mange historier om mennesker som roper til Gud i sin fortvilelse. Gud er vår Far, og ønsker det beste for oss. Når vonde ting skjer, sørger han med oss, går sammen med oss og ønsker å sende sitt lys inn i det som er mørkt. Når dette livet er over, har han åpnet ei dør til det evige livet. 

Jesus sier i Matteus 6,34: «Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.» Hvis vi lar bekymringer for dagene som kommer spise av dagens energi og krefter, kan vi gå tomme og bli utslitt. Mismotet og håpløsheten kan stjele energien og livsgleden. Jesus minner oss om at bekymringer fører lite godt med seg. I Matteus 6,27 sier han: «Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde?» Ved å stole på og hvile i at vi vil få den styrken vi trenger for hver og en dag, reduserer vi mange av energilekkasjene som bekymringer for fremtiden kan gi. Bekymringer for morgendagen gjør oss dessverre ikke mer rustet for å møte utfordringer som kommer. Det er derimot en risiko for at denne typen bekymringer sliter oss ut og overvelder oss. Dette kan igjen føre til at vi møter det vanskelige med mindre håp, mot eller fremtidstro.

Gud skaper hele tiden noe nytt. Når vi opplever smerte, sorg, ensomhet, relasjonsbrudd, sykdom og traumer går vi aldri aleine. Gud går sammen med oss, og ønsker å gi oss sitt lys midt i det som gjør vondt. Han ønsker på nytt å gi oss hvile, trøst, trygghet og å omdanne det smertefulle til noe annet. I Jesaja 43,19 kan vi lese: «Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke? Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken.»

Ylva Eggehorn har skrevet et dikt om smerte, lys og den hvordan noe nytt kan skapes ut av det som gjør vondt.

Stå stilla i smärtan, 

rotat i det som er ljus i dig.

Låt sverdet gå gjennom dig.

Kanskje det inte alls är et sverd.

Kanskje det är en stämgaffel.

Du blir en ton.

Du blir den musik,

du alltid längtad efter at få höra.

Du visste inte att du var 

en sång.

Jeg mener at svaret på dette spørsmålet er ja. Jeg kan velge bort Gud, men Gud velger aldri bort meg. Jeg har tidligere vist til tekstene fra Lukas 15, hvor Jesus beskriver at Gud leiter etter oss når vi går oss bort. Vi mennesker er skapt med en fri vilje. Vi kan velge å gjøre godt, og vi kan velge å gjøre ondt. Bruce Springsteen har skrevet mange mektige sangtekster. I sangen Cautious man skriver han: «On his right hand Billy tattooed the word of love, and on his left hand was the word of fear. And in which hand he held his fate was never clear.» Kjærlighet og frykt. To så forskjellige ord, med så ulik påvirkning. Kjærlighetens frukt og fryktens frukt smaker svært ulikt.

I mange år har jeg hatt et kort med et motiv fra Vigelandsparken hengende på veggen. Bildet viser to steinstatuer av menn, som sitter med ryggen til hverandre. Teksten lyder: «Guard your thoughts, they become words. Choose your words, they become actions. Understand your actions, they become habits. Study your habits, they mould your character, it will be your fate.»

Jeg prøver meg på en oversettelse til norsk: «Vokt dine tanker, de blir til ord. Velg dine ord, de blir til handlinger. Forstå dine handlinger, de blir til vaner. Studer dine vaner, de former din karakter. Det vil bli din skjebne.»

Vi mennesker står hele tiden over for mange valg. Noen av de er mer bevisste enn andre. Hvilke tanker velger vi å bruke tid på? Kjærlighet eller frykt? Tillit eller hat? Ser vi etter noe bra i andre, eller velger vi å la det som er negativt få mest plass? Hvor bevisst er jeg på mine egne handlinger? Hva ligger til grunn for at du tenker som du gjør? Hva med vanene våre?

Sigvard Dagsland har skrevet teksten Den farligste friheten:

Skyv greiner te side, følg håndå du ser, der den vinke og ber deg følga med.

Langs stien kor himmelen vokse på trer, og redselen spire liga ved.

Snart falle kver lenke og slides kvert bånd, som et lam mellom løver går du fritt.

De deiligste frukter kan nås av din hånd, og det urgamle valget e blitt ditt.

Men du e redd, du tror at fallet blir stort, du e så redd, du snur deg rondt og går bort.

Den farligste friheten i verden e din, du står ved ein dør, koffor går du`kje inn?

Den farligste friheten e perler for svin.

La regnbuen velva seg øve din sti, for solå og regnet der du går.

De sterkaste fargene vent på de, som bruge den friheten de får.

Men du e redd, du har det trygt i ditt bur.

Du e så redd, du bøye nakken og snur.

Den farligste friheten….

Hvorfor kaller Dagsland denne friheten for farlig? Jeg vil tro at det handler om at vi mennesker, med vår frie vilje, kan velge å gjøre det som skader både oss selv og andre. Og vi kan også velge bort det gode. Vi kan takke nei til mange gode gaver. 

Jeg har tidligere skrevet om indianeren som sitter sammen med barnebarnet sitt og forteller om ulvene. Jeg synes at den belyser noe viktig, så jeg deler den igjen:

«En kveld satt en gammel indianer ved bålet og snakket med barnebarnet sitt. Han fortalte om en kamp som foregår inne i oss mennesker. Han sa: Gutten min, det forgår en kamp mellom to ulver inni oss alle. Den ene ulven er ond. Den representerer sinne, misunnelse, sjalusi, anger, grådighet, arroganse, selvmedlidenhet, skyld, bitterhet, mindreverdighet, løgner, falsk stolthet og ego. Den andre ulven er god. Den representerer glede, fred, kjærlighet, håp, ro, ydmykhet, godhet, velvilje, empati, generøsitet, sannhet, medlidenhet og tro. Barnebarnet tenkte på dette i noen minutter før han spurte bestefaren: Hvilken av ulvene vinner kampen? Bestefaren svarte: Den du mater mest.»

Midt i alle valgsituasjoner vi mennesker står overfor, og kommer ut av på både gode og mindre gode måter, står Paulus sine ord i brevet til romerne 8,38 stødig: «For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.»

Og når vi først har opplevd denne kjærligheten er det ikke lett å velge den bort. Det er som C.S. Lewis har skrevet: «Jeg tror på kristendommen på samme måte som jeg tror at sola har stått opp, ikke bare fordi jeg ser den, men fordi det er ved den jeg ser alt annet.»

Ola Bremnes har skrevet sangen Har du fyr? Refrenget går slik:

Har du fyr, har du løkter langs din vei?

Har du fyr, et signal om riktig lei.

Ei lampe som gløde i mørket, og lose dæ ut og frem.

Som tar deg bort og hjemmefra, men også tar deg hjem.

I avisa Vårt Land skriver biskop Kari Veiteberg den 19.07.23: «Verda går av skaftet, men eg har eit bibliotek av poesi og bibeltekstar som minner meg om det som finst.» Hun kaller disse bøkene får-ikke-sove-bøker. Bøkene utgjør en hyllemeter, og hun har funnet de fram nokså nylig. Det er bøker med få linjer på hver side, som må leses langsomt. Bøkene består av diktbøker og noen utvalgte bibelske tekster. Kari Veiteberg har en hel hyllemeter med løkter som kan lyse i nattemørket. 

Da jeg leste om Veiteberg i Vårt Land, begynte jeg umiddelbart å tenke på hvilke bøker og tekster jeg selv ville hatt på en slik hyllemeter. Noe av Trygve Skaug, og Stjernekastboka til Janicke Langford. Også Børli, da. I tillegg til bibeltekstene som jeg stadig vender tilbake til, for håp, trøst, veiledning og styrke.  Og noen av bøkene til Karsten Isachsen og Per Arne Dahl. Det er mye bra som er skrevet, og takk og lov for det! 

Veiteberg forteller videre at den tyske filosofen Theodor Adorno skrev at det ikke var mulig å skrive poesi etter Auschwitz. Den polske poeten Adam Zagajewski svarte på denne uttalelsen i form av et dikt:

Hur ska man leva efter så många världsundergångar?

Adorno ansåg inte poesi var möjlig efter Auschwitz.

Men på vita snöret hänger tvätt på tork, ett litet barn hörs skratta.

Barnen kommet att växa opp och bli polis eller präst.

Därfor är jeg av den åsikten att man efter världens undergång bör leva som alltid.

Självklart minnas vad som hänt og vad som kommer at hända.

Och trots det leva som alltid. Gå långa promenader. Se solen gå ner. Tro på Gud. Läsa dikter. Höra på musikk. Hjälpa andra. Sätte käppar i hjulet för tyrannerna.

Vära glad åt kärleken och bedrövad över döden. Som alltid.

Det skjer dessverre fortsatt mye ondt og vondt i verden. Sivile skades og drepes på Gaza og i Israel. Det kriges i Ukraina og mye vondt skjer i deler av verden som ikke får oppmerksomhet i våre nyhetskanaler. Midt i alt det vonde trenger vi lys og løkter. Fyrene lyser langs kysten, og viser vei for de som ferdes på havet. I mørke og uvær står de der, stødige og upåvirkelige av natt og bølger. I fjellheimen har vi varder. De kan hjelpe oss å finne veien videre når tåka omslutter oss, og vi har mistet både sikt og retning. I Bibelen finnes det også mange løkter. «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys,» sier Jesus i Johannes 8,12. «Ditt ord er en lykt for min fot, og et lys for min sti,» står det i Salme 119,105. Og i Matteus 5,14 inviteres vi til selv å være en lyskilde i høstmørket: «Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules.» 

I salmen Navnet Jesus går teksten slik: «Midt i nattens mørke blinker som et fyrlys, Jesu navn. Og hver hjelpeløs seiler vinker inn til frelsens trygge havn.» Hva betyr dette for deg? Jeg synes det er trygt å tenke på Jesus som den stødige, som alltid er der. Han tåler natt, kriser, sorg, mørke, uvær og høye bølger. Alltid står han med hendene utstrakt og sier vennlig: «Kom!»

En av de vakreste tekstene jeg kjenner til, er Bibelens Salme 139. Da jeg mistet min kjære venninne Helle, og skulle lese en tekst i hennes begravelse, var det Salme 139 som var med på å gi noen lysglimt inn i sorgen. Før jeg deler teksten i sin helhet, vil jeg gjerne komme med en viktig innledning. Jeg har møtt mange mennesker som har vokst opp i menigheter, hvor de nærmest har fått dunket inn at Gud er streng, dømmende og hard. Ledere har fremstilt Gud som en som leter etter feil. Nåden, tilgivelsen, kjærligheten og varmen har ligget så langt bak, at den har vært vanskelig å få øye på. Slike prekener og slik undervisning kan ødelegge svært mye! Det finnes tekster i Bibelen som prester og ledere kan ta ut av sammenheng og bruke til dette formålet. Jeg blir både trist og sint når dette skjer! Hvis du leser hele Bibelen og ser den store sammenhengen, vil du se at budskapet er noe annet. Les ordene til Jesus, så vil du se at han kom for å frelse hver og en av oss. Han møter oss med evig kjærlighet. Når jeg leser teksten fra Salme 139 om at Gud ransaker meg, så tenker jeg at Gud ransaker meg og oss med kjærlighet. Og når han kjenner mine veier, så er det fordi han har skapt deg og meg og elsker hver og en av oss. Når Gud sin høyre hånd holder oss fast, så er det med et trygt og beskyttende grep, som er basert på frihet:

HERRE du ransaker meg, og du vet – 

du vet om jeg sitter eller står, på lang avstand kjenner du mine tanker.

Om jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner alle mine veier.

Før jeg har et ord på tungen, HERRE, kjenner du det fullt ut.

Bakfra og forfra omgir du meg. Det er et under jeg ikke forstår,

det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.

Hvor skulle jeg gå fra din pust, hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt?

Stiger jeg opp til himmelen, er du der, legger jeg meg i dødsriket, er du der.

Tar jeg soloppgangens vinger og slår med ned der havet ender, da fører din hånd meg også der, 

Din høyre hånd holder meg fast. Jeg kan si: «La mørket skjule meg og lyset omkring meg bli natt.»

Men mørket er ikke mørkt for deg, natten er lys som dagen, mørket er som lyset.

Vardene, fjellets “løkter.”

«Gratitude turns what we have into enough,» sier en Facebook-quote. Det skjer noe med meg når jeg retter oppmerksomheten min mot hva jeg kan takke for. Det er så lett å fokusere på det som kunne vært annerledes. Forskning viser at det å praktisere takknemlighet har mange positive effekter for den psykiske helsa vår. Takknemlighet øker livsglede og pågangsmotet. Det øker følelsesmessig velvære og hjelper oss å kontrollere stress. Å være takknemlig kan også gi bedre relasjoner, og økt fysisk helse. Søvnkvaliteten øker, og vi blir mindre sinte og irriterte. Nettstedet Psykologisk.no beskriver at studie etter studie har vist at folk som vanligvis er takknemlige er lykkeligere enn de som vanligvis er utakknemlige. I tillegg er de mindre deprimert og godtar seg selv i større grad. Livet oppleves mer meningsfylt. Takknemlige mennesker er også mer generøse. Det blir som en positiv påvirkning som går to veier: Den takknemlige er i større grad villig til å dele med andre, fordi han eller hun i utgangspunktet er takknemlig. Og som er resultat av å gi, er fruktene av dette økt glede og takknemlighet hos den som deler, i tillegg til de gode ringvirkningene for mottakeren. Det er som kong Salomo skriver i Ordspråkene 11,25: «Den gavmilde får gode dager, den som øser ut til andre, får rikelig tilbake.»

Det motsatte av å være takknemlig, er følelsen av å være berettiget til noe. Utakknemligheten, hvor vi tar både ting og relasjoner for gitt. Vi forventer at det skal være fint vær i ferien, eller glemmer å si takk når ektefellen setter over kaffe. Vi tar det som en selvfølge når vi har betalt for et hotellrom, at alt skal være på stell. Eller at toget skal gå til riktig tid. En krise eller katastrofe kan endre perspektivet vårt. Mennesker som har hatt en nær-døden-opplevelse, kan beskrive at sansene virker sterkere i etterkant. Soloppgangen er vakrere, blomstene lukter mer og klemmen fra barnebarnet varmer lenger. Når vi mister noen vi er glade i, kan vi etterkant bli klar over hvor mye denne personen betydde for oss, og hvor avhengige vi var av han eller henne. Den som nesten mister synet i en ulykke, kan kjenne på økt takknemlighet over å fortsatt kunne se. En som opplever krig og er på flukt kan sette pris på en trygg overnatting i et telt fra en hjelpeorganisasjon eller å kjenne fast grunn under føttene etter en svært utrygg båtreise over Middelhavet.

I Bibelen står det mye om å takke. Paulus var helt rå på dette. I Paulus` første brev til tessalonikerne 5,18 kan vi lese: «Takk Gud under alle forhold!» I sitt første brev til kolosserne skriver Paulus i 1,3: «Vi takker alltid Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, når vi ber for dere.» Hvem kan du takke for i ditt liv? Familien? En venn eller noen du jobber sammen med? Hun som du møtte på butikken, og fikk en god prat med? 

Noen ganger bobler takknemligheten fram, nesten av seg selv. Andre ganger er det vanskeligere å finne takketemaer. Økonomiske bekymringer, sykdom, sorg, angst og brutte relasjoner kan gjøre det ekstra vanskelig å finne noe å takke for. Vi kan forsøke likevel. Takk for maten og for rent vann i springen. Takk for solnedgangen. Takk at jeg har en jobb å gå til. Takk for markjordbær. Takk for sangen jeg akkurat hørte på radioen. Takk, Gud, for at du går sammen med meg uansett hva som skjer. 

Jeg leste en gang ei bok hvor forfatteren satte seg som mål å finne 1000 ting å takke for. Det var fascinerende å lese hvordan det å lete etter noe å takke for påvirket fokuset hennes. Ei venninne fortalte om en gang hvor hun sto og så ut av det store vinduet i stua, sammen med den ene sønnen sin. De hadde god utsikt, og sønnen beskrev alt han så: Speiderhytta, sentrum, folk som gikk tur, osv. Venninnen min fortalte at hun ble stående å tenke på at vinduene burde vært vasket. Hvor vi setter fokus vil påvirke oss på mange måter. Hva vi ser og ikke ser, hvilke tanker vi tar med oss videre, opplevelse av glede eller bekymring, oppstemthet eller tristhet. I boka Tankevirus, skriver psykolog Hanne H. Brorson om vårt psykologiske immunforsvar.  Hun beskriver oppmerksomheten vår, og hvordan den fungerer som en lyskaster. Dersom vi retter oppmerksomheten mot negativ informasjon, vil dette påvirke oss på en annen måte enn om vi leter etter det som er positivt. 

Vi må tilbake til Paulus igjen. I Paulus sitt brev til filipperne 4,4 skriver han: «Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: Gled dere! La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær. Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.»

Paulus var på ingen måte en mann som flyktet fra virkeligheten, eller en overfladisk lykkeguru. Paulus levde store deler av sitt voksne liv med fare for egen helse og overlevelse, på grunn av at han reiste rundt til nye steder for å fortelle om Jesus. Han ble banket opp, steinet, forsøkt drept og fengslet flere ganger. Likevel kjente han ofte på trygghet, glede og fred. Ordet takk går igjen i tekstene hans. Han brukte tid i bønn, og snakket med Gud om alt han hadde på hjertet. Ha la fra seg bekymringer hos Gud. Freden han beskrev var ikke et resultat av mangel på utfordringer, men en konsekvens av at han inviterte Gud inn i livet sitt.

Hvordan kan du øve på å takke? Og hvordan kan jeg øve på å takke? Kan det være en ide å lete etter noe å takke for hver dag? Fokusere på tre ting å takke for før sengetid, for på denne måten å rette lyskasteren mot noe som er positivt? Paulus kombinerer bønn med takk. Kanskje kan vi la oss inspirere av både Paulus og ideen om å lage takkeliste? Det heter seg at øvelse gjør mester. Å bevisst bruke tid på å lete etter takketemaer vil gradvis gjøre noe med fokuset vårt, både når dagene er vanskelige og når dagene viser seg fra godsida.

«Bare så du veit det: De der stemmene inni hodet ditt som sier at du ikke er god nok – de er berykta og ettersøkt over hele verden for å juge så det renner av dem,» skriver Janicke Langford i en av sine tekster.

I Bibelen minnes vi igjen og igjen på hvor mye Gud og Jesus elsker oss. I Johannes 15,9 kan vi lese: «Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere.» Og i Paulus` brev til kolosserne 3,12: «Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig medfølelse og vær gode, milde, ydmyke og tålmodige.» Eller i de tre fortellingene til Lukas i kapittel 15, om sauen, sølvmynten og sønnen. Den røde tråden i disse fortellingene er at Jesus forteller hvordan Gud elsker hver og en av oss, og leter etter den ene som er kommet bort. Han leter helt til han finner den ene.

I Lukas 15,4 kan vi lese: «Dersom en av dere eier hundre sauer og mister en av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? Og når han finner den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: «Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.» Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over en synder som vender om, en over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.»

I Matteus 22,34 er det en av de lovkyndige som forsøker å sette Jesus på prøve. Han spør: «Mester, hvilket bud er det største i loven?» Jesus svarer: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: Du skal elske din neste som deg selv.»

Hvilke tanker sitter du igjen med etter å ha lest denne teksten? Hvilke ord er det du husker og tar med deg videre? Jeg tror at det for mange av oss er lettere å ta med oss Jesus sine ord om at vi skal elske vår neste, enn ordene hans om at vi skal elske oss selv. Men det er faktisk slik teksten er: Vi skal elske vår neste, som oss selv. Hva vil det si å elske seg selv? Kan dette gjøre oss egoistiske og selvopptatte? Hva hvis vi bare stiller opp for andre, og lar vær å kjenne etter hva vi selv trenger? Et bilde på hvor viktig det er å sørge for egne behov, får vi når det er sikkerhetsgjennomgang på et fly før avgang. «Hvis det blir behov for å ta på en oksygenmaske under flyvningen, husk å ta på din egen maske før du hjelper andre,» sier en av de kabinansatte. Hva skjer dersom du venter med din egen maske, og heller begynner med å hjelpe andre? Du går tom for oksygen, med risiko for egen helse og eget liv. Da får du ikke hjulpet noen, verken andre eller deg selv.

Svært mange mennesker kjenner på utbrenthet i løpet av livet. I skrivende stund aksjonerer leger over hele landet ved å signere aksjonen #legermåleve, etter at legen Maiken Schultz ikke orket mer og valgte å avslutte sitt eget liv. Samboeren hennes er åpen om situasjonen i et Facebook-innlegg, som er blitt delt over 45.000 ganger. Han beskriver at å være lege er å jobbe i et helsevesen som er under enormt press: «Ekstrem arbeidsmengde i høyt sykefravær. Omsorg for alle andre, men på bekostning av deg selv.»

Vi trenger å se hverandre, og snakke sammen på ærlige måter. «Som ansikt speiler seg mot ansikt i vannet, finner det ene mennesket sitt hjerte igjen hos det andre,» står det i Salomos ordspråk 28,19.

 «FOMO» – fear of missing out, må noen ganger bli til «JOMO» – joy of missing out. Noen ganger trenger vi å si nei, og lytte til hva vi selv trenger. Elske oss selv, som vi ønsker å elske andre.

Hvordan kan vi være vår egen gode venn? Ofte er det lett å snakke hardt til seg selv, og mykt til andre? Hva ville du sagt til en venn? Kan du forsøke å si det samme til deg selv? En kollega utfordret en pasient ved å si: «Kan du si til meg de samme harde tingene som du sier til deg selv?» Dette ble en øyeåpner for pasienten, som innså at hun behandlet seg selv mye dårligere enn hun ville behandlet en annen.

Når det er vanskelig å elske seg selv, kan det være viktig å minne oss på at Gud allerede elsker hver og en av oss. Nå, og til evig tid!

Overskriften er Jesus sine ord fra Matteus 7,7. Å be burde være den enkleste tingen i verden. Jesus har gitt oss en mal, som vi kan bruke overalt. I Matteus 6,7 sier han: «Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord. Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger før dere ber ham om det. Slik skal dere da be:

Vår Far i himmelen!

La navnet ditt helliges.

La riket ditt komme.

La viljen din skje på jorden, slik som i himmelen.

Gi oss i dag vårt daglige brød, og tilgi oss vår skyld,

slik også vi tilgir våre skyldnere.

Og la oss ikke komme i fristelse,

men frels oss fra det onde.

For riket er ditt og makten og æren i evighet.

Amen.»

Så hvorfor kan det da oppleves utfordrende å be? Ordene ligger klare. De er universelle, og kan brukes overalt og i alle situasjoner. Det enkle er ofte det beste, var lenge slagordet til butikkjeden Rema. Da vi som sykepleierstudenter skulle lære om førstehjelp, hadde vi en foreleser som klarte å gjøre undervisningen både forståelig og lett å huske i etterkant. Han sa: «Husk KISS-prinsippet: Keep It Simple Stupid!» Han minnet oss på at vi mennesker har lett for å gjøre ting for komplisert. Dette kan gjøre at vi glemmer det viktigste når det gjelder. Eller at vi mister trua på at vi får det til.

Hvilke erfaringer har du med å be? I tidligere tekster har jeg delt noen egne erfaringer med bønn. Noen ganger når jeg ber, oppleves det som om Gud er nær. Jeg kan kjenne at jeg blir varm i brystet eller ser for meg Jesus sine kjærlighetsfylte øyne. Andre ganger oppleves det som om Gud er langt borte. Noen ganger får jeg det jeg tenker er et bønnesvar: At en situasjon som har vært vanskelig løser seg på en god måte, at jeg får styrke til å komme meg gjennom noe jeg har gruet meg til, eller at jeg får sove når tanker og bekymringer tar overhånd. Andre ganger må jeg vente. Likevel merker jeg at det skjer noe med meg når jeg prioriterer tid til bønn. Ofte opplever jeg noe som kan sammenliknes med en kalibrering. Som en nullstilling eller justering av kompasset. Jeg legger fra meg noe, og kobler meg på noe annet. Vasker tankene, senker pulsen, puster med magen og får noen nye perspektiver.

Til tross for Jesus sine ord om bønnen Vår Far i himmelen, bruker jeg også egne ord noen ganger. Ikke fordi Gud eller Jesus trenger det, men fordi jeg trenger det. Jeg har ei bønneliste som jeg setter av tid til ganske regelmessig, og kombinere bønner med lystenning underveis. Jeg ber for alle i familien, venner, menigheten, jobben, bygda, verden og aktuelle situasjoner. Ofte finner jeg fram penn og papir mens jeg ber, fordi jeg kommer på noe. Det kan være inspirasjon til tekster, noen jeg ønsker å ta kontakt med eller noe jeg blir minnet på. Da mannen min og jeg gikk i parterapi, lærte vi at people that pray together, stay together. Det er noe helt eget å be sammen med andre. Det krever nærhet, tillit og trygghet. Å be sammen var vanskelig til vi fikk trent på det over litt tid. Nå er det noe som er fint, og som er en viktig del av relasjonen vår.

I Matteus 18,20 står det: «For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.» Denne teksten kan være en oppmuntring til å be sammen med andre, i kirka, på et kristent møte, i et mindre felleskap eller sammen med en du er glad i. For meg er både husfellesskapet Betagruppa og den litt mindre gruppa Begjengen slike fellesskap. Betagruppa ble dannet etter et Alpahakurs for 25 år siden. Begjengen består av fire damer som møtes månedlig for å spise sammen, dele fra livene våre og be.

Hva kan vi be om og for? En av instagramprofilene jeg følger, delte her om dagen følgende tekst: «If it`s big enough to worry about it, it`s big enough to pray about it.» Bibelen inneholder eksempler på bønner med stor spennvidde. Her er bekymringsbønner, takkebønner, lovsang, bønner om helbredelse, klagebønner og bønnerop med dyp fortvilelse. Bønner kan bes når som helst, hvor som helst og med hvem som helst. Linjen til Gud er døgnåpen og gratis! Bønner kan være ord som blir sagt høyt eller som tenkes. Vår Far i himmelen dekker alt, men det kan også være godt og nyttig å formulere ord selv. Ikke for å prestere eller formulere de «riktige» ordene, men fordi det kan kjennes naturlig og nært å henvende oss til Gud med de ordene vi bruker til daglig. Vi kan be aleine eller sammen med andre. En tanke eller et sukk kan også være en bønn. Og vi trenger ikke være erfarne innen «bønnefaget» for at bønnene skal nå fram til Gud. I Lukas 23,42 kan vi lese om røveren som sa til Jesus mens de begge hang på hvert sitt kors: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.»