Month: March 2026

Overskriften har jeg lånt fra John Lennon. Hvor lett er det ikke å ha tankene på det som ligger lenger framme, eller hengende fast i det som var? Vi skal tilbake til Hartmut Rosa igjen. Han skriver: «Et merkverdig, men gjennomgående trekk ved det senmoderne liv, er at nesten uavhengig av verdier, status og moralske forpliktelser føler subjektene en ubestridelig tidsmangel og et konstant tidspress. Mennesker fra Rio til New York, fra Los Angeles til Moskva og Tokyo, føler seg fanget i en tredemølle av daglige rutiner.»

Et liv preget av tidspress og tidsmangel, gjør noe med hvordan vi forholder oss til menneskene vi møter, tingene vi omgir oss med og mulighetene vi har til å tenke og reflektere. Det er lett å bli fartsblinde, som igjen kan gjøre at vi sitter igjen med en opplevelse av fremmedgjøring. Dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at de var selve livet, har noen sagt. Verden har rast forbi. Henning Kvitnes har skrevet sangen Bare vente litt på sjelen:

«Ja, pust bare dypt og rolig, alt du har er denne stunden her og nå.

Bakover er alle veier stengte, og framover er det tusener du kan gå.

Men alt blir bare skygger hvis du farer fort forbi. Og gresset visner foran deg, når du aldri tar deg tid.

For noen ganger må du bare vente litt på sjelen, sånn at den finner fram til deg.

Ja, noen ganger må du bare vente litt på sjelen, så ikke gå din vei.»

Hartmut Rosa skriver om resonans, som er noe vi kan oppleve når akselerasjonen avtar. Resonans kan beskrives som gjenklang eller opplevelsen av å være i kontakt med mennesker, ting eller noe som er større enn oss selv. Jeg kan oppleve resonans når jeg går en tur på fjellet og blir berørt av den vakre naturen. Lytter til den våryre bekken, puster inn frisk luft, kjenner sola varme mot kinnet og ser haren og rypa som er i ferd med å skifte farge fra hvit til spettet. Resonans blir en motsats til fremmedgjøring, fordi vi lar oss berøre og vi «svarer» på berøringen. For eksempel når vi lytter til musikk og kjenner gåsehud. Eller lytter til noen og gir respons tilbake. Vi kan la oss berøre av en film, kunst eller bøker. Jostein Ørum har skrevet boka Den røde vingården, hvor han deler opplevelser han har hatt i møte med kunst. Selv kan jeg kjenne noe liknende i møte med helt hverdagslige opplevelser som å bruke glass som jeg har arvet fra mine besteforeldre. Takknemlighetstanker dukker opp. Deres valg gjorde det lettere å være meg. De var forbilder på mange måter. Eller jeg kan bli berørt av en film, et dikt, en sang eller et bilde. Et eksempel er Christian Skredsvig sitt bilde Menneskesønnen, hvor bibelteksten fra Markus 6,54 blir overført til et gårdstun i Eggedal: «Straks de steg ut av båten kjente folk han igjen, og de skyndte seg rundt i hele nabolaget og begynte å bære de syke på bårer dit de hørte at han var. Og hvor han enn kom, til landsbyer, byer eller gårder, ble de syke satt ut på torget, og de ba om at de i det minste måtte få røre ved dusken på kappefliken hans. Og alle som rørte ved ham, ble friske.» Det kan oppleves godt å bli berørt, og kjenne resonans eller gjenklang. Fremmedgjøringen blir byttet ut med påkobling. Når så du sist han eller hun som du lever sammen med? Og da mener jeg ikke «kastet et blikk på», men stoppet opp, satte deg ned og spurte hvordan han eller hun har det? Det kan være så lett å ta både mennesker, helse og det gode vi har for gitt. Frode Grytten har skrevet: Han kjem etter og legg seg tett inntil ho. «Eg har eit viktig møte i morgon», sier ho. «Eg har eit viktig møte akkurat no», seier han.

I min hverdag er mobiltelefonen en av resonanstyvene. Jeg har enda ikke funnet balansen når det gjelder hvor mye og ofte jeg ønsker å bruke den. Alt for ofte skal jeg bare sjekke noe på Yr eller lese mail, og så ender jeg opp med å bruke tid på nyheter, Facebook, Instagram og Snap. Det finnes mye som er bra som er tilgjengelig via smarttelefonen. På Messenger holder jeg kontakt med voksne barn, via Facebook kan jeg gjøre avtaler om å møte venner og på Instagram kan jeg finne tekster til påfyll og ettertanke. Samtidig gjør det å forholde meg til så mange inntrykk, nyheter, bilder og tekster noe med meg. Det blir kaos i hodet, konsentrasjonen går ned og tilstedeværelsen blir bare stykkevis og delt. Det som kunne blitt påfyll og oase likner mer på tørt ørkenlandskap. I Salme 1 skriver Kong David: «Salig er den som ikke følger lovløses råd, ikke går på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, men har sin glede i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt. Han er lik et tre plantet ved rennende vann. Det gir frukt i rett tid.» Hvis vi skal vokse og bære frukt i rett tid, trenger vi å rydde plass i livene våre. Og ta noen valg med tanke på jordsmonnet for røttene våre. Vi trenger å ha mulighet for pauser hvor vi kan puste dypt og rolig, som Hennig Kvitnes synger. Og gjøre en innsjekk med sjelen vår. Har vi gitt den en mulighet til å holde følge denne dagen? Er livet en karusell i høyt tempo, eller har du funnet en måte å hoppe av karusellen når du trenger å lande litt? Gjøre som Lars Lillo-Stenberg synger: «Å ligge på et svaberg og bare være til og kjenne solen varme i en luft som er så mild, det er hva jeg kaller en smak av honning.» Eller stoppe opp i møte med andre. «Vennlige ord er dryppende honning, søte for sjelen og sunne for kroppen», kan vi lese i Ordspråkene 16,24. Kanskje er det noen av de du møter som trenger de vennlige ordene litt ekstra i dag?

I skrivende stund er det Palmesøndag. Da Jesus red inn i Jerusalem denne siste søndagen før han ble korsfestet, var det mange som stoppet opp. Midt i sin hektiske hverdag forsto de at her er det noe helt spesielt som skjer. De la palmegrener og kapper på veien der Jesus kom ridende på et esel, og hyllet han som en konge. Det skjedde en god porsjon resonans i Jerusalem denne dagen. Folk stoppet opp, og var til stede.

Med ønske om gode påskedager!

I Lukas 9,25 står det: «Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men mister seg selv og går til grunne?» Vi lever i en del av verden hvor vi har frihet og valgmuligheter når det gjelder økonomi, utdanning, bosted og partner. Vi kan reise og oppleve. Ytringsfriheten gir oss rett til å mene, eller bytte mening. Og vi har enorme mengder litteratur, musikk og nettsteder som venter på oss. Er vi ikke fornøyd med valgene våre, kan vi velge på nytt. Vi kan alltids bytte strømleverandør, mobilselskap, partner, arbeidsplass og adresse. Med alle disse mulighetene, når kan vi si oss fornøyd? Når er noe godt nok? Har vi virkelig fått med oss alt som er tilgjengelig for oss?

Hartmut Rosa er professor i sosiologi og har skrevet boka Akselerasjon og resonans. Rosa beskriver hvordan denne friheten gir oss et valgmangfold uten sidestykke. Rosa viser videre til at alt dette som kan beskrives som frihet og muligheter også innebærer usynlige tids- og vektsnormer, hvor det råder en slags forventning om å måtte. Om å måtte være tilgjengelig og oppdatert, svare på e-post, lage mat fra bunnen av, følge opp barna sine tallrike aktiviteter, trene, holde huset i orden, pusse opp, ta vare på klærne, være faglig oppdatert, lese skjønnlitteratur, oppdatere maskinvare og kanalpakke, følge med på nyheter, planlegge neste reise, kontakte venner, ordne pensjonsforsikringen, følge et avspenningskurs, ha oversikt over ulike sosiale medier og lytte til de riktige podkastene. Rosa viser til at lista over absolutt nødvendige gjøremål blir lenger for hvert år som går. Dette kan gi en følelse av å kjempe en stadig mer håpløs kamp og stadig måtte løpe fortere, om bare for å holde på plassen sin. Det blir som å være på tur opp ei rulletrapp som beveger seg nedover. Hvis vi ikke går eller småjogger oppover, havner vi stadig lenger ned i trappa. Dette kan gi lite mestringsfølelse, stress, dårlig samvittighet og skyldfølelse. Pulsen øker, søvnkvaliteten går ned og tålmodigheten tynnslites. Vi løper stadig fortere, mot ei mållinje som forflytter seg fremover.

I Ordspråkene 30,15 kan vi lese at blodiglen har to døtre. De heter Mer og Mer. Per Fuggeli beskrev noe av det samme, da han lanserte uttrykket godt nok. Han sa: «Vi må lære å bli glad i det som er godt nok, si til oss selv og andre at vi er gode nok. I stedet for å streve etter det perfekte.»  Vi trenger å tillate oss selv å hvile. I hvilen skjer det mye som gjør oss godt. Vi får hentet oss inn, kreativiteten får en mulighet til å røre på seg og vi blir mer til stede der vi er. I Salme 23 kan vi lese om hvordan Gud leder oss og ønsker å gi oss nødvendig hvile og påfyll ved sine kilder: «Herren er min hyrde, jeg mangler ikke noe. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile. Han gir meg nytt liv. Han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld.»

Kanskje kan en pause ved Gud sine kilder hjelpe oss å se klarere hva som gir energi og hva som tar energi. Kan vi tåle litt rot og ta en powernap selv om hybelkaninene titter fram fra under sofaen? Kan posesuppe være middag av og til? Og hvordan kan vi lytte til hva vi trenger, og være rausere med oss selv? Kanskje holder det med en fast aktivitet i uka. Kan besteforeldre følge på fotballtreningen iblant? Er det noe du kan gjøre mindre av i livet ditt? Og er det noe som du ønsker å rydde plass til? Kan du gi deg selv litt selvmedfølelse? Hva ville du sagt til en venn i en lignet situasjon? Fastetiden er en tid for å stoppe opp, og sette minst en fot i bakken. Er det noe du trenger å gjøre mindre av, for å rydde plass til noe annet? Trenger du som meg å sette noen grenser og gjøre noen prioriteringer?

Ei vårhelg var mannen min og jeg på kjøretur gjennom Telemark. Vi hadde bestilt overnatting på et av de gamle, godt bevarte hotellene. Det er vakker natur i Telemark. Underveis hadde vi blant annet stoppet på Nutheim, for å strekke på beina og se den vakre utsikten. Selv om vi lot oss beta av høye fjell og våryre bekker, var tankene fylt av noe mer alvorsfylt. Noen dager tidligere hadde vi fått vite at eldstemann Emil, i forbindelse med at han skulle ta røntgen av brystet, fikk påvist en cystelignende formasjon i brysthulen. Det var for tidlig å si hva dette var, og det var behov for flere tester. Emil bor i Hongkong, hvor det på sommertid er 6 timer tidsforskjell. Han og kona Sigrid er utsendinger for Det Norske Misjonsselskap. Vi hadde avtalt at Emil skulle sende oss en oppdatering neste morgen, etter at han hadde vært til en samtale med lege. Da vi krøp til køys, var det dette som fylte tankene våre.

I oppdateringen dagen etter fortalte Emil at det var behov for flere undersøkelser for å vite hva den cystelignende formasjonen besto av, og at han derfor var henvist til en PET-scan en uke seinere. Så da vi gikk for å finne oss frokost på hotellet, var fortsatt usikkerheten der. Var det noe ondartet? Vi var de siste hotellgjestene til frokost denne morgenen, og det var stille i restauranten. I naborommet var ei ansatt i gang med å dekke på til et annet måltid. Da hun så oss, kom hun og begynte å snakke med oss. Det ble et sjeldent og nært menneskemøte. Damen spurte om oss og vår familie. Og hun fortalte om barna sine og sin egen trosreise. Da vi fortalte at vi tenkte litt ekstra på Emil akkurat nå, på grunn av noen helseutfordringer, sa hun: «Jeg kjenner at jeg vil be.» Så ba hun for Emil, og hun leste også Salme 121 utenat. Jeg kjente at jeg ble varm i brystet og at tårer fylte øynene.

Da vi kjørte videre, søkte jeg opp teksten til Salme 121: «Jeg løfter mine øyne mot fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper. Han vil ikke la din fot vakle, din vokter vil ikke blunde! Se, han blunder ikke og sover ikke, Israels vokter. Herren er din vokter, Herren er din skygge ved din høyre hånd. Solen skal ikke skade deg om dagen, heller ikke månen om natten. Herren skal bevare deg fra alt ondt. Han skal bevare ditt liv. Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå og til evig tid.» Jeg tok bilde av denne teksten, og sendte den til Emil sammen med en beskrivelse av frokostopplevelsen vår.

Noen dager senere skulle Emil holde andakt da Asiaseksjonen hadde nettmøte. Han valgte å dele usikkerheten han sto i med tanke på helsa, og han fortalte om menneskemøtet i en frokostsal i Telemark. Emil leste også teksten fra Salme 121. Da kunne en av de andre fortelle at det er 121 trappetrinn til Lutheran Theological Seminary, som er det kristne kraftsenteret som ligger på fjellet to kilometer fra der Sigrid og Emil bor. Det var her misjonæren Karl Ludvig Reichelt lyktes med å bygge et kristen-buddhistisk senter, etter å ha møtt mye motgang i Fastlands-Kina. Fjellet har navnet Kristus-vind-fjellet. Det ga Salme 121 enda en ny betydning.

Emil fikk gjennomført PET-scan, og kunne ei uke seinere motta den svært gledelige beskjeden om at den cysten er godartet. Takk og takk! Det betyr ikke at det er uproblematisk at den er der, for brysthulen sin plass skal fylles av annet, som luftrør, spiserør, nerver, store blodårer, hjertet og lunger. Men det gir en helt annen ro. Emil kan fortsette med livet og jobben. Han er til undersøkelser regelmessig, for å følge med på at cysten ikke vokser. Om den vokser, kan den fjernes kirurgisk. I Lukas 1,37 kan vi lese at: «Ingen ting er umulig for Gud.» I bordkalenderen noen dager seinere, kunne jeg lese: «Guds ord er et mektig kildevell. Det gir grobunn for vekst. Oppsøk kilden.» Damen som ba og delte ordene fra Salme 121 kjente tydeligvis til Gud sine mektige kildevell. At hun delte fra kildene med oss denne morgenen ga både håp og trøst i vanskelige dager. Hennes vennlighet og frimodighet gjorde oss godt. I brevet til Hebreerne 10,35 kan vi lese: «Kast ikke bort frimodigheten! For den gir stor lønn.» Og kriminalinspektør Derek, som mange av oss husker fra tv-skjermene på 80-tallet, har sagt noe fint om vennlighet: «Det er det som er så fantastisk med vennlighet: Du føler deg bra. Uansett om det er du som gir den eller du som får den.» Jeg legger vennlighet og frimodighet til lista over hverdagskilder.

Vann er av avgjørende betydning for liv og vekst. I vår vågale og optimistiske ferd ut i verdensrommet, er leting etter tegn til vann helt sentralt. Finnes det vann, finnes kanskje også liv? Kroppene våre består av mellom 50 og 75 % vann. Vi er helt avhengige av å få tilført mellom to og tre liter vann hver dag, for å erstatte væsken som tapes i både aktivitet og hvile. Alle som har vært skikkelig tørste vet hvor forfriskende det kan være å drikke seg utørst etter å ha kjent på ubehaget dehydrering fører med seg. Kanskje har du som meg feilvurdert vannbehovet på en fjelltur, hatt omgangssyke eller være på ferie et svært varmt sted og kan nikke gjenkjennende til dette? I Bibelen finnes mange tekster hvor vann er temaet.  I Johannes 4, kan vi lese om den samaritanske kvinnen som møtte Jesus ved en brønn. Jesus ba kvinnen om å hente opp vann fra brønnen til han. Videre brukte han denne situasjonen til å snakke om det levende vannet, som Jesus tilbyr. Det levende vannet blir ifølge Jesus til en kilde i oss som veller fram og gir evig liv. Jesus brukte også ordet tørst som et bilde på menneskets åndelige lengsel. I Salme 42,2 kan vi lese: «Som hjorten lengter etter bekker med vann, lengter min sjel etter deg, min Gud. Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud.»  Hjortens behov for vann blir et bilde på sjelens behov for noe som er større enn oss selv, en Gud som kan gi håp, mening, framtid, svar og sammenheng.

I Bibelen brukes også vann som et symbol på ydmykhet og tjenerskap, gjennom å vaske andres føtter. På Skjærtorsdag vasket Jesus disiplenes føtter, og beskrev at den største skal være som den yngste, og at lederen skal være som en tjener. I Det gamle testamente kan vi lese om vann relatert til renhet i Esekiel 36,25: «Jeg stenker rent vann på dere, så dere blir rene. Jeg renser dere for all urenhet og for alle avgudene. Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet.» Vi kan ikke leve uten vann. Vann har mange ulike funksjoner. Vi kan forflytte oss på vannet, slik sjøfarere har gjort til alle tider. Jesus kunne til og med gå på vannet. Vann gir vekst. Vi døpes med vann. Vi kan leke i vann, bade, svømme, padle og ro. Vi vasker oss med vann. I Salme 36, 8 beskrives Gud sin kjærlighet som en gledes bekk og en kilde til liv: «Hvor dyrebar er din kjærlighet, Gud! I skyggen av dine vinger søker menneskebarna ly. De får nyte overfloden i ditt hus, du lar dem drikke av din gledes bekk. For hos deg er livets kilde, i ditt lys ser vi lys.»

At en vannkilde som springer fram kan være et bilde på noe nytt, beskrives godt i Ola H. Hauge sitt dikt Det er den draumen.

Det er den draumen me ber på

at noko vedunderleg skal skje,

at det må skje –

at tidi skal opne seg

at dører skal opne seg

at berget skal opne seg

at kjeldor skal springa – at draumen skal opne seg,

at me ei morgonstund skal glida inn

på ein våg me ikkje har visst um.

Diktet sier noe om håp. At det kan åpne seg veier og muligheter som vi tidligere ikke kjente til. Det kan oppstå nye våger (bukt eller smal vik) i relasjoner. Kanskje fordi du våget å ta den vanskelige samtalen, be om hjelp eller si unnskyld? Eller kanskje tok du sjansen på å sette en plan ut i livet, som du har tenkt på lenge? Eller sette noen nødvendige grenser? Mange har opplevd at kilder spinger fram etter å ha satt ord på det som er vanskelig. Sorg, skam, angst, bekymring og skyldfølelse kan gi ørkenlignende indre landskaper. Som sykepleier har jeg mange ganger opplevd betydningen av å lytte, og la pasienter få dele det som tynger. Privat har jeg også mange erfaringer av at å snakke med andre kan være livgivende. Å stoppe opp litt i hverdagen kan også være nyttig. Sette en fot eller to i bakken. Kjenne etter hva jeg trenger, hvem jeg ønsker å være og hva som er viktigst. Vende tilbake til kilden og utgangspunktet. Søke klarhet og sammenheng. En gang fikk jeg et spørsmål fra ei jeg kjenner som har vært kristen hele livet, om på hvilke områder jeg merket en endring når jeg selv ble kristen? Svaret er fortsatt under bearbeiding, men dette med å ha en kilde å vende tilbake til er sentralt. Det å ha denne kilden å vende tilbake til har bidratt til mer glede, mindre bekymring, mer mening og en større opplevelse av sammenheng i livet mitt.

Temaet i de neste tekstene er Hverdagskilder. Jeg setter pris på hverdagene, og de opples som det naturlige stedet og starte når jeg skriver tekster. Tekster om kilder i hverdagen har vokst fram over tid, og nå er jeg klar for å dele dem. Underveis er jeg nysgjerrig på å lære mer. Hva er kildene i ditt liv? Hvor finner du påfyll og nye krefter?