Month: December 2023

I Salomos Ordspråk 4,23 kan vi lese: «Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.» Hva vil det si å bevare sitt hjerte? Er det ikke helt naturlig at vi ønsker å beskytte oss selv når vi har blitt såret eller sviktet? Med risiko for å bli både hardhudet og hardhjertet? Vi kan kjenne et behov for å ta avstand fra, eller fortrenge det som gjør vondt. Skru av nyhetene, takke nei til en invitasjon, utsette å besøke en venn eller vente med å ta den vanskelige samtalen. Den kloke presten Per Arne Dahl sa en gang: «Dersom du feier noe under teppet, blir det ikke borte. Men du blir borte.» Å bevare hjertene våre er å ta livet på alvor, på godt og vondt. Det er å lytte til egne tanker, følelser og reaksjoner. Forsøke å forstå. Med risiko for mer smerte. Men også med de beste muligheter for å gradvis kunne leve livet helt og fullt. Gud vet at det kan være vanskelig for oss mennesker å bevare myke hjerter gjennom livet. I Esekiel 36,26 kan vi lese: «Jeg vil gi dere et nytt hjerte og la dere få en ny ånd inne i dere. Jeg vil ta steinhjertet ut av kroppen deres, og gi dere et kjøtthjerte isteden.» Steinhjertet er hardt, kaldt, livløst, tungt og følelsesløst. Steinhjertet kan dømme andre, og tenke: «Jeg vet best.» Steinhjertet står i sterk kontrast til det myke, varme, levende og sårbare kjøtthjertet. 

Antoine de Saint-Exupèry har skrevet diktet om Den lille prinsen. Jeg forsøker meg på en oversettelse til norsk:

Det er galskap å hate alle roser

fordi du stakk deg på en torn.

Å oppgi drømmene dine

fordi en av dem ikke gikk i oppfyllelse.

Å miste troen på bønn fordi

en av dem ikke ble besvart.

Å fordømme alle vennene dine

fordi en av dem sviktet deg,

Å ikke tro på kjærligheten

fordi en var utro eller ikke elsket deg tilbake.

Å kaste bort alle dine muligheter til å kjenne mestring 

fordi du ikke lykkes på første forsøk.

Det vil alltid være en ny mulighet, 

en ny venn,

en ny kjærlighet,

en ny styrke.

For hver avslutning vil det alltid

være en ny begynnelse.

Og her er min hemmelighet,

det er en veldig enkel hemmelighet:

Det er bare med hjertet vi kan se riktig.

Det som er viktig er usynlig for øyet.

Det er få dager igjen til jul. På mange måter er jula en høytid med forstørrelsesglass. For de som er glade forsterkes gjerne gode forventninger til menneskemøter, måltider, gaver, konserter og fridager. Er du trist, sorgfull eller bekymret kan også dette forsterkes gjennom julens forstørrelsesglass. Å høre om andre sine planer, gaveønsker, matinnkjøp og arrangementer kan forsterke skammen over å være blakk, over å kjenne på ensomhet eller utenforskap. Og mange av oss kjenner ekstra mye på sorg og savn i jula, fordi noen mangler. 

Sår og smerte kan gjøre oss hardhjertet. Men Bibelen trekker fram flere steder at det også er en risiko for at suksess, å være sterk eller «fet» kan være en utfordring når det gjelder å ta vare på myke hjerter. Vi kan lett bli oss selv nok, og glemme de som gruer seg til jul eller hvorfor vi feirer jul. I femte Mosebok 8,11 kan vi lese: «Vokt deg så du ikke glemmer HERREN din Gud og forsømmer å holde budene, lovene og forskriftene hans som jeg pålegger deg i dag. Når du spiser og blir mett, når du bygger fine hus og bosetter deg i dem, når ditt storfe og småfe øker i tall, når du får mengder av gull og sølv og hele din eiendom vokser, vokt deg da så du ikke blir hovmodig og glemmer HERREN din Gud.» I Esekiel 34,16 står det: «Jeg vil lete opp de bortkomne, føre tilbake de fordrevne, forbinde de skadde, styrke de syke, vokte de fete og sterke og gjete dem på rett vis.» Og i Lukas 8,4 forteller Jesus lignelsen om såmannen, som handler om å ta vare på Guds ord i hjertene våre. Jesus sier at ondskap, bekymringer, rikdom og nytelser kan kvele ordene, slik at de ikke får vokse og bære frukt. 

Det er få dager siden vi mottok det triste budskapet om Ole Paus sin bortgang. Denne fine, ekte mannen som ga så mye av seg selv. Som var en modig stemme for mange sårbare, og som brukte hjertet til å se med. Paus var ikke redd for å stå opp for andre, og han sa modig i fra til de som har makt og styrke i samfunnet vårt. Jeg kjente et behov for på nytt å høre juleplata som han spilte inn hos Kirkens Bymisjon i Oslo, Jul i Skippergata. Paus sin særegne stemme iblandet lyder fra kafeen. Om han ikke alltid treffer tonene, så treffer han hjertene. Paus var flere ganger innom Bymisjonen for å spille, synge og hilse på brukerne med et vennlig smil og et godt håndtrykk: «Hei, jeg heter Ole.» På plata synger han blant annet Stille natt. Der lyder en av tekstlinjene Jorden tar himlen i favn. Jesus fikk navnet Immanuel, som betyr Gud med oss. For en forskjell. Vi har en Gud som er med oss. Som vi kan be til, som elsker oss, lytter til oss og alltid går sammen med oss. Som hele tiden skaper noe nytt, og som tilbyr oss et kjøtthjerte i bytte med hjertet som er blitt hardt som stein.

Dette er den 18. og siste teksten som jeg deler i denne omgang, og jeg takker deg for følget. Vi har vært innom mange temaer. Jeg vil gjerne få avslutte med et ønske om velsignede juledager, og et godt nytt år. Jesaja beskriver Jesus på denne måten i 9,6: «For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder. Han har fått navnet Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig far, Fredsfyrste.» 

Selv om kjøtthjerter absolutt er å foretrekke, har jeg stor glede av å samle på steinhjerter. Dette fant jeg i nærheten av Assisi i høst, på en av stiene hvor Frans vandret da han skulle opp i fjellene for å be ❤

Overskriften er lånt fra tittelen på ei bok, skrevet av Anthony Doerr. I boka følger vi den blinde Marie-Laure som flykter med faren sin da nazistene okkuperer Paris. Vi følger også den foreldreløse Werner, som vokser opp på et barnehjem i en gruveby i Tyskland. Boka ble belønnet med Pulitzer-prisen i 2015. Jeg har lånt tittelen, som en metafor for hvordan vi mennesker har lett for å tenke at sannheten er det vi ser og forstår. Boka er ei perle, og anbefales så gjerne.

En morgen ble jeg oppringt av ei venninne. Hun lager kort hvor hun setter sammen bilder hun tar selv, med bibeltekster. Denne morgenen hadde hun en avtale med ei dame om å «låne» hendene hennes på noen bilder, men damen var blitt syk. «Kan du steppe inn?» var spørsmålet. Jeg hadde fri noen timer før kveldsvakt, og takket ja. Så fant jeg fram en neglfil, til mine allerede kortklippede sykepleiernegler og møtte opp på avtalt sted. Stedet var en gammel fabrikkhall, hvor min venninne visste at lyset ville komme inn av vinduene på en gunstig måte. Selv knipser jeg bilder med mobiltelefonen i farta, men når en fotograf skal ta bilder tar det lenger tid. Vinkelen må stemme, lyset skal treffe riktig, fokus skal være der fotografen vil ha fokus, osv. Det ble både lærerikt, gøy og vått! Vått fordi det ene bildet innebar at jeg holdt et fat opp, mens det ble helt kaldt vann ned i fatet fra en stor dunk. Dette sprutet mye, og jeg var våt fra topp til tå. Men det var verdt det. Bildene ble fine, og lyset traff vannet og fatet på en vakker måte. Tekstene var minst like vakre. På det ene bildet, hvor jeg holder et beige kors i hendene er teksten fra velsignelsen, slik den står i Fjerde Mosebok 6,24: «Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt ansikt mot deg og gi deg fred!» Den andre teksten, som hører til vannbildet, lyder slik: «Han som virker i oss med sin kraft, og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår.» Denne teksten finnes i Paulus sitt brev til Efeserne 3,20. Jeg setter stor pris på begge disse tekstene. De er med som bærebjelker i livet mitt. Teksten fra Efeserbrevet minner meg på noe viktig: Gud virker i meg med sin kraft, og han virker i deg med sin kraft. Han kan gjøre mye mer enn det vi forstår. Det er lys der jeg ikke ser det. Gud jobber når jeg hviler. Han er der jeg ikke er, og han er akkurat der jeg er på samme tid. Gud er ikke avhengig av at du eller jeg ber med de rette ordene. Han kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om. Og uendelig mye mer enn det vi forstår. Uendelig! Jeg ser deler av en helhet, og det kan være lett å tenke at dette er hele bildet. Max Lucado har beskrevet dette med en historie om Den gamle mannen og hesten:

«I ei lita bygd i et land langt borte, bodde det en gammel mann. Han var fattig, men eide en vakker, hvit hest. Det var mange i bygda som hadde lyst på denne hesten, og de tilbød mannen mange penger for å kjøpe den. Mannen svarte at for han var hesten en venn, og han ville derfor ikke selge den.

En dag var hesten borte, og folk sa til den gamle mannen: «For en ulykke. Du burde ha solgt den, mens du hadde den.» «Vi ser bare stykkevis,» svarte den gamle mannen. «Jeg vet ikke om dette er en velsignelse eller forbannelse. Jeg vet bare at stallen er tom.» Folk lo, og sa at mannen var sprø.

Etter femten dager kom hesten tilbake, sammen med tolv ville hester. Den var ikke stjålet, men hadde løpt ut i skogen. Folk sa: «Du hadde rett, og vi tok feil. Det vi trodde var en forbannelse, viste seg å være en velsignelse.»

Igjen svarte den gamle mannen: «Dere går for fort frem. Det eneste jeg vet, er at hesten er tilbake i følge med tolv andre hester.»

Mannen hadde en eneste sønn, og sønnen begynte å temme hestene. En dag falt han av en av hestene, og brakk begge beina. Folk i bygda sa da: «Du fikk rett. De tolv hestene var ingen velsignelse, men en forbannelse. Den eneste sønnen din er alvorlig skadet, og du har ingen til å hjelpe deg.»

Den gamle mannen svarte: «Hvem vet om dette er en velsignelse eller forbannelse. Det vi vet er at sønnen min har brukket begge beina. Vi kan ikke vite. Livet kommer til oss bit for bit.»

En tid senere brøt det ut krig mellom landet de bodde i og nabolandet. Alle unge menn måtte ut i krigstjeneste. Alle unntatt sønnen som brakk begge bena. Bygdefolket samlet seg om den gamle mannen. De gråt fordi sønnene deres var kalt ut i krigen, og det var små sjanser for at de ville komme tilbake i live. «Du har rett, gamle mann», sa de. «Gud vet at du har rett. Din sønns ulykke ble en velsignelse. Han er skadet, men du har ham hos deg. Vi har mistet sønnene våre for bestandig.» Den gamle mannen svarte: «Det er umulig å snakke med dere. Dere trekker konklusjoner altfor fort. Ingen vet. Ingen er kloke nok til å vite. Bare Gud vet.»

I Salme 27,1 kan vi lese: «Herren er mitt livs lys og min frelse, hvem skulle jeg være redd for? Herren er mitt livs vern, hvem skulle jeg frykte?» Disse ordene kan vi hente fram både når vi forstår, og når vi ikke forstår. Vi kan lene oss mot ordene når lyset er synlig. Og vi har fått løfter om at ordene har samme verdi når vi ikke kan se lys, håp, mening eller et glimt av det store bildet.

«I stillheten spirer liv. I stillheten er du aldri alene,» skriver Ferdinand Finne. Hva mener han med dette? «Stillheten er et felles språk. Ikke bare mellom mennesker, men også mellom mennesket og naturen,» ifølge Lars Verket. Datteren min fikk oppleve noe av dette da hun sammen med kjæresten besøkte hans greske bestemor, og de ikke kunne kommunisere med ord. Gode smil ble en viktig erstatning.

Har du masse, passe eller lite stillhet i livet ditt? For mange av oss er stillhet noe vi ønsker oss mer av. For andre kan stillheten virke truende. Når vi er stille, er det lettere å kjenne etter hva som skjer på innsiden. Noen ganger kan dette være godt, andre ganger kan stillhet være noe vi gjør alt vi kan for å unngå. Da kan det være mer fristende å gjøre enn å høre. For noen år siden var jeg på en Godhetskonferanse hos IMI-kirken i Stavanger, for å lære hvordan man kan arrangere en Godhetsfestival. Leder Norunn fortalte om hvor lett det er å komme til Gud med alt vi har lyst til å gjøre, i stedet for å spørre Gud: «Hva gjør du nå? Hvor vil du jeg skal være? Hva vil du jeg skal gjøre?» Etter denne undervisningen, tok jeg med disse ordene hjem, og har gjort de til en fast start når jeg ber etter bønneliste og tenner lys. Jeg forsøker å være litt stille og lytte, og stille spørsmålene Norunn lærte oss. Noen ganger gir dette nye tanker eller inspirasjon.

Bibelen forteller mye om stillhet. I Salmene 23,2 kan vi lese at Gud leder oss til hvilens vann. Gud vet at vi trenger stillhet og hvile, og han ønsker å lede oss til stedene hvor dette finnes, og møte oss der. Vi kan lese at Jesus ofte trakk seg tilbake til stille steder for å be. I Markus 6,31 kan vi lese at han sier til apostlene sine: «Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt.» Hvor er dine øde steder? Eller vann som gir hvile? Når opplever du stillhet? «I stillhet og tillit skal deres styrke være», kan vi lese i Jesaja 30,15. Det kan være lett å tenke på stillhet som noe passivt. Så er det altså fra stillheten vi kan hente styrke, ifølge Jesaja. I Andre Mosebok 14,14 står det: «HERREN skal stride for dere, og dere skal være stille.» Gud jobber, også når vi er i ro og hviler. Og akkurat da er vi også mest lydhøre for det Gud ønsker å dele med oss. I Første Samuelsbok 3,4 kan vi lese om Samuel som trenger mange forsøk før han skjønner at det er Gud som snakker til han på natten. Først på fjerde forsøk forstår han at det er Gud som snakker til han, og han svarer: «Tal, Herre, din tjener hører!» 

I Første Kongebok 19,11 kan vi lese om Elia som gikk til fjellet Horeb, hvor han møtte Gud. Først var det en sterk storm, men Gud var ikke i den. Så kom et jordskjelv, men Gud var ikke der heller. Etter jordskjelvet kom ild. Heller ikke i ilden var Gud. Til slutt kan vi lese at etter ilden kom lyden av skjør stillhet, og der var Gud. Vi kan finne Gud i stillheten, om vi tør å være stille. Hvorfor er stillheten skjør? Er det fordi vi er omgitt av så mye lyd? Er det fordi det er nytt og utfordrende for oss å være i stillheten? Tør vi å stoppe opp? Eller har vi lett for å løpe foran Gud? Dette i stedet for å bruke tid i stillhet og bønn, og på den måten åpne oss for å lytte, koble oss på og ta imot?

I Norge har vi en lov om helligdagsfred, som til en viss grad beskytter oss mot ytre støy. Motorsaga og vinkelsliperen skal hvile tidlig søndag morgen. Og mellom kl. 23 og 07 skal det være nattero ifølge støyforskrifter. Kloke politikere har tatt på alvor at vi mennesker trenger stillhet, søvn og hvile. Men i møte med annen form for støy må vi ta ansvar selv. Hvor mye tid ønsker vi å bruke foran skjermer av ulike slag? Hva med musikk, sosiale sammenkomster, telefonsamtaler og diverse aktiviteter? Vi mennesker er svært forskjellige. Noen av oss kjenner oss mest igjen på den introverte delen av skalaen, og er avhengige av mer tid i stillhet enn de som er ekstroverte av natur. For min del er ikke behovet for stillhet likestilt med å sitte stille. Jeg får godt påfyll når jeg går en tur i skogen aleine, uten andre lyder enn de som naturen gir. Eller når jeg leser eller ber. Når dager og uker inneholder tilstrekkelig med slik tid, kommer nye tanker og kreativitet.

Hvordan lader du batteriene? Hva tenker du om teksten fra Første Kongebok om at Gud er i den skjøre stillheten? Eller sitatet fra Ferdinand Finne, om at det i stillheten spirer liv, og at vi aldri er aleine i stillheten?