Month: November 2023

I Det nye testamentet kan vi lese om hvordan apostlene misjonerer og deler tro og tanker, etter at Jesus ble korsfestet, sto opp fra de døde og for opp til himmelen. Dette skjer i området rundt Middelhavet, og vi kan lese at Paulus reiste helt til Roma. Noe som var ukjent for meg, inntil nylig, var at apostelen Tomas reiste den andre veien. Han kom helt til India, hvor han levde i 20 år, før han ble drept med sverd. I boka Østover – på leting etter apostlenes arv, forteller Jostein Ørum historien om de ulike apostlene. Tomas reiser blant annet med båt, ut Persiabukta hvor han krysser det store Arabiahavet. Ørum skriver: «Jeg ser for meg en forkommen mann ta sine første prøvende steg på landjorden. På en måte er alt fremmed for ham. Kanskje dette var første gang han hadde opplevd saltvann. Luktene er nye, folk ser annerledes ut enn der han kom fra. Men på en annen måte er det likevel noe kjent ved det hele. Fiskebåtene som antakelig lå her, da som nå, minnet om båtene som pleide å ligge nedenfor Kapernaum i det Galilea han hadde forlatt. Den jødiske innlandsfiskeren finner noe kjent i et fremmed land, seks tusen kilometer hjemmefra.»

Ørum reiser i Tomas sine fotspor, og kommer til byen Niranam. Her skal Tomas ifølge den lokale tradisjonen ha døpt 1400 mennesker på en og samme dag i år 54, to år etter at han kom til India. Ørum skriver: «Tomas er Østens apostel. Han ble den første plogspissen som beredte grunnen for kristendommen i det enorme landområdet som strekker seg fra Middelhavet i vest til Bengalbukten i øst.» 

Hvis vi går til Bibelen og leser om Tomas, ser vi at han først var skeptisk til at Jesus var stått opp fra de døde. For meg fremstår Tomas som en ærlig person. Når han syntes noe var vanskelig å forstå, så satte han ord på det. Han snakket sant om livet, og sant om seg selv. Han forsøkte ikke å pynte på sin egen forståelse ved å late som, eller gjøre som de andre, uten at dette traff noe oppriktig i han selv. Han måtte se, vite og kjenne. I Johannes 14,1 sier Jesus: «La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! For i min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.» Tomas spurte da: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» Jesus svarer: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.» 

I Johannes 20,19 kan vi lese om at Jesus viste seg for disiplene etter at han var stått opp fra de døde. Tomas var ikke til stede da dette skjedde. I Johannes 20,25 sier Tomas: «Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.» Åtte dager senere var disiplene igjen samlet, og Jesus kom inn i rommet mens dørene var lukket. Han sa til Tomas: «Kom med fingeren din her, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min.» Tomas svarer: «Min Herre og min Gud!»

Det finnes fortsatt kristne menigheter i India, men de lever svært utsatt. Kristne i India blir angrepet og utsatt for vold og overgrep. Kirker blir vandalisert. Myndighetene gjør svært lite for å hjelpe disse. Hva kan vi gjøre? Vi kan huske på dem i bønnene våre. Og vi kan støtte organisasjoner som jobber for ivaretakelse av menneskerettigheter og trosfrihet. Stefanusalliansen er et eksempel på en slik organisasjon.

Det Norske Misjonsselskap (NMS) er et annet eksempel på en organisasjon som jobber med å støtte og løfte opp marginaliserte grupper i samfunnet. NMS deler troen på Jesus, bekjemper urettferdighet og utrydder fattigdom, gjennom å støtte nær 150 prosjekter i 17 land. Noen av prosjektene går ut på å hjelpe kvinner og ungdom til å få tilgang på inntekt og juridiske rettigheter, bidra til klimasmart og  bærekraftig landbruk, skape resirkulering, hjelpe fattige, gi stipend til fattige studenter, hjelpe kvinner som er utsatt for menneskehandel og prostitusjon, gi sjelesorg, skape landsbyutvikling, legge til rette for utdanning,  gi undervisningstilbud til døve, støtte foreldreløse og sårbare barn, bidra til behandling av fattige pasienter, bygge relasjoner mellom kristne og muslimer, drive bibelskoler, gi avgjørende traumebehandling, hjelpe forfulgte kristne, jobbe for likestilling og gi støtte til voldsutsatte.

Jeg takker Tomas for hans mot og hans ærlighet. Tomas var en av Jesus sine disipler i flere år. At han fortsatt syntes det var vanskelig å forstå dette med oppstandelse og det evige liv, gjør det lettere å være raus med min egen mangel på forståelse. Å lese hvordan Jesus møter hans spørsmål og behov for bekreftelse, gir håp. Jesus er tålmodig når vi er utålmodige. Da Tomas fikk muligheten til å reise østover benyttet han muligheten. Han åpnet veier og muligheter som mange fortsatt bygger videre på.

Ved å skrive og dele tekster har jeg kommet i kontakt med mange hyggelige mennesker. En av dem er ei dame som tok kontakt etter at ei felles venninne hadde lagt igjen et av heftene jeg har skrevet, da hun var på besøk hos henne. Jeg kaller henne Maria, slik Bruce Springsteen ofte gjør når han bruker damenavn i sine tekster. Maria og jeg har etter dette hatt kontakt med hverandre på SMS, og for meg har dette vært til glede og oppmuntring. Maria har gitt tilbakemeldinger på tekstene, og hun har kjøpt flere av heftene «Hverdagsbønn», «Hverdagsfred», «Hverdagsglede» og andaktsboka «365 – en tekst for hver dag i et helt år.» Vi sender hverandre meldinger med ønske om velsignelse og forteller at vi ber for hverandre. Hvilken glede å få ta imot! Maria er dessverre alvorlig syk, og har vært igjennom krevende behandlinger. I sommer fikk jeg en melding av henne, hvor hun skrev: «Fikk lyst til å fortelle deg om en spesiell opplevelse. Jeg hadde time hos fotpleier kl. 13.30. Jeg følte meg ikke bra. Jeg måtte kjøre selv, for min datter var på jobb. Jeg ba!!! Holdt på å avbestille timen, men valgte å vente og la meg til å sove for å bli vekket av en telefon kl. 12. Følte meg like elendig. Måtte kjøre kl. 13. Satt og lurte på hva jeg skulle gjøre til kl. var 12.25. Da fant jeg telefonnummeret for å avbestille timen. Da «hører» jeg en stemme: «Hvorfor ber du til meg når du ikke har tillit til meg?» Jeg reiser meg opp, og er i fin form.» Maria skriver videre at hun fikk gjennomført både fotpleie, en bursdag og videre behandlinger. Hun skriver: «Er ikke bra om morgenen, men ber og opplever at jeg formår alt i Ham som gjør meg sterk.» (Teksten er gjengitt med tillatelse fra Maria.)

Overskriften til denne teksten; som dine dager er, skal din styrke være, er hentet fra Femte Mosebok 33,25. Vi er mange som har opplevd dette i våre egne liv. Sett utenfra kan en situasjon virke helt uoverkommelig. Men når vi står midt oppe i det, så går det likevel på et vis. Jeg traff nylig ei venninne, som fortalte noe av det samme. En av hennes nærmeste er alvorlig syk, og de kjente at de var i ferd med å miste motet da de fikk vite om diagnosen. Hun sa: «Så går det likevel. Nå fokuserer vi på å lage gode opplevelser. Vi fyrer bål, og tar en kopp kaffe med en sjokoladebit. I sommer kom vi oss til og med på en liten ferietur, hvor vi koste oss og gjorde fine ting.»

For litt over et år siden fikk min mor en demensdiagnose. Det har vært mange vanskelige dager med sorg over å ikke kunne kjøre bil, begrensinger på mange måter, vanskeligheter med å finne ord og en opplevelse av utenforskap. Nå føler hun seg tryggest sammen med oss som er nærmest, og vil helst være sammen med oss. Klemmene hennes varer ekstra lenge. Sist vinter var vi flere ganger sammen i Olavskirka, som ligger noen få minutter fra der mamma bor. Disse kveldene ga gode opplevelser, og en gang sa mamma på tur hjem: «Da han spilte, ble jeg helt salig.» En gang vi var i kirka på en konsert, fant mamma sin hånd veien til ektefellen Terje sin hånd, da det ble spilt en salme. De smilte varmt til hverandre, og det var vakkert å se. Jeg har tidligere skrevet at det finnes skatter og perler over alt. Ofte på overraskende steder.

Frans av Assisi var kjøpmannssønnen, som vokste opp med stor rikdom og en venneflokk som festet mye. Dikteren og predikanten Thomas av Celeano beskriver at Frans i sin ungdom kunne kaste bort penger på en meningsløs måte. Celeano beskriver videre hvordan Frans sitt liv endret seg etter at han ble angrepet av en alvorlig sykdom, hans indre verden fikk en annen skikkelse. Frans som var en bortskjemt livskunstner med ønske om å bli ridder, opplevde nå maktesløshet og å være avstengt fra det berusende livet der ute. Måneder med sykdom og ensom ettertanke førte til en omveltning inne i Frans. Et indre dyp åpnet seg. Og når den indre verden får en annen skikkelse, forandres verdens ansikt der ute. De indre spenningene måtte til slutt føre til en krise, og denne kom en dag han og vennene var på en overdådig og kostbar fest. Frans ble etter festen gående bak de andre, og plutselig opplevde han et sterkt Gudsnærvær, som fylte han med en følelse så herlig at han hverken kunne snakke eller bevege seg. Dette var en så sterk erfaring av lykke at den overgikk alle tidligere erfaringer han hadde hatt. Opplevelsen førte til en radikal ending i Frans sitt liv, hvor han ga avkall på alt han eide og begynte å hjelpe fattige og syke.

Når vi opplever motgang i livet, kan det være lett å tenke at Gud er langt borte. I Matteus 28,20 sier Jesus: «Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» Alle mennesker opplever motgang og vanskeligheter i livet. Å være kristen gir ikke immunitet mot dette. Det vi alle er lovet, er at Gud går sammen med oss, og gir oss styrke. Ut av det vanskelige kan det vokse noe som har verdi. Det er helt normalt å kjenne på sinne, avmakt, sorg og tvil. I Bibelen kan vi lese mange historier om mennesker som roper til Gud i sin fortvilelse. Gud er vår Far, og ønsker det beste for oss. Når vonde ting skjer, sørger han med oss, går sammen med oss og ønsker å sende sitt lys inn i det som er mørkt. Når dette livet er over, har han åpnet ei dør til det evige livet. 

Jesus sier i Matteus 6,34: «Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.» Hvis vi lar bekymringer for dagene som kommer spise av dagens energi og krefter, kan vi gå tomme og bli utslitt. Mismotet og håpløsheten kan stjele energien og livsgleden. Jesus minner oss om at bekymringer fører lite godt med seg. I Matteus 6,27 sier han: «Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde?» Ved å stole på og hvile i at vi vil få den styrken vi trenger for hver og en dag, reduserer vi mange av energilekkasjene som bekymringer for fremtiden kan gi. Bekymringer for morgendagen gjør oss dessverre ikke mer rustet for å møte utfordringer som kommer. Det er derimot en risiko for at denne typen bekymringer sliter oss ut og overvelder oss. Dette kan igjen føre til at vi møter det vanskelige med mindre håp, mot eller fremtidstro.

Gud skaper hele tiden noe nytt. Når vi opplever smerte, sorg, ensomhet, relasjonsbrudd, sykdom og traumer går vi aldri aleine. Gud går sammen med oss, og ønsker å gi oss sitt lys midt i det som gjør vondt. Han ønsker på nytt å gi oss hvile, trøst, trygghet og å omdanne det smertefulle til noe annet. I Jesaja 43,19 kan vi lese: «Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke? Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken.»

Ylva Eggehorn har skrevet et dikt om smerte, lys og den hvordan noe nytt kan skapes ut av det som gjør vondt.

Stå stilla i smärtan, 

rotat i det som er ljus i dig.

Låt sverdet gå gjennom dig.

Kanskje det inte alls är et sverd.

Kanskje det är en stämgaffel.

Du blir en ton.

Du blir den musik,

du alltid längtad efter at få höra.

Du visste inte att du var 

en sång.

Jeg mener at svaret på dette spørsmålet er ja. Jeg kan velge bort Gud, men Gud velger aldri bort meg. Jeg har tidligere vist til tekstene fra Lukas 15, hvor Jesus beskriver at Gud leiter etter oss når vi går oss bort. Vi mennesker er skapt med en fri vilje. Vi kan velge å gjøre godt, og vi kan velge å gjøre ondt. Bruce Springsteen har skrevet mange mektige sangtekster. I sangen Cautious man skriver han: «On his right hand Billy tattooed the word of love, and on his left hand was the word of fear. And in which hand he held his fate was never clear.» Kjærlighet og frykt. To så forskjellige ord, med så ulik påvirkning. Kjærlighetens frukt og fryktens frukt smaker svært ulikt.

I mange år har jeg hatt et kort med et motiv fra Vigelandsparken hengende på veggen. Bildet viser to steinstatuer av menn, som sitter med ryggen til hverandre. Teksten lyder: «Guard your thoughts, they become words. Choose your words, they become actions. Understand your actions, they become habits. Study your habits, they mould your character, it will be your fate.»

Jeg prøver meg på en oversettelse til norsk: «Vokt dine tanker, de blir til ord. Velg dine ord, de blir til handlinger. Forstå dine handlinger, de blir til vaner. Studer dine vaner, de former din karakter. Det vil bli din skjebne.»

Vi mennesker står hele tiden over for mange valg. Noen av de er mer bevisste enn andre. Hvilke tanker velger vi å bruke tid på? Kjærlighet eller frykt? Tillit eller hat? Ser vi etter noe bra i andre, eller velger vi å la det som er negativt få mest plass? Hvor bevisst er jeg på mine egne handlinger? Hva ligger til grunn for at du tenker som du gjør? Hva med vanene våre?

Sigvard Dagsland har skrevet teksten Den farligste friheten:

Skyv greiner te side, følg håndå du ser, der den vinke og ber deg følga med.

Langs stien kor himmelen vokse på trer, og redselen spire liga ved.

Snart falle kver lenke og slides kvert bånd, som et lam mellom løver går du fritt.

De deiligste frukter kan nås av din hånd, og det urgamle valget e blitt ditt.

Men du e redd, du tror at fallet blir stort, du e så redd, du snur deg rondt og går bort.

Den farligste friheten i verden e din, du står ved ein dør, koffor går du`kje inn?

Den farligste friheten e perler for svin.

La regnbuen velva seg øve din sti, for solå og regnet der du går.

De sterkaste fargene vent på de, som bruge den friheten de får.

Men du e redd, du har det trygt i ditt bur.

Du e så redd, du bøye nakken og snur.

Den farligste friheten….

Hvorfor kaller Dagsland denne friheten for farlig? Jeg vil tro at det handler om at vi mennesker, med vår frie vilje, kan velge å gjøre det som skader både oss selv og andre. Og vi kan også velge bort det gode. Vi kan takke nei til mange gode gaver. 

Jeg har tidligere skrevet om indianeren som sitter sammen med barnebarnet sitt og forteller om ulvene. Jeg synes at den belyser noe viktig, så jeg deler den igjen:

«En kveld satt en gammel indianer ved bålet og snakket med barnebarnet sitt. Han fortalte om en kamp som foregår inne i oss mennesker. Han sa: Gutten min, det forgår en kamp mellom to ulver inni oss alle. Den ene ulven er ond. Den representerer sinne, misunnelse, sjalusi, anger, grådighet, arroganse, selvmedlidenhet, skyld, bitterhet, mindreverdighet, løgner, falsk stolthet og ego. Den andre ulven er god. Den representerer glede, fred, kjærlighet, håp, ro, ydmykhet, godhet, velvilje, empati, generøsitet, sannhet, medlidenhet og tro. Barnebarnet tenkte på dette i noen minutter før han spurte bestefaren: Hvilken av ulvene vinner kampen? Bestefaren svarte: Den du mater mest.»

Midt i alle valgsituasjoner vi mennesker står overfor, og kommer ut av på både gode og mindre gode måter, står Paulus sine ord i brevet til romerne 8,38 stødig: «For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.»

Og når vi først har opplevd denne kjærligheten er det ikke lett å velge den bort. Det er som C.S. Lewis har skrevet: «Jeg tror på kristendommen på samme måte som jeg tror at sola har stått opp, ikke bare fordi jeg ser den, men fordi det er ved den jeg ser alt annet.»

Ola Bremnes har skrevet sangen Har du fyr? Refrenget går slik:

Har du fyr, har du løkter langs din vei?

Har du fyr, et signal om riktig lei.

Ei lampe som gløde i mørket, og lose dæ ut og frem.

Som tar deg bort og hjemmefra, men også tar deg hjem.

I avisa Vårt Land skriver biskop Kari Veiteberg den 19.07.23: «Verda går av skaftet, men eg har eit bibliotek av poesi og bibeltekstar som minner meg om det som finst.» Hun kaller disse bøkene får-ikke-sove-bøker. Bøkene utgjør en hyllemeter, og hun har funnet de fram nokså nylig. Det er bøker med få linjer på hver side, som må leses langsomt. Bøkene består av diktbøker og noen utvalgte bibelske tekster. Kari Veiteberg har en hel hyllemeter med løkter som kan lyse i nattemørket. 

Da jeg leste om Veiteberg i Vårt Land, begynte jeg umiddelbart å tenke på hvilke bøker og tekster jeg selv ville hatt på en slik hyllemeter. Noe av Trygve Skaug, og Stjernekastboka til Janicke Langford. Også Børli, da. I tillegg til bibeltekstene som jeg stadig vender tilbake til, for håp, trøst, veiledning og styrke.  Og noen av bøkene til Karsten Isachsen og Per Arne Dahl. Det er mye bra som er skrevet, og takk og lov for det! 

Veiteberg forteller videre at den tyske filosofen Theodor Adorno skrev at det ikke var mulig å skrive poesi etter Auschwitz. Den polske poeten Adam Zagajewski svarte på denne uttalelsen i form av et dikt:

Hur ska man leva efter så många världsundergångar?

Adorno ansåg inte poesi var möjlig efter Auschwitz.

Men på vita snöret hänger tvätt på tork, ett litet barn hörs skratta.

Barnen kommet att växa opp och bli polis eller präst.

Därfor är jeg av den åsikten att man efter världens undergång bör leva som alltid.

Självklart minnas vad som hänt og vad som kommer at hända.

Och trots det leva som alltid. Gå långa promenader. Se solen gå ner. Tro på Gud. Läsa dikter. Höra på musikk. Hjälpa andra. Sätte käppar i hjulet för tyrannerna.

Vära glad åt kärleken och bedrövad över döden. Som alltid.

Det skjer dessverre fortsatt mye ondt og vondt i verden. Sivile skades og drepes på Gaza og i Israel. Det kriges i Ukraina og mye vondt skjer i deler av verden som ikke får oppmerksomhet i våre nyhetskanaler. Midt i alt det vonde trenger vi lys og løkter. Fyrene lyser langs kysten, og viser vei for de som ferdes på havet. I mørke og uvær står de der, stødige og upåvirkelige av natt og bølger. I fjellheimen har vi varder. De kan hjelpe oss å finne veien videre når tåka omslutter oss, og vi har mistet både sikt og retning. I Bibelen finnes det også mange løkter. «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys,» sier Jesus i Johannes 8,12. «Ditt ord er en lykt for min fot, og et lys for min sti,» står det i Salme 119,105. Og i Matteus 5,14 inviteres vi til selv å være en lyskilde i høstmørket: «Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules.» 

I salmen Navnet Jesus går teksten slik: «Midt i nattens mørke blinker som et fyrlys, Jesu navn. Og hver hjelpeløs seiler vinker inn til frelsens trygge havn.» Hva betyr dette for deg? Jeg synes det er trygt å tenke på Jesus som den stødige, som alltid er der. Han tåler natt, kriser, sorg, mørke, uvær og høye bølger. Alltid står han med hendene utstrakt og sier vennlig: «Kom!»

En av de vakreste tekstene jeg kjenner til, er Bibelens Salme 139. Da jeg mistet min kjære venninne Helle, og skulle lese en tekst i hennes begravelse, var det Salme 139 som var med på å gi noen lysglimt inn i sorgen. Før jeg deler teksten i sin helhet, vil jeg gjerne komme med en viktig innledning. Jeg har møtt mange mennesker som har vokst opp i menigheter, hvor de nærmest har fått dunket inn at Gud er streng, dømmende og hard. Ledere har fremstilt Gud som en som leter etter feil. Nåden, tilgivelsen, kjærligheten og varmen har ligget så langt bak, at den har vært vanskelig å få øye på. Slike prekener og slik undervisning kan ødelegge svært mye! Det finnes tekster i Bibelen som prester og ledere kan ta ut av sammenheng og bruke til dette formålet. Jeg blir både trist og sint når dette skjer! Hvis du leser hele Bibelen og ser den store sammenhengen, vil du se at budskapet er noe annet. Les ordene til Jesus, så vil du se at han kom for å frelse hver og en av oss. Han møter oss med evig kjærlighet. Når jeg leser teksten fra Salme 139 om at Gud ransaker meg, så tenker jeg at Gud ransaker meg og oss med kjærlighet. Og når han kjenner mine veier, så er det fordi han har skapt deg og meg og elsker hver og en av oss. Når Gud sin høyre hånd holder oss fast, så er det med et trygt og beskyttende grep, som er basert på frihet:

HERRE du ransaker meg, og du vet – 

du vet om jeg sitter eller står, på lang avstand kjenner du mine tanker.

Om jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner alle mine veier.

Før jeg har et ord på tungen, HERRE, kjenner du det fullt ut.

Bakfra og forfra omgir du meg. Det er et under jeg ikke forstår,

det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.

Hvor skulle jeg gå fra din pust, hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt?

Stiger jeg opp til himmelen, er du der, legger jeg meg i dødsriket, er du der.

Tar jeg soloppgangens vinger og slår med ned der havet ender, da fører din hånd meg også der, 

Din høyre hånd holder meg fast. Jeg kan si: «La mørket skjule meg og lyset omkring meg bli natt.»

Men mørket er ikke mørkt for deg, natten er lys som dagen, mørket er som lyset.

Vardene, fjellets “løkter.”