Month: October 2023

«Gratitude turns what we have into enough,» sier en Facebook-quote. Det skjer noe med meg når jeg retter oppmerksomheten min mot hva jeg kan takke for. Det er så lett å fokusere på det som kunne vært annerledes. Forskning viser at det å praktisere takknemlighet har mange positive effekter for den psykiske helsa vår. Takknemlighet øker livsglede og pågangsmotet. Det øker følelsesmessig velvære og hjelper oss å kontrollere stress. Å være takknemlig kan også gi bedre relasjoner, og økt fysisk helse. Søvnkvaliteten øker, og vi blir mindre sinte og irriterte. Nettstedet Psykologisk.no beskriver at studie etter studie har vist at folk som vanligvis er takknemlige er lykkeligere enn de som vanligvis er utakknemlige. I tillegg er de mindre deprimert og godtar seg selv i større grad. Livet oppleves mer meningsfylt. Takknemlige mennesker er også mer generøse. Det blir som en positiv påvirkning som går to veier: Den takknemlige er i større grad villig til å dele med andre, fordi han eller hun i utgangspunktet er takknemlig. Og som er resultat av å gi, er fruktene av dette økt glede og takknemlighet hos den som deler, i tillegg til de gode ringvirkningene for mottakeren. Det er som kong Salomo skriver i Ordspråkene 11,25: «Den gavmilde får gode dager, den som øser ut til andre, får rikelig tilbake.»

Det motsatte av å være takknemlig, er følelsen av å være berettiget til noe. Utakknemligheten, hvor vi tar både ting og relasjoner for gitt. Vi forventer at det skal være fint vær i ferien, eller glemmer å si takk når ektefellen setter over kaffe. Vi tar det som en selvfølge når vi har betalt for et hotellrom, at alt skal være på stell. Eller at toget skal gå til riktig tid. En krise eller katastrofe kan endre perspektivet vårt. Mennesker som har hatt en nær-døden-opplevelse, kan beskrive at sansene virker sterkere i etterkant. Soloppgangen er vakrere, blomstene lukter mer og klemmen fra barnebarnet varmer lenger. Når vi mister noen vi er glade i, kan vi etterkant bli klar over hvor mye denne personen betydde for oss, og hvor avhengige vi var av han eller henne. Den som nesten mister synet i en ulykke, kan kjenne på økt takknemlighet over å fortsatt kunne se. En som opplever krig og er på flukt kan sette pris på en trygg overnatting i et telt fra en hjelpeorganisasjon eller å kjenne fast grunn under føttene etter en svært utrygg båtreise over Middelhavet.

I Bibelen står det mye om å takke. Paulus var helt rå på dette. I Paulus` første brev til tessalonikerne 5,18 kan vi lese: «Takk Gud under alle forhold!» I sitt første brev til kolosserne skriver Paulus i 1,3: «Vi takker alltid Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, når vi ber for dere.» Hvem kan du takke for i ditt liv? Familien? En venn eller noen du jobber sammen med? Hun som du møtte på butikken, og fikk en god prat med? 

Noen ganger bobler takknemligheten fram, nesten av seg selv. Andre ganger er det vanskeligere å finne takketemaer. Økonomiske bekymringer, sykdom, sorg, angst og brutte relasjoner kan gjøre det ekstra vanskelig å finne noe å takke for. Vi kan forsøke likevel. Takk for maten og for rent vann i springen. Takk for solnedgangen. Takk at jeg har en jobb å gå til. Takk for markjordbær. Takk for sangen jeg akkurat hørte på radioen. Takk, Gud, for at du går sammen med meg uansett hva som skjer. 

Jeg leste en gang ei bok hvor forfatteren satte seg som mål å finne 1000 ting å takke for. Det var fascinerende å lese hvordan det å lete etter noe å takke for påvirket fokuset hennes. Ei venninne fortalte om en gang hvor hun sto og så ut av det store vinduet i stua, sammen med den ene sønnen sin. De hadde god utsikt, og sønnen beskrev alt han så: Speiderhytta, sentrum, folk som gikk tur, osv. Venninnen min fortalte at hun ble stående å tenke på at vinduene burde vært vasket. Hvor vi setter fokus vil påvirke oss på mange måter. Hva vi ser og ikke ser, hvilke tanker vi tar med oss videre, opplevelse av glede eller bekymring, oppstemthet eller tristhet. I boka Tankevirus, skriver psykolog Hanne H. Brorson om vårt psykologiske immunforsvar.  Hun beskriver oppmerksomheten vår, og hvordan den fungerer som en lyskaster. Dersom vi retter oppmerksomheten mot negativ informasjon, vil dette påvirke oss på en annen måte enn om vi leter etter det som er positivt. 

Vi må tilbake til Paulus igjen. I Paulus sitt brev til filipperne 4,4 skriver han: «Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: Gled dere! La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær. Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.»

Paulus var på ingen måte en mann som flyktet fra virkeligheten, eller en overfladisk lykkeguru. Paulus levde store deler av sitt voksne liv med fare for egen helse og overlevelse, på grunn av at han reiste rundt til nye steder for å fortelle om Jesus. Han ble banket opp, steinet, forsøkt drept og fengslet flere ganger. Likevel kjente han ofte på trygghet, glede og fred. Ordet takk går igjen i tekstene hans. Han brukte tid i bønn, og snakket med Gud om alt han hadde på hjertet. Ha la fra seg bekymringer hos Gud. Freden han beskrev var ikke et resultat av mangel på utfordringer, men en konsekvens av at han inviterte Gud inn i livet sitt.

Hvordan kan du øve på å takke? Og hvordan kan jeg øve på å takke? Kan det være en ide å lete etter noe å takke for hver dag? Fokusere på tre ting å takke for før sengetid, for på denne måten å rette lyskasteren mot noe som er positivt? Paulus kombinerer bønn med takk. Kanskje kan vi la oss inspirere av både Paulus og ideen om å lage takkeliste? Det heter seg at øvelse gjør mester. Å bevisst bruke tid på å lete etter takketemaer vil gradvis gjøre noe med fokuset vårt, både når dagene er vanskelige og når dagene viser seg fra godsida.

«Bare så du veit det: De der stemmene inni hodet ditt som sier at du ikke er god nok – de er berykta og ettersøkt over hele verden for å juge så det renner av dem,» skriver Janicke Langford i en av sine tekster.

I Bibelen minnes vi igjen og igjen på hvor mye Gud og Jesus elsker oss. I Johannes 15,9 kan vi lese: «Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere.» Og i Paulus` brev til kolosserne 3,12: «Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig medfølelse og vær gode, milde, ydmyke og tålmodige.» Eller i de tre fortellingene til Lukas i kapittel 15, om sauen, sølvmynten og sønnen. Den røde tråden i disse fortellingene er at Jesus forteller hvordan Gud elsker hver og en av oss, og leter etter den ene som er kommet bort. Han leter helt til han finner den ene.

I Lukas 15,4 kan vi lese: «Dersom en av dere eier hundre sauer og mister en av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? Og når han finner den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: «Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.» Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over en synder som vender om, en over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.»

I Matteus 22,34 er det en av de lovkyndige som forsøker å sette Jesus på prøve. Han spør: «Mester, hvilket bud er det største i loven?» Jesus svarer: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: Du skal elske din neste som deg selv.»

Hvilke tanker sitter du igjen med etter å ha lest denne teksten? Hvilke ord er det du husker og tar med deg videre? Jeg tror at det for mange av oss er lettere å ta med oss Jesus sine ord om at vi skal elske vår neste, enn ordene hans om at vi skal elske oss selv. Men det er faktisk slik teksten er: Vi skal elske vår neste, som oss selv. Hva vil det si å elske seg selv? Kan dette gjøre oss egoistiske og selvopptatte? Hva hvis vi bare stiller opp for andre, og lar vær å kjenne etter hva vi selv trenger? Et bilde på hvor viktig det er å sørge for egne behov, får vi når det er sikkerhetsgjennomgang på et fly før avgang. «Hvis det blir behov for å ta på en oksygenmaske under flyvningen, husk å ta på din egen maske før du hjelper andre,» sier en av de kabinansatte. Hva skjer dersom du venter med din egen maske, og heller begynner med å hjelpe andre? Du går tom for oksygen, med risiko for egen helse og eget liv. Da får du ikke hjulpet noen, verken andre eller deg selv.

Svært mange mennesker kjenner på utbrenthet i løpet av livet. I skrivende stund aksjonerer leger over hele landet ved å signere aksjonen #legermåleve, etter at legen Maiken Schultz ikke orket mer og valgte å avslutte sitt eget liv. Samboeren hennes er åpen om situasjonen i et Facebook-innlegg, som er blitt delt over 45.000 ganger. Han beskriver at å være lege er å jobbe i et helsevesen som er under enormt press: «Ekstrem arbeidsmengde i høyt sykefravær. Omsorg for alle andre, men på bekostning av deg selv.»

Vi trenger å se hverandre, og snakke sammen på ærlige måter. «Som ansikt speiler seg mot ansikt i vannet, finner det ene mennesket sitt hjerte igjen hos det andre,» står det i Salomos ordspråk 28,19.

 «FOMO» – fear of missing out, må noen ganger bli til «JOMO» – joy of missing out. Noen ganger trenger vi å si nei, og lytte til hva vi selv trenger. Elske oss selv, som vi ønsker å elske andre.

Hvordan kan vi være vår egen gode venn? Ofte er det lett å snakke hardt til seg selv, og mykt til andre? Hva ville du sagt til en venn? Kan du forsøke å si det samme til deg selv? En kollega utfordret en pasient ved å si: «Kan du si til meg de samme harde tingene som du sier til deg selv?» Dette ble en øyeåpner for pasienten, som innså at hun behandlet seg selv mye dårligere enn hun ville behandlet en annen.

Når det er vanskelig å elske seg selv, kan det være viktig å minne oss på at Gud allerede elsker hver og en av oss. Nå, og til evig tid!

Overskriften er Jesus sine ord fra Matteus 7,7. Å be burde være den enkleste tingen i verden. Jesus har gitt oss en mal, som vi kan bruke overalt. I Matteus 6,7 sier han: «Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord. Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger før dere ber ham om det. Slik skal dere da be:

Vår Far i himmelen!

La navnet ditt helliges.

La riket ditt komme.

La viljen din skje på jorden, slik som i himmelen.

Gi oss i dag vårt daglige brød, og tilgi oss vår skyld,

slik også vi tilgir våre skyldnere.

Og la oss ikke komme i fristelse,

men frels oss fra det onde.

For riket er ditt og makten og æren i evighet.

Amen.»

Så hvorfor kan det da oppleves utfordrende å be? Ordene ligger klare. De er universelle, og kan brukes overalt og i alle situasjoner. Det enkle er ofte det beste, var lenge slagordet til butikkjeden Rema. Da vi som sykepleierstudenter skulle lære om førstehjelp, hadde vi en foreleser som klarte å gjøre undervisningen både forståelig og lett å huske i etterkant. Han sa: «Husk KISS-prinsippet: Keep It Simple Stupid!» Han minnet oss på at vi mennesker har lett for å gjøre ting for komplisert. Dette kan gjøre at vi glemmer det viktigste når det gjelder. Eller at vi mister trua på at vi får det til.

Hvilke erfaringer har du med å be? I tidligere tekster har jeg delt noen egne erfaringer med bønn. Noen ganger når jeg ber, oppleves det som om Gud er nær. Jeg kan kjenne at jeg blir varm i brystet eller ser for meg Jesus sine kjærlighetsfylte øyne. Andre ganger oppleves det som om Gud er langt borte. Noen ganger får jeg det jeg tenker er et bønnesvar: At en situasjon som har vært vanskelig løser seg på en god måte, at jeg får styrke til å komme meg gjennom noe jeg har gruet meg til, eller at jeg får sove når tanker og bekymringer tar overhånd. Andre ganger må jeg vente. Likevel merker jeg at det skjer noe med meg når jeg prioriterer tid til bønn. Ofte opplever jeg noe som kan sammenliknes med en kalibrering. Som en nullstilling eller justering av kompasset. Jeg legger fra meg noe, og kobler meg på noe annet. Vasker tankene, senker pulsen, puster med magen og får noen nye perspektiver.

Til tross for Jesus sine ord om bønnen Vår Far i himmelen, bruker jeg også egne ord noen ganger. Ikke fordi Gud eller Jesus trenger det, men fordi jeg trenger det. Jeg har ei bønneliste som jeg setter av tid til ganske regelmessig, og kombinere bønner med lystenning underveis. Jeg ber for alle i familien, venner, menigheten, jobben, bygda, verden og aktuelle situasjoner. Ofte finner jeg fram penn og papir mens jeg ber, fordi jeg kommer på noe. Det kan være inspirasjon til tekster, noen jeg ønsker å ta kontakt med eller noe jeg blir minnet på. Da mannen min og jeg gikk i parterapi, lærte vi at people that pray together, stay together. Det er noe helt eget å be sammen med andre. Det krever nærhet, tillit og trygghet. Å be sammen var vanskelig til vi fikk trent på det over litt tid. Nå er det noe som er fint, og som er en viktig del av relasjonen vår.

I Matteus 18,20 står det: «For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.» Denne teksten kan være en oppmuntring til å be sammen med andre, i kirka, på et kristent møte, i et mindre felleskap eller sammen med en du er glad i. For meg er både husfellesskapet Betagruppa og den litt mindre gruppa Begjengen slike fellesskap. Betagruppa ble dannet etter et Alpahakurs for 25 år siden. Begjengen består av fire damer som møtes månedlig for å spise sammen, dele fra livene våre og be.

Hva kan vi be om og for? En av instagramprofilene jeg følger, delte her om dagen følgende tekst: «If it`s big enough to worry about it, it`s big enough to pray about it.» Bibelen inneholder eksempler på bønner med stor spennvidde. Her er bekymringsbønner, takkebønner, lovsang, bønner om helbredelse, klagebønner og bønnerop med dyp fortvilelse. Bønner kan bes når som helst, hvor som helst og med hvem som helst. Linjen til Gud er døgnåpen og gratis! Bønner kan være ord som blir sagt høyt eller som tenkes. Vår Far i himmelen dekker alt, men det kan også være godt og nyttig å formulere ord selv. Ikke for å prestere eller formulere de «riktige» ordene, men fordi det kan kjennes naturlig og nært å henvende oss til Gud med de ordene vi bruker til daglig. Vi kan be aleine eller sammen med andre. En tanke eller et sukk kan også være en bønn. Og vi trenger ikke være erfarne innen «bønnefaget» for at bønnene skal nå fram til Gud. I Lukas 23,42 kan vi lese om røveren som sa til Jesus mens de begge hang på hvert sitt kors: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.»

Jeg har i tidligere tekster skrevet om Moses som svært motvillig tok på seg en oppgave fra Gud. Han forsøkte gjentatte ganger å takke nei, og han ba Gud om å finne noen andre. Han skyldte blant annet på at han hadde en «sen tunge», og ikke var noen talens mann. Til slutt gikk han med på å dele oppgaven med broren Aron, og det ble de to sammen som hjalp israelittene å rømme fra slavekåret i Egypt.

Jeg har også skrevet om Jona som heller valgte å flykte til havs enn å reise til byen Ninive for å gi innbyggerne et budskap fra Gud. Historien ender med at Jona likevel kommer til Ninive etter en ganske mirakuløs ferd i magen på en stor fisk. Jona får delt budskapet fra Herren, og dette gjør at folket i Ninive vender om fra sin onde vei og sine overgrep.

Jostein Ørum skriver i boka Østover – på leting etter apostlenes arv: «Noen gang er det som om jeg er Peter som hører hanen gale idet jeg innser at jeg har gjort noe galt. Iblant er jeg Johannes som sitter i båten og sier om skikkelsen inne på land: «Det er Herren!» Jeg er Thomas, som den ene dagen sier: «Jeg tror det ikke før jeg får se det», mens han neste dag faller på kne og sier: «Min Herre og min Gud.» Noen ganger er jeg lik disippelen, etter det store fiskemirakelet, som i stedet for å løpe til den oppstandne Jesus inne på standen setter seg ned for å telle antall fisker: 153, må vite. Til tider er jeg den som sier: «Vi har ikke nok mat her.» Etterpå er jeg lik den som går rundt og samler sammen restene av fem brød og to fisker. Iblant vil jeg dø med Jesus, iblant rømmer jeg av gårde inn mellom trærne når det røyner på. Noen ganger har jeg også tryggheten til han som sa: «Du er Messias, den levende Guds sønn.» Og noen ganger er jeg han som selger Jesus for tretti sølvpenger.»

Shel Silverstein har skrevet diktet: Jeg spurte en gang en sebra. Det går slik:

Jeg spurte en gang en sebra:

Er du svart med hvite striper, eller hvit med svarte striper?

Og sebraen så på meg og sa:

Er du sterk med svake sider, eller svak med sterke sider?

Er du god med onde påfunn, eller ond med gode påfunn?

Er du glad med triste dager, eller trist med glade dager?

Er du flink med dumme innfall, eller dum med flinke innfall?

 Og slik fortsatte og fortsatte og fortsatte den.

Og aldri, aldri, aldri spør jeg en sebra om striper igjen.

Noe vi mennesker har til felles, er at vi prøver og lykkes. Og vi prøver og feiler. Vi snubler og faller. Noen ganger reiser vi oss. Andre ganger gir vi opp. Eller fatter nytt mot. Dette er ikke til begrensning for Gud. Han kan bruke oss, til tjeneneste for det gode, med våre sårbare og ufullstendige utgangspunkt. Det er som presten og dikteren John Keble sa om de hedenske poetene: «Disse edle skaldene ble gitt tanker hinsides sine egne.» Vi kan ta imot tanker, inspirasjon, utfordringer og oppgaver som går utover egen kreativitet, evner, grenser og muligheter, om vi vil. Den store forskjellen når vi tar imot en oppgave fra Gud, er at han går sammen med oss. Det er som han sier til Moses i Andre Mosebok 3,12: «Jeg vil være med deg!»

Så om du går med en god ide i tankene, som du ikke har forsøkt å teste ut enda, er kanskje tiden inne for å prøve? Er du usikker på om ideen er en ledelse fra Gud? Hva med å ta med dette som et bønnetema videre? Be om Gud sin ledelse og veiledning?

Bibelen inneholder mange tekster som beskriver mennesker som ble helt avgjørende i en situasjon. Både fordi de var der de var, og fordi de var villige til å tenke og gjøre noe som ble svært viktig. Unni Westli skriver i boka For en tid som denne: «I Bibelens mangfoldige persongalleri møter vi mange som må ta valg, små eller store, bevisst eller ubevisst. Valgene de tar får konsekvenser, både for deres eget liv, andres liv og noen ganger for en hel nasjon og et helt folk. Ja, enkelte ganger kan valgene være med på å snu hele historien.»

Westli forteller i boka om da hun for noen år siden var i Riga, og besøkte et lite museum som fortalte om landets okkupasjonshistorie. Jødeforfølgelsen under andre verdenskrig var også gitt rom i museet, med plakater og bilder. Det var særlig en plakat som gjorde inntrykk på henne. Den hang blant mange andre plakater, som viste hvor mange jøder hver enkelt hadde klart å hjelpe ved å holde de skjult. En mann hadde skjult 54 jøder, ei kvinne 7 jøder. Og der, midt blant disse fotografiene, var det en mann med langt hvitt skjegg. Under fotografiet sto det: «Heinrihs Viljumson, skjulte 1 jøde.» Forfatteren skriver: «Jeg ble stående lenge og se på ansiktet til denne mannen, og kjente hvordan en ærefrykt fylte meg – av flere grunner. For det første fikk jeg en dyp respekt for denne mannen som hadde skjult en jøde under krigen og reddet et menneskeliv. For det andre kjente jeg en stor glede over museet som hyllet denne mannen blant de andre som hadde gjort en innsats for jødene under krigen.»

I en historie fra Andre Mosebok, beskrives det hvordan jordmødre nektet å ta livet av guttebarna til hebreerkvinnene, til tross for at den egyptiske kongen hadde befalt at de skulle drepe disse barna så raskt de var født. Den egyptiske kongen hadde sett at israelsfolket var blitt tallrike i Egypt, og han ønsket å redusere antallet så de ikke skulle bli mektige og gjøre motstand. Israelfolket ble behandlet svært dårlig, og de ble tvunget til slavearbeid. Jordmødrene het Sjifra og Pua, og de lot guttebarna leve. Da kalte egypterkongen jordmødrene til seg og sa i Andre Mosebok 1,18: «Hvorfor gjør dere dette? Dere lar guttebarna leve!» Jordmødrene svarte farao: «Hebreerkvinnene er ikke slik som de egyptiske. De er mer livskraftige. Før jordmoren kommer til dem, har de født.» Med risiko for eget liv, valgte jordmødrene å lyve for kongen. Dette valget gjorde at guttebarna fikk leve.

Overskriften til denne teksten, som også er tittelen på boka til Westli, kommer fra boka om Ester i Det gamle testamentet. Ester var den unge jenta som på en overraskende og uventet måte ble dronning til kong Xerxes. Xerxes hersket over 127 provinser fra India til Kusj, kan vi lese i Ester 1,1. Xerxes var opprinnelig gift med dronning Vasjti, men ble svært fornærmet og sint på henne. Dette grunnet at hun nektet å ta på seg den kongelige kronen og vise fram sin skjønnhet for kongen og gjestene hans, som hadde festet og drukket i sju dager. Kongen bestemte seg derfor for å finne en ny dronning. Ester tar et modig valg. I sin nye rolle som dronning, og med risiko for sitt eget liv, ber hun kongen om å berge folket hennes. Ester var jødisk, og det jødiske folket var truet med utryddelse. Xerxes kjente ikke til Ester sin jødiske opprinnelse. I fortellingen blir vi også kjent med Haman, som kong Xerxes hadde gitt høy rang. Haman ønsket å utrydde alle jøder i riket til Xerxes. Ester sin fosterfar sa i 4,14: «Og hvem vet om det ikke er for en tid for denne at du har fått dronningrang?» Ester ble møtt med velvilje av kongen, og jødene ble reddet. Den unge jenta brukte muligheten hun fikk på en måte som fikk store og positive konsekvenser for folket hennes.

Har du selv vært i situasjoner hvor du der og da, eller i ettertid, har tenkt av det som skjedde var av stor verdi? Selv kan jeg huske lærere som med sin væremåte påvirket livet mitt på en positiv måte. Hun som så og forsto, og han som ga gode råd, langt utover det som var forventet i læreplanen. Mange kan fortelle om den ene, som fikk en avgjørende betydning. Konfirmantlederen, læreren, naboen, tanta, fotballtreneren eller hun som jobbet i kiosken.

Kanskje er det nettopp for en tid som denne, at du ble politiker, lærer, økonom, pappa, venninne, sykepleier, prest, håndballtrener, frivillig, leirleder, renholder eller frisør?

Jeg hørte forresten nylig en kollega fortelle om en pasient som skulle evaluere innleggelsen hun var i ferd med å avslutte. Det som hadde betydd mest for pasienten var hvordan gartneren møtte henne, og planta som hun fikk av han.