Tiden.

Hva er tid? Og hvordan oppleves tid? Selv om tiden deles inn i minutter, timer, dager og år, kan den oppleves så ulikt. Da jeg var barn og ventet på noe, gikk tiden svært sakte. Middagsoppvasken på julaften før gavene, for eksempel. Eller de siste skoleukene før sommerferien. Når jeg nå som 52-åring tenker tilbake på de siste 30 årene, synes jeg at tiden har gått svært raskt. Jeg ser på ungene som er blitt voksne, og tenker: «Hvor ble tiden av?»

«Tiden leger alle sår, og erstatter dem med nye,» skrev Sigurd Hoel.

«Vi er unge. Vi eier tiden; men tiden eier også oss,» skrev Henrik Ibsen.

Bibelen beskriver også tiden flere steder. I Salme 90,4 kan vi lese: «For tusen år er i dine øyne som dagen i går da den fòr forbi, eller som en nattevakt.» Eller i Peters andre brev 3,8: «For Herren er en dag som tusen år og tusen år som en dag.» Gud sin tidsregning er ikke så lett å forstå.

I Salme 84,11 står det: «Ja, en dag i dine forgårder er bedre enn tusen andre.» En spennende og utfordrende tanke. Hva gjør en dag bedre, og på den måten øker denne dagens verdi? Kan en slik dag veie opp for vanskelige dager med motgang, sorg, smerte, sykdom, angst eller frykt?

C.S. Lewis skriver i boka Om salmene: «For all ettertid, for noen av oss, må den «ene dagen» i Guds forgård som er bedre enn tusen andre, ha en dypere betydning. Det evige kan møte oss i det som etter våre nåværende måleenheter er en dag, eller (mer sannsynlig) ett minutt eller ett sekund; men vi har berørt noe som på ingen måte kan måles i tidsperioder, verken lange eller korte. Derav vårt håp om endelig å kunne komme løs, om ikke fullstendig, fra tiden – det passer ikke vår menneskelighet. Men det kan i hvert fall fri oss fra tidens tyranni, denne ikke-lineære fattigdommen, og ri den, ikke bli ridd av den.»

Jeg har møtt pasienter som har hatt slike «forgårdsopplevelser» i livet sitt. En samtale med en venn, som han ikke hadde snakket med på flere år. Datteren som bodde langt borte, men som rakk å komme på dødsleiet. Hun som kom fram til at smerten og bitterheten hadde tatt nok av hennes energi og livskvalitet, som dro til overgriperens grav for å si at «nå slipper jeg taket i det du gjorde mot meg. Jeg vil ikke la det få mer makt i mitt liv. Ansvaret var ditt. Jeg var et barn.» Det heter seg at bitterhet fanger deg i et fengsel hvor du soner for en ugjerning utført av en annen. Kanskje er tiden moden for å gi slipp, og gi deg selv en ny start – som en fri mann eller kvinne?

Jeg har også møtt mennesker, både på jobb og privat, som har opplevd en nærhet fra Gud på en måte som har opplevdes som en dag i himmelens forgård. En opplevelse som har hatt en så stor betydning at noe av det som har skjedd tidligere ikke lenger ble så viktig. Selv om dette varte kun en kort stund, overgikk det andre erfaringer som varte over måneder og år. Jeg hadde en slik opplevelse da jeg i forbindelse med at jeg gikk på et Alphakurs leste i Bibelen, og opplevde at teksten talte til meg på en helt spesiell måte der og da. Eller da mannen min og jeg gikk i parterapi, og fikk snakket ut om situasjoner som hadde gitt utrygghet. Eller det kan være hun som med god hjelp av presten fikk skrevet et brev til henne som hun mistet så altfor tidlig. Og på denne måte fikk satt ord på smerten, skuffelsen og savnet. Dette for å gradvis kunne glede seg over det som er godt i livet, og unne seg selv å leve livet med større frimodighet.

Om tidsbegrepet er vanskelig å forstå, kan vi uansett minne oss selv på at Gud er med oss i alle slags tider. Her og nå, og i evigheten. «Alt har sin tid,» står det i Forkynneren 3,1. Og kanskje aller viktigst, som vi blir minnet på i Salme 31,16: «Mine tider er i din hånd.»