Month: September 2023

Jostein Ørum har skrevet boka Østover – på leting etter apostlenes arv. Han beskriver hvordan han står på taket av Mar Mattai-klosteret sammen med munken Yousiff mens det mørkner, og ser ut over sletta der byen Ninive lå. Nå heter byen Mosul, og området er blitt kraftig herjet med av den fryktede islamske hæren. Munken hadde bestemt seg for å bli i klosteret uansett. Han var villig til å bli martyr sammen med de andre munkene og de 65 familiene som hadde søkt tilflukt der oppe. Hæren ble i siste liten stanset av en kurdisk sperring, og de som var på klosteret berget livet. Yousiff sa til Ørum: «Om fem år er det ingen kristne igjen i dette landet.»

I Apostlenes gjerninger 1,8 siteres Jesus: «Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.» Dette Bibelsitatet sier noe om timing. «Når Den hellige ånd kommer over dere.» Kristne har til alle tider tatt Jesus sine ord på alvor. De har reist ut i verden for å dele gode nyheter fra Bibelen med andre, jobbet for å utrydde fattigdom og hatt som mål å bekjempe urettferdighet. Ofte med risiko for egen sikkerhet. Munken Yousiff har selv erfart at det er blitt stadig vanskeligere og farligere å være kristen i Irak. Dette har gitt han et pessimistisk syn på fremtiden. La oss huske på Yousiff, og alle kristne som lever i områder hvor det er farlig å være kristen, i bønnene våre.

Jesus sa at han ville sende Den hellige ånd, til hver og en av oss. Jesus kunne bare være et sted av gangen, da han var et menneske på jorda. Den hellige ånd kan være overalt hele tiden. Bibelen beskriver at Gud, Jesus og Den hellige ånd er en treenighet. De er på en måte tre forskjellige, samtidig som de alle er en versjon av Gud. Den hellige ånd er sannhetens ånd, som lærer oss hvem Gud er.  Den hellige ånd kan trøste, veilede, helbrede, velsigne, gi styrke, hjelpe og gi oss visdom. Den hellige ånd er kjærlighet og lys. Den hellige ånd kan gi enhet, fred og binde sammen. Den hellige ånd kan minne oss på noe. Noen ganger merker jeg at jeg blir ekstra berørt av ord eller musikk. Eller kjenner på trygghet i en situasjon hvor jeg i utgangspunktet følte med utrygg. Andre ganger kan jeg bli minnet på å ringe til noen, eller sende ei melding. Eller at jeg blir varm i brystet når jeg ber for noen. Da tenker jeg at det er Den hellige ånd som er på ferde.

På nettstedet iTro skriver Andreas Nordli noe interessant om tid og timing. Nordli er leder for Ungdom i Oppdrag, og beskriver ordene chronos og kairos, som begge er greske ord for tid. Chronos som i kronologisk, tiden som kommer og går. Kairos beskriver en annen form for tid; at det finnes tidspunkter som er bestemt av Gud. At tiden er inne eller at det er rett tid. Kairos er den tiden hvor Gud har bestemt seg for å handle uavhengig av chronos.

Nordli forteller videre fra nittitallet hvor Ungdom i Oppdrag sendte et ungt ektepar fra Norge til et land i Asia for å være misjonærer. Det fantes ingen kristne der de skulle bo. Det unge paret jobbet på stedet i 20 år, uten å oppleve at en eneste person kom til tro, og de tenkte ofte på å gi opp. Men så, for noen få år siden ble en ung mann kristen. Dette ble starten på en spennende tid, hvor stadig flere begynte å tro på Gud og Jesus. Det unge paret beskrev at de ikke gjorde noe nytt. De fortalte fra evangeliene slik de hadde gjort hele tiden. Det nye var at nå førte fortellingene til en endring i menneskers liv. Den hellige ånd virket i ordene.

Misjon kan være å dele tekster fra Bibelen, og refleksjoner om verdier og tro, i et land langt borte. Men det kan også være å snakke om disse temaene ved kjøkkenbordet, på arbeidsplassen, med fotballgutta eller i vennegjengen. Dette kan oppleves som utfordrende og føre til diskusjoner, hvor vi som kristne kan være bekymret for å bli sett på som naive, godtroende eller selvgode. C. S. Lewis skriver i boka Om salmene: «Det kan senere, kanskje flere år senere, vise seg at personen som slo deg i ordstriden, ble påvirket av det du sa.»

Chronos tikker og går. Kairos skjer i den rette tid. Mist ikke håpet og motet om det virker som om dagene består av mye chronos og lite kairos. Plutselig er det den rette tid. Da kan mye spennende skje.

I romjula var mannen min og jeg på besøk i Hongkong hos eldstemann Emil og svigerdatter Sigrid. De reiste ut som utsendinger for NMS (Det Norske Misjonsselskap) i september -22. Det er en rik misjonstradisjon i Hongkong, hvor misjonær Karl Ludvig Reichelt reiste ut for NMS på begynnelsen av 1900-tallet. Han møtte mye motgang i Kina før han noen år seinere fikk bygget et kristen-buddhistisk senter på Tao Fung Shan, eller Kristus-vind-fjellet, i Hongkong. Noen år tidligere satt han i et gammelt kloster på det kinesiske fjellet Weishan, og kjente på rikelig med mislykkethet. I grålysningen, mens munkene messet inne i tempelhallen gikk han ut i skogen og helt til toppen av fjellet. I det sola sto opp og alt «åndet av morgenfriskhet og oppstandelseskraft», var det som om han hørte Guds stemme inne i seg. Det var ordene til Paulus fra Apostlenes gjerninger 17,28 som virkelig traff han denne morgenen: «Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til.» Det var som om en usynlig kraft fylte han, og ga han ny innsikt; «Lenge før misjonærene kom til Kina, var Gud her. Gud er overalt, allerede.»

Bildet er tatt på øya Cheng Chau, utenfor Hongkong.

Hva er tid? Og hvordan oppleves tid? Selv om tiden deles inn i minutter, timer, dager og år, kan den oppleves så ulikt. Da jeg var barn og ventet på noe, gikk tiden svært sakte. Middagsoppvasken på julaften før gavene, for eksempel. Eller de siste skoleukene før sommerferien. Når jeg nå som 52-åring tenker tilbake på de siste 30 årene, synes jeg at tiden har gått svært raskt. Jeg ser på ungene som er blitt voksne, og tenker: «Hvor ble tiden av?»

«Tiden leger alle sår, og erstatter dem med nye,» skrev Sigurd Hoel.

«Vi er unge. Vi eier tiden; men tiden eier også oss,» skrev Henrik Ibsen.

Bibelen beskriver også tiden flere steder. I Salme 90,4 kan vi lese: «For tusen år er i dine øyne som dagen i går da den fòr forbi, eller som en nattevakt.» Eller i Peters andre brev 3,8: «For Herren er en dag som tusen år og tusen år som en dag.» Gud sin tidsregning er ikke så lett å forstå.

I Salme 84,11 står det: «Ja, en dag i dine forgårder er bedre enn tusen andre.» En spennende og utfordrende tanke. Hva gjør en dag bedre, og på den måten øker denne dagens verdi? Kan en slik dag veie opp for vanskelige dager med motgang, sorg, smerte, sykdom, angst eller frykt?

C.S. Lewis skriver i boka Om salmene: «For all ettertid, for noen av oss, må den «ene dagen» i Guds forgård som er bedre enn tusen andre, ha en dypere betydning. Det evige kan møte oss i det som etter våre nåværende måleenheter er en dag, eller (mer sannsynlig) ett minutt eller ett sekund; men vi har berørt noe som på ingen måte kan måles i tidsperioder, verken lange eller korte. Derav vårt håp om endelig å kunne komme løs, om ikke fullstendig, fra tiden – det passer ikke vår menneskelighet. Men det kan i hvert fall fri oss fra tidens tyranni, denne ikke-lineære fattigdommen, og ri den, ikke bli ridd av den.»

Jeg har møtt pasienter som har hatt slike «forgårdsopplevelser» i livet sitt. En samtale med en venn, som han ikke hadde snakket med på flere år. Datteren som bodde langt borte, men som rakk å komme på dødsleiet. Hun som kom fram til at smerten og bitterheten hadde tatt nok av hennes energi og livskvalitet, som dro til overgriperens grav for å si at «nå slipper jeg taket i det du gjorde mot meg. Jeg vil ikke la det få mer makt i mitt liv. Ansvaret var ditt. Jeg var et barn.» Det heter seg at bitterhet fanger deg i et fengsel hvor du soner for en ugjerning utført av en annen. Kanskje er tiden moden for å gi slipp, og gi deg selv en ny start – som en fri mann eller kvinne?

Jeg har også møtt mennesker, både på jobb og privat, som har opplevd en nærhet fra Gud på en måte som har opplevdes som en dag i himmelens forgård. En opplevelse som har hatt en så stor betydning at noe av det som har skjedd tidligere ikke lenger ble så viktig. Selv om dette varte kun en kort stund, overgikk det andre erfaringer som varte over måneder og år. Jeg hadde en slik opplevelse da jeg i forbindelse med at jeg gikk på et Alphakurs leste i Bibelen, og opplevde at teksten talte til meg på en helt spesiell måte der og da. Eller da mannen min og jeg gikk i parterapi, og fikk snakket ut om situasjoner som hadde gitt utrygghet. Eller det kan være hun som med god hjelp av presten fikk skrevet et brev til henne som hun mistet så altfor tidlig. Og på denne måte fikk satt ord på smerten, skuffelsen og savnet. Dette for å gradvis kunne glede seg over det som er godt i livet, og unne seg selv å leve livet med større frimodighet.

Om tidsbegrepet er vanskelig å forstå, kan vi uansett minne oss selv på at Gud er med oss i alle slags tider. Her og nå, og i evigheten. «Alt har sin tid,» står det i Forkynneren 3,1. Og kanskje aller viktigst, som vi blir minnet på i Salme 31,16: «Mine tider er i din hånd.»

For noen år siden møtte jeg ei pasient som var en tydelig kristen. Hun vokste opp i en kristen familie, men hadde levd mye av livet sitt uten noen aktiv tro. Hun fortalte: «Jeg tenkte at når livet nærmet seg slutten, så skulle jeg begynne å tro og være aktiv kristen igjen.»  Hun hadde levd et liv i sus og dus, med mange reiser, fester og morsomme opplevelser. Hun forble lenge en ungkarskvinne. Men så skjedde det noe. En dag hun satt ved kjøkkenbordet fikk hun en opplevelse av at det var viktig at hun nærmet seg Gud igjen med en gang, og at hun begynte å be. Dette gjorde at hun begynte å lese i Bibelen og kom i gang med et aktivt bønneliv. Ikke lenge etter møtte hun mannen i sitt liv, og de giftet seg. Begge var kristne, og de deltok aktivt i menighetsliv i inn- og i utland. En gang de var i et annet land for å møte en leder for et kristent felleskap, havnet de i en alvorlig bilulykke. Pasienten våknet på sykehuset, hardt skadet. Mannen lå på intensivavdelingen. Pasienten ble trillet i rullestol av en pleier, for å komme til intensivavdelingen der ektefellen lå. Underveis ble hun stoppet av den kristne lederen, som spurte om han kunne få snakke med henne. Den kristne lederen hadde noe han ville dele med henne. Han sa: «Husk at du står på fjellet som du selv er formet av. Du står på steinen som du selv er hugget ut av. Du er skapt av Gud, og Gud er i alt han har skapt. Du er en del av skaperverket.» Pasienten fortalte hvordan disse ordene tok bolig i henne, og ga henne trygghet og stabilitet. Ektefellen døde noen timer seinere. Pasienten sa at uten disse ordene ville det vært vanskelig å leve videre. Midt i sorgen og krisen kjente hun en takknemlighet for at hun hadde begynt å be igjen, at hun møtte sitt livs kjærlighet og for at den kristne lederen delte ordene med henne. Hun fant styrke og trøst i disse ordene.

I Salme 40,2 kan vi lese: «Han dro meg opp av fordervelsens grav, opp av den dype gjørmen. Han satte mine føtter på fjell og gjorde skrittene faste.»

Bjørn Eidsvåg har skrevet sangen Føtter på fjell, med utgangspunkt i denne salmen:

Jeg var i ferd med å gå under i angst og sjølforakt, da fant du meg, da fant du meg.

Livet var et ork og jeg var i dødens makt, da fant du meg, da fant du meg.

Du hørte mine tause skrik, du trosset mine mange svik.

Du løftet meg opp av fordervelsens grav, og satte mine føtter på fjell.

Du viste meg nåde istedenfor krav, da fant jeg tilbake til meg selv.

Jesus avslutter den lange talen sin i Bergprekenen med følgende ord i Matteus 7,24: «Hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Men, det falt ikke, for det var bygd på fjell.»

Hvordan kjennes grunnen ut under føttene dine akkurat nå? Selv er jeg glad i å gå i fjellet, og har erfart at det er stor forskjell på våte myrer, fast sti og stødig fjell.  Å hvile mot et trygt og stødig underlag kan være rent fysisk, men også psykisk kan underlaget vi lener oss mot kjennes mer eller mindre stabilt. Bjørn Eidsvåg beskriver i sangen over at livet var et ork, med angst og sjølforakt. Han beskriver tause skrik, som kan være et bilde på hvor vanskelig det kan være å fortelle om det som gjør vondt. Jeg vil minne om ordene til den utenlandske, kristne lederen om at både pasienten og vi alle er skapt av Gud. I Bibelen kan vi lese i Første Mosebok 1,27 at Gud skapte oss mennesker i sitt bilde. Videre kan vil lese i Første Mosebok 2,7 at Gud blåser livspust i mennesket, slik at mennesket blir en levende skapning. Og i Salme 139, 13 beskriver kong David:

For du har skapt mine nyrer, du har vevd meg i mors liv.

Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget.

Underfulle er dine verk, det vet jeg godt.

Knoklene mine var ikke skjult for deg

da jeg ble laget på hemmelig vis og vevd dypt i jorden.

Dine øyne så meg da jeg var et foster.

Alle dager er skrevet opp i din bok, de fikk form før en av dem var kommet.

Dine tanker, Gud, er dyrebare for meg,

summen av dem er ufattelig.

Teller jeg dem, er de talløse som sand,

blir jeg ferdig, er jeg ennå hos deg.

«Hvis plan A ikke virker, så har alfabetet 29 bokstaver.» Dette er en ganske håpefull påminner fra en Facebook-quote.

Bladet «Hele – Tidsskrift for fag og tro» gis ut av organisasjonen Kristent forum for sykepleiere og sykepleierstudenter. Det er litt flaut å si, men jeg kjente ikke til denne organisasjonen før jeg ble kontaktet av en i redaksjonen, med spørsmål om å trykke noen av tekstene jeg har skrevet om bønn og sykepleie. Organisasjonen gjør et viktig arbeid med å ivareta og styrke den åndelige dimensjonen i sykepleiens teori og praksis. Det andre «Hele-tidsskriftet» i 2023 handler i sin helhet om håpets betydning. Lederen spør: «Hva er dine kilder til håp og styrke?» Hun beskriver hvordan vi kan kjenne at håpet svinner når vi er slitne, syke eller opplever krevende tider. Da kan det kjennes som en mager trøst at alfabetet har mange bokstaver, når plan A, B, C, D og E har gått svært dårlig.

I tidsskriftet HELE, beskrives det at bønn kan være en sikkerhetsventil for bekymringer og mørke tanker, og at mange opplever en form for lindring eller fred ved bønn. Jeg kommer tilbake til dette med en bønn i en egen tekst litt senere. I tidsskriftet vises det også til at naturen i seg selv er et under, og at å være i naturen, underlagt naturens lover, for mange gir fred i sinnet og håp for fremtiden. Det å oppleve våren, hvor alt våkner til liv på nytt. Trærne som får nye blader, blomster som spirer opp av det visne og tørre, gresset som vokser seg frodig og grønt. Igjen og igjen. Sola som bryter gjennom skydekket. Morgenlyset som vinner over nattemørket. Regnet som gir livgivende fuktighet til en tørr åker. Alt som vokser fram som vi kan spise.

Jesaja skriver i 40,32: «Men de som venter på Herren, får ny kraft, de løfter vingene som ørnen, de løper og blir ikke slitne, de går og blir ikke trette.» I naturen er det hviletid og ventetid. Slik kan det være i livene våre, også. Teksten fra Jesaja gir håp om nye krefter når ventetiden er over.

Janicke Langford skriver i en av sine tekster: «Vet du hva håp er? Det er den rare lille superkraften som gjør at du fortsatt ikke har kasta alle korta og lagt deg ned og gitt opp. DEN har du. Tenk på det, du.» Vi kan hjelpe hverandre til å oppleve litt mer av denne superkraften, ved å være der for hverandre. Sende ei melding, tilby litt hjelp eller stikke innom. Si noen gode ord, minne om Gud sine løfter og tilby å be for hverandre. Det kan være så hverdagslig som å gå innom med litt blåbærlyng, til noen som ikke kommer seg ut for å plukke blåbær selv.

Håpet kan gi kraft til å holde ut når livet er vanskelig. I den aller første teksten jeg delte på bloggen Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede, beskrev jeg noe jeg opplevde da jeg var 12-13 år. Livet var krevende med to skilte foreldre i tøff konflikt, og jeg var i ferd med å miste fremtidshåpet. Da jeg minst ventet det, fikk jeg en opplevelse av å se meg selv ovenfra. Jeg fikk en kraftig fornemmelse av å være omsluttet av noe varmt, lyst og trygt. Dette ga fornyet tro på av at jeg hadde mye godt i vente, og at livet ville bli bedre enn hva det var der og da. Denne opplevelsen ga trøst, håp og økt tro på framtida.

Sykepleierforsker Travelbee definerer håp som en mental tilstand preget av et ønske om å nå et mål, kombinert med en viss grad av forventning om at dette målet er oppnåelig.

Hva sier Bibelen om håp? Ganske mye. Paulus skriver i sitt første brev til korinterne 13,13: «Så blir de stående disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.» Kjærligheten er det aller største. Men håpet er plassert blant topp tre.

I Hebreerbrevet 6,19 beskrives det at Gud ville gi oss en mektig trøst, vi som har søkt tilflukt ved å gripe dette håpet som ligger foran oss. «Dette håpet er et trygt og fast anker for sjelen.»

Jeremia fra Det gamle testamentet sier det slik i 29,11: «For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.»

Håpet sammenliknes med et anker som er trygt og fast. Håpet peker fremover. Håpet gir nye krefter. Hva er med på å gi håp i ditt liv? Kjenner du noen som er gode til å løfte tanken, når det er mye som trekker ned? Er naturen et sted, hvor du kan finne noe å glede deg over? Er det bibeltekster som du henter fram når du trenger styrke og retning? Kan bønn være med på å gi lindring eller fred? Er det noe i kalenderen som du ser frem til med god forventning? Finnes det et arbeid, frivillig eller lønnet, som du kan engasjere deg i, som kan gi en opplevelse av å være med på å skape en endring til det bedre?

Ankerets funksjon er å holde båten fast, slik at den ikke blir drivende rundt i utrygt farvann, eller kastet på land av store bølger. Noen ganger er det nok akkurat her og nå.