Month: April 2023

I Joh. 10,18 sier Jesus: «Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig. For jeg har makt til å gi det og makt til å ta det tilbake igjen. Dette er oppdraget jeg har fått fra min Far.»

Jesus hadde fortalt disiplene at han kom til å stå opp igjen fra de døde. Trodde de på han? Eller var dette for godt til å være sant? Det står i Mark. 16,9 at Jesus først viste seg for Maria Magdalena, etter at han sto opp igjen fra de døde. Han valgte altså en kvinne som sitt første vitne til den største hendelsen i historien. Likestilling var et fremmedord på Jesu tid. Kvinner ble ikke sett på som troverdige vitner i rettsaker. Så Jesus snudde også her opp-ned på det etablerte. Senere viste Jesus seg også for de andre disiplene. Disippelen Thomas fikk kjenne på naglemerkene hans, og Jesus spiste også sammen med disiplene.

I Luk. 24,13 beskrives det at senere på dagen første påskedag var to disipler på vei til landsbyen Emmaus, som lå seksti stadier fra Jerusalem. En stadie kommer fra det greske ordet stadion, som tilsvarer 185 meter. Vandringen til Emmaus var derfor på litt over 1 mil. Mens de gikk snakket de om alt som var skjedd de siste dagene. Jeg vil tro at de hadde mye å snakke om! Underveis kom Jesus og slo følge med dem, men disiplene kjente han ikke igjen. De merket at hjertene brant i dem under samtalen langs veien, når Jesus viste til bibeltekster og ord fra kjente profeter. Da de nærmet seg Emmaus, ba disiplene Jesus om å bli hos dem til neste dag. Det var først under måltidet da Jesus sa takkebønnen og brøt brødet, at de kjente han igjen. Disiplene gikk da (raskt og med stor entusiasme?) tilbake til Jerusalem, for å fortelle de andre disiplene om møtet med Jesus.

Jeg vil anbefale å lese tekstene om påsken i evangeliene etter Matteus, Markus, Lukas og Johannes. Disse tekstene står sist i hvert av evangeliene. Det kan også være interessant å sammenlikne tekstene. Til sammen beskriver de detaljer, som det blir for omfattende å beskrive her.

I Lukas-evangeliet avsluttes teksten med at Jesus ber disiplene om å bli i byen, til de blir utrustet med kraft fra det høye. Jesus viser da til det som skal skje i pinsen, når disiplene får Den hellige ånd. Hvis du vil lese mer om den Den hellige ånd, kan jeg anbefale tekstene for 10., 11., 12. og 13. juni 2022 her på bloggen.

I Luk. 24,50 kan vi lese avslutningen på evangeliet til legen Lukas: «Så førte han (Jesus) dem ut mot Betania, og han løftet hendene og velsignet dem. Og mens han velsignet dem, skiltes han fra dem og ble tatt opp til himmelen. De falt på kne og tilba ham. Så vendte de tilbake til Jerusalem i stor glede. Siden var de stadig i tempelet og lovpriste Gud.»

Hva betyr dette for meg i dag? Og hva betyr det for deg?

Bildet er malt av min datter, Kristine Buxrud. Jeg synes det passer ekstra godt i dag, det grønne hjertet – fargen for vekst og liv i et kjærlighetssymbol. Gul- og gullfargen ser jeg for meg at representerer seier og lys.

Har du noen gang lett etter nøklene dine? Mellom langfredag og 1. påskedag skjedde historiens aller viktigste funn av nøkler. Jesus var i dødsriket og hentet ut nøklene derfra, står det i Bibelen. Intet funn av nøkler har fått større betydning for historien og for hver og en av oss. Hva skjedde i dødsriket, har jeg spurt meg selv mange ganger. Måtte Jesus kjempe? Visste han hvor nøklene var? Måtte han overtale noen for å få dem? Var han redd? Hva ville skjedd hvis han ikke klarte å hente ut disse nøklene? Ville da døden vært slutten for hver og en av oss? Ved at Jesus var villig til å dra ned til dødsriket og hente disse nøklene, åpnet han veien til himmelen for oss mennesker. Det betyr at livet kan fortsette etter det jordiske livet. Kjærligheten vant over ondskapen. Lyset vant over mørket. Livet vant over døden. Vi har fått håp i møte med sykdom og død. Når vi mister noen vi er glade i, kan vi få tro og hvile i at vi skal møtes igjen. Det er større enn hva jeg kan fatte.

NMS (Det Norske Misjonsselskap) har sammen med Bibelselskapet gitt ut Påskemagasinet STILLE DAGER 2023. Magasinet omtales på følgende måte: «Her er et særlig fokus på litterære tekster og kunst av høy kvalitet, kombinert med solid refleksjonsstoff og relevante reportasjer. Et magasin som åpner for ettertanke og sanselig opplevelse.» Jeg anbefaler magasinet, og har satt pris på å lese dette den siste uka. En av tekstene har overskriften Jesu oppstandelse og opprøret i Soweto. Antoinette Sithole forteller om opprøret i Soweto i 1976, hvor hun og mange andre barn og unge deltok i en protest ved å vandre sammen med andre svarte sørafrikanene gjennom gatene. Politiet møtte opprøret med vold og våpen, og broren hennes Hector på 13 år ble skutt og drept.

I dag beskriver Sithole at solen står opp første påskedag i Soweto, hvor stillhet og fred fyller gatene. Gatene fylles av festkledde mennesker som samles med andre troende for å feire Jesus som sto opp fra graven. Hun skriver: «For de fleste svarte her i Soweto er troen på Jesus viktig. Troen på at han døde og stod opp for oss, gir oss håp. Ja, at Jesus stod opp for alle mennesker. Og at han stod opp for at sannheten skulle vinne over løgnen. At Jesus stod opp mot urett og overgrep, har vært til inspirasjon for mange av oss svarte. Hans liv og hans død gir mening og håp til våre liv.»

I Joh. Åp., 1,18 kan vi lese: «Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet, og jeg har nøklene til døden og dødsriket.»  Ord blir fattige i denne sammenhengen, men jeg prøver likevel: TAKK, JESUS!!!

Langfredag er dagen da Jesus blir pint og korsfestet. På engelsk heter dagen «Good Friday», som betyr hellig fredag. Dagens gudstjenester er preget av stillhet og alvor. Lyset på alteret er ikke tent og mange steder er det vanlig at det ikke spilles på orgelet.

Etter at Jesus ble tatt til fange kvelden før, var han blitt forhørt og torturert hos den romerske stattholderen Pontius Pilatus. Han ble anklaget for å ha utropt seg selv til jødenes konge, og å ha gjort seg selv lik Gud. Jesus ble spyttet på, banket opp, pisket og fikk dyttet en tornekrone på hodet. Soldatene hånte han, og sa i Mark. 15,18. «Vær hilset, du jødenes konge!»

Simon fra Kyrène ble tvunget til å bære tverrbjelken til korset langs smertens vei, Via Dolorosa. Jesus ble hamret til korset med store nagler, gjennom håndledd og føtter. Det er så brutalt, at det er vanskelig å se det for seg. Hvis du ikke har sett filmen «The Passion of the Christ» fra 2004, så anbefaler jeg den. Men vær forberedt på sterke scener.

I Mark. 15,33 beskrives det at Jesus dør, etter seks timer på korset. Han roper høyt, og utånder. I Mark. 15,38 står det: «Og forhenget i tempelet revnet i to, fra øverst til nederst. Da offiseren som sto rett foran han så hvordan han utåndet, sa han: «Sannelig, denne mannen var Guds sønn.» Før Jesus døde, ropte han med høy røst: «Min Gud, min Gud, hvorfor han du forlatt meg?» Jesus måtte dra ned til dødsriket aleine.

Noen ganger kan livet føles som en eneste lang langfredag. Sykdom, angst, ensomhet og sorg kan male tilværelsen svart. Det kan føles som om vi er aleine i det smertefulle, men Jesus er aldri langt unna. Det er som supporterne til Liverpool synger: «You`ll never walk alone.»

På langfredag valgte Jesus å gå aleine til dypet av dødsriket, for å sørge for at ingen av oss noen gang skal være aleine igjen.

Teksten til You`ll never walk alone, går slik:

When you walk through a storm, hold your head up high,

and don`t be afraid of the dark.

At the end of the storm, there`s a golden sky,

and the sweet silver song of the lark.

Walk on through the wind, walk on through the rain,

though your dreams be tossed and blown.

Walk on, walk on, with hope in your heart,

and you will never walk alone.

You`ll never walk alone.

Påskefortellingen slutter ikke med korsfestelsen. Det kommer nytt liv, seier, lys, sannhet, håp og oppstandelse. Som Ola Bremnes skriver i sin påskesalme: “Nå står du opp for de som har gått seg vill i verden. For de uskyldige som altfor brått fikk storm på ferden. For de fortapte og de som ber om en smule varme. Et seljetre skyter grågul knopp. Nå står du opp.”

Mer om dette i morgen….

Jeg synes at det er fint å gå til nattverd. Som oftest dypper vi brødet i vinen mens vi står. Noen ganger kneler vi ved alterringen. Min svigerinne Trine fortalte meg en gang at grunnen til at alterringen er en halvsirkel, er fordi den andre halvdelen av ringen er i himmelen. Trine forter seg derfor frem til alterringen, for å kunne sitte nærmest den himmelske nattverdringen. Hun har mistet flere mennesker som hun var og er svært glad i, og jeg tror at det særlig er tanken på å sitte ved siden av moren sin som gjør henne ekstra rask.

I mange år har jeg fått være med på å dele ut nattverd i menigheten. Det er sterke saker, selv om vinen er alkoholfri. Å si ordene: «Jesu blod, utøst for deg.» Eller: «Jesu kropp, gitt for deg,» er noe jeg gjør med ydmykhet og takknemlighet. Å få møte mennesker med Gud sine evige gaver er en velsignelse! Noen er rørt til tårer, andre tegner seg selv med korsets tegn. Mange virker tankefulle. Noen gir meg et smil, et varmt blikk eller en vennlig berøring. Når barn kommer frem, får vi komme de i møte ved å bøye oss ned. Slik Jesus ser barna, og sier: «La de små barna komme til meg.» Noen orker ikke å komme frem, men vil gjerne ha nattverd der de sitter. Da går vi til dem. Nattverden er for alle.

Jesus var villig til å dø på korset, for å gjøre opp for alt som går galt i våre liv. Hans kropp og hans blod er gaver til hver og en av oss. 

I Matt, 18,23 forteller Jesus en liknelse om å få tilgitt sin gjeld. Han forteller om den ubarmhjertige tjeneren, som kongen fikk inderlig medfølelse med, slapp fri og etterga gjelden han skyldte. Etter dette viste tjeneren hardhet mot en annen tjener som skyldte han penger. Han grep fatt i ham, tok strupetak på ham og sa: «Betal det du skylder!»

Hvor flinke er vi til å møte andre med den samme nåden, tilgivelsen og gjeldsslettingen som Jesus møter oss med? I Matt. 18,21 spør Peter Jesus hvor mange ganger han skal tilgi sin bror. «Sju ganger?», spør Peter. Jesus svarer «sytti ganger sju!» Hvordan kan vi overføre dette til våre liv?

Imponerende sandkunst ved Maspalomas på Gran Canaria.

Hvorfor snudde folket sin innstilling til Jesus fra palmesøndagens jubel, til langfredagens rop om korsfestelse? Det står i Mark. 14,1: «Det var nå bare to dager igjen til påske og de usyrede brøds høytid. Overprestene og de skriftlærde prøvde å finne ut hvordan de kunne gripe ham med list og få ham drept. «Men ikke under høytiden,» sa de, «ellers blir det uro i folket.»

Disippelen som het Judas Iskariot tilbød seg å utlevere Jesus til overprestene, og det ble de glade for.

I morgen er temaet skjærtorsdag. Da var disiplene samlet til et måltid om kvelden, og det var her Jesus tok et brød, takket, brøt det og sa: «Ta imot, dette er min kropp.» Han tok også et vinbeger og ga disiplene, slik at alle kunne drikke av det. Han sa: «Dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange.» Jesus viste med dette til at han kom til å bli korsfestet. Og at han gjennom korsfestelsen åpnet veien til himmelen og gjenopprettet nærheten til Gud for alle, med sin kropp og sitt blod.

Jesus fortalte disiplene om hva som kom til å skje. Etter måltidet gikk de ut i Getsemane, hvor Jesus ba disiplene om å våke med han, fordi han kjente at han ble grepet av angst og gru. Han sa i Mark. 14, 34: «Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk!» Jesus kastet seg ned til jorden og ba til Gud. Han sa: «Far! Alt er mulig for deg. Ta dette begeret fra meg! Men, ikke som jeg vil, bare som du vil.» Jesus visste hva han hadde i vente. Jeg tror det var derfor mange av folket snudde seg mot han. Fordi han ikke gikk til kamp, men lot seg ta til fange og korsfeste. Det står også i Mark. 15,11 at overprestene egget opp folkemengden slik at de skulle be om å få Jesus korsfestet.

De siste ukene har jeg lest boka For en tid som denne, av Unni Westli. Westli skriver: «I Bibelens mangfoldige persongalleri møter vi mange som må ta valg, små eller store, bevisst eller ubevisst. Valgene får konsekvenser, både for deres eget liv, andres liv, og noen ganger for en hel nasjon og et helt folk. Ja, enkelte ganger kan valgene være med på å snu hele historien.»

Westli trekker fram ulike personer fra Bibelen, både de som har stor plass, og de som kanskje bare er nevnt i en setning. Det har vært spennende å lese hvordan de ulike valgene, førte til mange ringvirkninger. Slik er det for hver og en av oss, også. Vi tar mange, mange valg hver eneste dag. Noen av de får ikke all verdens konsekvenser, mens andre blir mer avgjørende for ettertiden.

Jesus ble grepet av angst og gru i Getsemane. Sjelen hans var tynget til døden av sorg. Han kunne valgt å stikke av, gjemme seg, slutte å undervise folket og slutte å helbrede syke, slutte å inkludere de som falt utenfor og la være å påpeke urettferdighet og dårlig ledelse. Jeg kjenner på en stor takknemlighet for at han i denne avgjørende tiden valgte å gjøre det det som var oppdraget hans. At han lot seg fange og korsfeste, at han var villig til å dra ned til dødsriket helt aleine. At han hentet ut nøklene som gir evig liv. Dette gjorde at lyset vant over mørket. Livet vant over døden. Som vi synger i salmen Han sto opp før dagen demret: «Kristus lever, vi skal leve, det er døden som er død!»

Vi er i den stille uke i en verden som kan oppleves som alt annet en stille. Hvor finner du nødvendig stillhet, time-out og godt påfyll? Bibelen beskriver flere steder at Jesus trakk seg tilbake for å være aleine. Da gikk han ofte til øde steder for å be. På en ås eller i en hage. Han trengte denne stillheten. Hva ga det han å prioritere tid i stillhet og bønn? Ga det styrke og hvile? Minnet samtalene med Gud han på hva som var oppdraget hans? Hjalp det han å ta gode valg, og gjøre viktige prioriteringer?

I Jerusalem denne påsken var det ikke stille. Lederne og presteskapet opplevde Jesus som en trussel. I Bergprekenen står det at folket var slått av undring over Jesus sine ord, fordi han lærte dem med myndighet og ikke slik som de skriftlærde. I fra de gammeltestamentlige tekstene, kjente ledelsen i Jerusalem til at det skulle komme en frelser og konge.  Fariseerne og de skriftlærde ønsket å holde på sine maktposisjoner, og så på Jesus som en utfordrer og trussel. Jesus var blitt enormt populær blant folket, og svært mange fulgte han der har gikk. Jesus var knallhard mot fariseerne og de skriftlærde fra dag en. Han kalte dem hyklere, og sa at de var som hvitkalkede graver, fine å se på utvendig, men fulle av forråtnelse på innsiden. Han sa at de var opptatt av å se fromme og flinke ut, men at hjertene deres var på avveie. I dagene mellom palmesøndag og skjærtorsdag underviste Jesus rundt på forskjellige steder i Jerusalem. Han lagde uro på tempelplassen, da han veltet pengevekslernes bord og duehandlernes benker. I Mark. 11,17, sier Jesus: «Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk? Men dere har gjort det til en røverhule.» Videre kan vi lese: «Overprestene og de skriftlærde fikk høre dette og de prøvde å finne ut hvordan de kunne få tatt livet av ham. For de var redd ham fordi folket var overveldet av hans lære.»

Overprestene og de skriftlærde forsøkte stadig å få Jesus til å si noe som de kunne arrestere han for. Det står i Mark. 12,13: «Siden sendte de noen av fariseerne og herodianerne til ham for at de skulle fange ham i ord. De kom og sa: «Mester, vi vet at du alltid holder deg til sannheten og ikke bryr det om hva andre synes. For du ser ikke på person eller rang, men lærer sant om hva som er Guds vei: Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke? Skal vi betale eller la det være? Men Jesus gjennomskuet hykleriet deres og sa til dem: «Hvorfor setter dere meg på prøve? Kom hit med en denar og la meg få se den!» De ga ham en, og han spurte: «Hvem har bildet og navnet sitt her?» «Keiseren,» svarte de. Da sa Jesus til dem: «Gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud!» Og de undret seg over ham. I morgen skal vi se nærmere på sammensvergelsen mot Jesus.

Kong David beskriver hvor han finner stillhet, i Salme 62: «Bare hos Gud er jeg stille, fra ham kommer min frelse. Bare han er min klippe og min frelse og mitt vern, jeg skal ikke vakle.»

Hvorfor jublet folket da Jesus red inn i Jerusalem på palmesøndag? Ryktet om Jesus hadde gått foran han. Folket så på Jesus som frelser, konge og redningsmann. Jesus hadde helbredet mange. Folk hadde med sine egne øyne sett at lamme kunne gå igjen etter et møte med han, blinde kunne se og døde ble levende.

Jødene var under okkupasjon av Romerriket. Folket håpet at Jesus ville befri dem ved makt. De var godt kjent med kriger, uroligheter og hyppige maktskifter. Dette var på mange måter historien deres. Men Jesus kom ikke for å utøve noen maktdemonstrasjon ved å bruke vold. Han kom for å vinne hjerter, frelse mennesker og vise hvem Gud er. Jesus var sammen med de som falt utenfor i samfunnet.

I Luk. 5,31 sier Jesus: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.» Jesus snudde opp ned på det etablerte. Han sa at de siste skal bli de første og at de minste er de største. I Luk. 5,26 står det om da Jesus helbredet en lam mann: «Alle ble helt ute av seg av undring og priste Gud. De ble grepet av frykt og sa: «I dag har vi sett det utrolige!»

Jeg tror at folket jublet fordi kjente på håp, glede og forventning. De hadde sett og hørt at Jesus kunne gjøre det utrolige, og nå håpet de på en endring av en vanskelig livssituasjon. Og Jesus kom for å gjøre endring. Men endringen var av en annen karakter enn det mange forventet og håpet på. Jesus kom ikke til Jerusalem for å styrte romermakten. Han kom for å vinne over ondskap, død og mørke, for alltid. Dette gjorde at Jesus åpnet veien til himmelen for alle, og fortsatt kan skape gode endringer i menneskers liv i dag.

Det finnes mange, mange historier hvor mennesker deler sine erfaringer av tro og endring. De største endringene i mitt liv etter at jeg ble kristen, er at jeg føler meg mer trygg og at jeg bekymrer meg mindre. Jeg vet at jeg aldri går aleine, og jeg har blitt kjent med et nytt kart og kompass. Disse staker ut en kurs. En annen endring kan være troen på et liv etter døden. Og det å kunne be med et håp om at en kjærlig Far lytter, døgnet rundt. Eller å ta imot tilgivelse og en ny start. Å tro kan også være å sette noe av alt det vakre vi opplever i naturen, eller i fellesskap med andre, inn i en større sammenheng. Naturen er for nøye samstemt til at den kan være et resultat av en tilfeldighet. Vennskap og gode relasjoner kan også sees på som gaver fra en god Gud. Dette når vi opplever dobbelt glede eller halv sorg, fordi vi tar sjansen på å dele noe av det vi bærer i hjertene våre.

Jeg oppdager stadig bibeltekster på nye måter. I Ordspr. 27,19 kan vi lese: «Som ansikt speiler seg mot ansikt i vannet, finner det ene mennesket sitt hjerte igjen hos det andre.»

Jesus er omtalt som en som kan gjøre det utrolige. Påskefortellingen viser dette med høyde og dybde. Fra dypet av dødsriket til den åpne himmelveien. Livet som vant over døden. Lyset som vant over mørket. Gud sine gode gaver. Jesus som gjør det utrolige, igjen og igjen!

Palmesøndag innleder påsken, og er søndagen før første påskedag. Uka som følger, kalles den stille uken. Men den palmesøndagen da Jesus red inn i Jerusalem, var det ikke stille. Folket hyllet han med palmeblader, mens han red inn i Jerusalem på et esel. De ropte Hosianna, som betyr «frels oss!». Mange bredte kappene sine utover på veien der Jesus kom ridende. Fra Luk. 19,38, kan vi lese at hele mengden av disipler lovpriste Gud høylytt: «Velsignet være han, kongen, som kommer i Herrens navn! Fred i himmelen og ære i det høyeste!»

For noen år siden, feiret jeg påsken i Italia sammen med familien. Palmesøndag var vi Milano, og det var fint å se hvordan dagen preget bybildet på en naturlig måte. Det lå grener på bordene på restaurantene, og de som hadde vært i kirken hadde med seg grener da de kom ut i gatene etter at gudstjenesten var over. Jeg kjente på hvor fattige vi nordmenn er blitt, når det offentlige rom skal være så preget av nøytralitet at vi risikerer å miste det som har verdi. Om man er kristen eller ikke, så har Bibelens historier preget vår historie. Bibelens tekster er integrert i musikk, kunst, lovverk, normer, regler og språk. Etter min mening er nøytralitetsvinden som har blåst over landet vårt i en del år, misforstått. Det blir ikke nøytralt. Men det skaper avstand til forståelse, respekt og gode samtaler om tro, verdier, likhet og ulikhet.

Denne påsken nøt jeg å være i et land og en by hvor påskens budskap var en integrert del av hverdagen. Jeg ble så inspirert at jeg dro i gang «påskeskole» for resten av familien. Denne fikk riktignok en noe blandet mottagelse, men i etterkant er den italienske påsken blitt en påske som familien har gode minner fra og prater om.

Palmesøndag i Hongkong, 02. april 2023. Sønnen min Emil og svigerdatter Sigrid bor i Hongkong, hvor de jobber som utsendinger for Det Norske Misjonsselsskap. Bildet er tatt under palmesøndagsmarkeringen i dag ❤