15. desember.

Kolbein Falkeid har skrevet diktet Hvor hadde vi det fra?

Det går slik:

Hvem sa at dagene våre skulle være gratis?

At de skulle snurre rundt på lykkehjulet i hjertet vårt,

og hver kveld stoppe på gevinst?

Hvem sa det? Hvor hadde vi det fra?

Hvem sa at livet vårt skulle være lett å bygge ferdig?

At mursteinene var firkantete ballonger som føk på plass av seg selv?

Hvem sa det? Hvor hadde vi det fra?

Det var piller for alt: nerver, vedvarende hoste og anemi.

Hvem sa at snarveiene støtt var kjørbare? At fjellovergangene aldri snødde til?

Og at nettopp vi skulle slippe å stå fast i tunnelen?

Ja, hvem sa det? Hvor i all verden hadde vi det fra?

Som sykepleierstudent var jeg i praksis på et psykiatrisk dagsenter. Der møtte jeg mange som hadde opplevd lite av daglige gevinster fra noe lykkehjul. Men de var godt kjent med at livet var vanskelig å bygge ferdig. Det kunne være vanskelig nok å få det opp på beina. Da den første fredagen kom, ønsket jeg en av pasientene god helg. Han svarte ganske tydelig at helga var noe han alltid gruet seg til. I uka hadde han dagsenteret å gå til. I helga ble det mange timer i ensomhet. Ofte går tankene mine tilbake til disse pasientene i førjulstida. Tankene blir en påminner om at ikke alle gleder seg til jula.

«Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det,» står det i Joh. 1,5. Dette gjelder samme hvor mørkt det er.