2. desember.

Jeg er kommet over en ganske interessant tekst. Den er skrevet av en gutt på 14 år, og kan leses to veier. Den starter slik:

«Vår generasjon vil ikke bli husket for noe som helst. Aldri vil noen si, vi var høydepunktet i menneskenes utvikling. Det stemmer ikke, sannheten er at vår generasjon var en feiltakelse.

Å tro at vi faktisk lyktes, er bortkastet. Og det vet vi. Å leve bare for penger og makt er veien å gå. Å være kjærlig, respektfull og snill, er en dum ting å gjøre. Å glemme denne tiden vil ikke være lett, men vi vil prøve. Å forandre verden til et bedre sted, er noe vi aldri gjorde. Å gi opp var slik vi møtte våre problemer. Hardt arbeid, det var en spøk. Vi visste at mennesker ikke trodde vi kunne komme tilbake. Det kunne vært sant, med mindre vi snur ting på hodet.»

Hvis vi leser teksten baklengs, blir den slik:

«Med mindre vi snur ting på hodet, kunne det vært sant. Mennesker trodde ikke vi kunne komme tilbake. Vi visste at det var bare en spøk. Hardt arbeid var slik vi møtte våre problemer. Å gi opp er noe vi aldri gjorde. Å forandre verden til et bedre sted vil ikke være lett, men vi vil prøve. Å glemme denne tiden er en dum ting å gjøre. Å være kjærlig, respektfull og snill, er veien å gå. Å leve bare for penger og makt er bortkastet. Og det vet vi. Vi lyktes faktisk. Det stemmer ikke – sannheten om vår generasjon var en feiltakelse. Vi var høydepunktet i menneskenes utvikling. Aldri vil noen si: vår generasjon vil ikke bli husket for noe som helst.»

I Job 32,7 kan vi lese noe klokt om alder og visdom: «Jeg tenkte: la alderen tale, la de mange år bære fram visdom! Men det er ånden som er i mennesket, Den veldiges pust, som bringer innsikt. Det er ikke antall år som gir visdom, de gamle vet ikke alltid hva som er rett.»

Gud kan puste på både unge og gamle. Han har stor tro på ungdommen!