Month: December 2022

Det kan skje mye spennende når vi tør å utfordre våre egne etablerte sannheter. Når vi tør å gjøre noe nytt eller tenke nye tanker, kan vi oppdage spennende veier og sannheter som vi tidligere ikke kjente til. «Ingen kan gå tilbake og lage en ny begynnelse, men alle kan begynne i dag og lage en ny slutt», skriver Maria Robinson. Dette samsvarer godt med tekster i Bibelen, hvor Gud beskrives som en som skaper noe nytt, hele tiden.

«Kom til meg», sier Jesus. Han vil ta imot det som ikke gikk som planlagt. Vi kan gi han begynnelsene som ikke ble som vi tenkte. «Hvordan kan jeg begynne med noe nytt med hele gårsdagen inni meg?» spør Lonard Cohen. Vi har en alltid åpen invitasjon til å legge gårsdagene våre fra oss hos Gud, i bønn.

Gud ønsker å møte oss med sin velsignelse i livene våre, slik at det som er lite kan bli stort. Der vi kjenner oss motløse, ønsker han å lede oss og gi oss det vi trenger på veien. Han deler raust av sin fred, går stødig sammen med oss, viser oss at vi er skapt i hans bilde og at vi er omgitt av hans betingelsesløse kjærlighet.

På årets siste dag, vil jeg gjerne få sende velsignelsen med deg, på tur inn i det nye året. Det føles fint å både starte og avslutte disse 365 tekstene med ordene som har vært svært viktige for mennesker i flere tusen år: «Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.» 4. Mos. 6,24.

«Størst av alt er kjærligheten!», skriver Paulus i 1. Kor.

Mignon Mc Laughlin har skrevet: «Kjærligheten låser opp dører og åpner vinduer som ikke var der før.» Mange mennesker har fått erfare dette i møte med Gud sin betingelsesløse kjærlighet. Ved å takke ja til denne kjærligheten, har mange hatt en opplevelse av å komme hjem. Dette har gjort at man har tatt sjansen på å åpne noen nye dører og lufte ut gjennom vinduer som har vært stengt lenger enn det som sunt er.

Husk at du er verdifull. Husk at du er elsket. Du går aldri aleine. Godt nytt år! Og takk for følget i året som er gått ❤

Det vil bli en pause her på bloggen nå. Jeg har ingen konkrete planer for når neste tekst vil bli publisert. Men erfaringen er at skrive- og deleglede kan komme ganske raskt og uventet…

I arbeidet med alle disse tekstene, har jeg hatt et ønske om å skrive om både temaer som jeg synes det er enkelt å gå inn på, men også om temaer som utfordrer meg. I møte med tekster jeg opplever som utfordrende, har jeg forsøkt å gå nærmere inn på det som er vanskelig i stedet for å la meg friste til å gå rundt. Det har vært en prosess som har vært fin og spennende, men til tider også ganske krevende. Å skrive om ondskap, hva som skjer når vi dør og hva som ikke tjener til det gode, har jeg opplevd som utfordrende. Jeg har skrevet flere ganger underveis at jeg nærmer meg temaene med ydmykhet, vel vitende om at det er mange spørsmål som vi ikke finner et svar med to streker under her og nå. Jeg har fått hilse på den indre, kritiske stemmen som sier: «Hvem tror du at du er, som skriver om disse tingene? Mange kan mer enn deg om dette. Du har hverken teologisk bakgrunn eller skriveutdanning.» Men jeg har også kjent på rik inspirasjon og skrive- og deleglede. Jeg har kjent det litt som Elihu i Job, 32,19: «Mitt bryst er lik uåpnet vin, lik nyfylte sekker som holder på å revne. Jeg vil lette på trykket ved å tale, åpne leppene og gi svar.» Bare at jeg har byttet ut tale med tastatur i min skriveglede, på leit etter sannhet og mer forståelse.

I prosessen med å skrive, har jeg hatt behov for korrekturlesing og tilbakemelding på både språk og innhold. Mannen min Per, svigerinne Trine og venninne Lise, har vært av uvurderlig betydning i denne prosessen! Uten deres innspill, tilbakemeldinger og støtte, kunne fort tekstene blitt liggende på pc-en min.

En av tilbakemeldingene jeg har fått på tekstene lyder slik: «Jeg har sett for meg at du har tredd en vev med Guds ord som garn og så brukt ditt eget liv – dine tanker og opplevelser, din åndelighet og din hverdag – og vevd med det. Ut fra den kombinasjonen har det kommet fram fine og spennende mønstre. Du er tydelig på hva som er i veven, og det er veldig ryddig.»

Jeg tror det har en verdi at mennesker med ulik bakgrunn, teologisk kunnskap og ulikt språk deler tanker om tro. Vi mennesker er forskjellige, og da kan det også være nyttig og interessant at de ulike «vevene» som formidles har forskjellige mønstre. Det er med på å tegne et bredere bilde av hvem Gud er.

En annen tilbakemelding på tekstene, har vært: «Noen steder har jeg stoppet opp litt og tenkt at jeg ville vektlagt annerledes hvis jeg skulle skrevet noe om det bibelverset eller det temaet. Men det er jo nettopp det som er nyttig. Når du byr på dine tanker og meninger, så får det meg til å tenke på hva jeg egentlig mener og hvordan jeg lever, hva jeg prioriterer osv.»

Spennende! Mange ganger opplever jeg det samme selv, når jeg leser noe som andre har skrevet. Det setter meg på nye tanker. Eller bekrefter tanker jeg allerede hadde.

Tekstene som er delt her på bloggen i år, er samlet i boka «365 – en tekst for hver dag i et helt år.» Den kan bestilles i Bok og media sin nettbutikk, kjøpes hos Norli på Åmotsenteret (Modum) eller bestilles på mail hos meg: stibux@online.no Boka koster 300,- + frakt. De aller første tekstene som ble delt her på bloggen er samlet i tre forskjellige hefter, som kan bestilles på samme måte. Heftene heter «Hverdagsbønn», «Hverdagsfred» og «Hverdagsglede.» Hvert hefte koster 150,- kr. Slik ser boka og heftene ut:

I bokhylla har jeg ei bok med følgende tittel: Hvis du vil gå på vannet, må du komme deg ut av båten. Den viser til bibelhistorien om Peter som ønsket å gå på vannet sammen med Jesus. Å gå på vannet, kan være et bilde på å gjøre noe som man tenker er vanskelig eller umulig. Kanskje har vi mennesker det mest komfortabelt når vi er innenfor komfortsonen vår. Det ligger i ordet, vi opplever komfort. Hva skjer når vi utfordrer rammene våre? Kanskje kan vi oppleve at rammene vi hadde tegnet rundt vårt eget liv, var tegnet for stamt og forutsigbart. Vi kan oppleve at det vi ikke trodde var mulig, faktisk lot seg gjøre likevel. At samtalen vi hadde gruet oss for gikk bedre enn forventet, for eksempel. I november beskrev jeg søskenrelasjonen til Jakob og Esau. Jakob som fryktet møtet med Esau, etter mange år i konflikt. Men Esau møtte han med kjærlighet og tilgivelse.

Dan Brown har sagt: «Alt er mulig. Det umulige tar bare litt lenger tid.»

I møte med Bibelens tekster, får vi oppleve at rammene for hva vi trodde var mulig flyttes, igjen og igjen. Jesus kan helbrede og gjøre undre. To fisker og fem brød blir til mat for flere tusen. Ei jomfru er gravid, og skal føde verdens frelser.

Jeg leste et sted: «Slutt aldri å håpe, slutt aldri å be, slutt aldri å tenke at under kan skje.»

I møte med Bibelen blir jeg minnet på at vi alle eier et håp, at Gud alltid tar imot bønnene våre og at undrenes tid på ingen måte er over. Når Gud velsigner noe, kan det som er lite bli stort.

Hva skjer når vi tør å ta noen steg i tro, håp og kjærlighet? Når vi søker Gud, lar vi han virke i oss med sin kraft. Han kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår, slik vi kan lese i En bønn om styrke og innsikt, i Efeserne 3,14:

«Derfor bøyer jeg mine knær for Far, han som har gitt navn til alt som kalles far i himmel og på jord. Må han som er så rik på herlighet, gi deres indre menneske kraft og styrke ved sin Ånd. Må Kristus ved troen bo i deres hjerter og dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet. Må dere sammen med alle de hellige bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap. Må dere bli fylt av hele Guds fylde! Han som virker i oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår.»

Vi vet ikke så mye om barndommen til Jesus. I Matt. 2,19 kan vi lese at etter Herodes sin død, så viste en engel seg på nytt for Josef. Engelen sa at den lille familien kunne dra tilbake til Israels land. Da Josef fikk høre at Arkelaos var blitt konge i Judea etter sin far Herodes, våget han ikke å slå seg ned der. Han ble varslet i en drøm, og de dro til Nasaret i Galilea.

Da Jesus var 12 år, dro foreldrene hans til Jerusalem for å feire påske. Dette pleide de å gjøre hvert år. I Luk. 2,43 kan vi lese at Jesus ble værende igjen i Jerusalem uten at foreldrene hans visste om det. De trodde han var i reisefølget, og gikk en dagsreise før de begynte å lete etter ham blant slektninger og venner. Da de ikke fant Jesus, dro de tilbake til Jerusalem for å lete etter ham der. Først etter tre dager fant de han, i tempelet. Jesus satt blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål. Alle som hørte ham, undret seg over hvor forstandig han var og hvor godt han svarte. I 2,48 kan vi lese: «Da foreldrene så ham, ble de slått av undring, og hans mor sa: «Barnet mitt, hvorfor har du gjort dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg, og vært så redde.» Men, Jesus svarte: «Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?» De forsto ikke hva han mente med det han sa til dem. Så ble han med hjem til Nasaret og var lydig mot dem. Men hans mor tok vare på alt dette i sitt hjerte. Og Jesus gikk fram i alder og visdom. Han var til glede for Gud og mennesker.»

18 år seinere ble Jesus døpt, av døperen Johannes. Jesus var da blitt 30 år, og det var etter dette at han begynte å samle disipler, fortelle om Gud og himmelen, helbrede, gjøre tegn og under og undervise.

Mange år før Jesus ble født, fortalte profeten Jesaja om det som skulle skje. Han skrev følgende om Jesus, i Jes. 9,6: «For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder. Han har fått navnet Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig far, Fredsfyrste.»

Madonnastatuen på Bjønneskortanatten i Eggedal. 1020 m.o.h.

I Matt. 2, kan vi lese om tre vise menn fra Østen, som kom for å besøke Jesusbarnet. Vismennene dro innom kong Herodes for å spørre han om hvor barnet var. «Hvor er jødenes konge, som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham,» sa de. Kong Herodes ble svært urolig da han hørte dette, og han kalte sammen overprestene og de skriftlærde. Han spurte dem ut om hvor Messias skulle bli født. «I Betlehem i Judea,» svarte de. «For slik står det skrevet hos profeten: Du Betlehem i Juda land er slett ikke den ringeste av fyrstene i Juda. For fra deg skal det komme en fyrste som skal være hyrde for mitt folk Israel.»

Herodes kalte da til seg vismennene i all stillhet, og spurte dem nøye ut om tiden da stjernen hadde vist seg. Så sendte han dem til Betlehem og sa: «Dra av sted og forhør dere nøye om barnet! Og når dere har funnet det, så meld fra til meg, for at også jeg kan komme og hylle det.» Sleipe Herodes! Han hadde ingen planer om å hylle Jesusbarnet. Han ville drepe Jesus.

Vismennene fant Jesusbarnet. Stjernen de hadde sett gå opp, gikk foran dem inntil den ble stående over stallen der Jesus var. Vi kan lese at vismennene ble jublende glade. De falt ned på kne, hyllet Jesus og ga han gaver. Men, i en drøm ble de varslet om at de ikke måtte vende tilbake til Herodes. De tok derfor en annen vei hjem til landet sitt.

I Matt. 2,13 kan vi lese om hvordan Herrens engel også viste seg for Josef i en drøm, og sa: «Stå opp, ta med deg barnet og barnets mor og flykt til Egypt, og bli der til jeg sier fra! For Herodes kommer til å lete etter barnet for å drepe det.» Josef sto da opp, tok barnet og moren med seg og dro samme natt til Egypt. Der ble de til Herodes var død.

Da Herodes forsto at vismennene hadde narret han, viste han for alvor hvor gal og ondskapsfull han var. Han sendte folk ut for å drepe alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år eller yngre.

I boka «Store spørsmål – korte svar», gjengir Kari Veiteberg en av sine favorittsalmer. Dette er en håpstango fra Argentina og Uruguay, som Sturla Stålsett har gjendiktet:

Fordi han kom og satte spor i støvet og bød til dans for lamme og døve,

fordi han sprengte buret som en løve og ga gnist og øyne som skal gløde.

Fordi han ble en del av vår historie, født i en stall, i krybben uten glorie,

fordi han lekte, lo og lot seg feire og ga oss smak av livet som skal seire.

Refreng: Så derfor tror vi tida ligger åpen, ja, derfor tør vi kjempe uten våpen,

en visshet gir oss glede midt i sorgen: Nå har det snudd, og snart skal det bli morgen!

Så derfor tror vi tida ligger åpen, ja, derfor tør vi kjempe uten våpen,

derfor står vi støtt når stormen raser: Gud er hos oss.

Fordi han favnet fattige og tause og satt fri det varme og det rause,

fordi han rørte sykdommen og smitten og gjorde ren den verden kalte skitten,

fordi han så de grådige og griske, som var så sikre på at de var friske,

fordi han gjennomlyste oss med nåde og satt til bords med oss så alle så det.

Fordi han tålte motgangen og skammen og selv i korsets mørke holdt oss sammen,

fordi han aldri bøyde av for sviket, men tross all motstand skjenket oss Guds rike.

fordi han lokket døden i en felle og ga oss mer enn noen kan fortelle

skal jordens dømte Frelser forkynne og juble: La det nye liv begynne!

De siste 30 årene har jeg samlet på dikt, tekster, kort, avisutklipp og liknende, som har betydd noe for meg. Et av disse avisutklippene er gult, falmet og krøllet. Det hang på kjøleskapet i 10 år. Teksten har overskriften Det fineste, er klippet fra avisen Vårt Land og er skrevet av Per Eriksen:

«Du spør meg om det fineste jeg har opplevd underveis gjennom livet? Det har vært noen skinnende øyeblikk fylt av fest og glede. Men jeg går forbi dem. Til nettene. Det finnes netter hvor jeg har fått lov til å ligge tett inntil et lite feberhett barn, og kjenne den lille kroppen falle til ro. Der ligger jeg i en situasjon som langt fra er ønsket. Ikke vil jeg at barnet skal være sykt. Ikke vil jeg vekkes av barnegråt eller vaske oppkast fra gulvet midt på natta. Ikke vil jeg møte en ny, krevende arbeidsdag med solid søvnunderskudd. Likevel ligger jeg våken i sengen med den lille kroppen inntil meg og er fullkomment lykkelig. Det er hellige øyeblikk mettet med nærhet og mening.

Kanskje er dette noe av det nærmeste jeg kommer meningen med mitt lille liv på jorden? Å gi trygghet og omsorg til et lite menneske som er overlatt i min varetekt for noen år. En av de få jeg virkelig kan bety noe for.

Må Gud bevare oss alle fra å tro at det er gitt oss noen større oppgaver enn dem som ligger oss nærmest. «Jeg gir deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer gjemt på hemmelige steder, for at du skal vite at jeg er Herren, Israels Gud, som har kalt deg ved navn.» (Jesaja, 45,3.)

Det er vanskelig å finne skatter skjult i mørket om vi alltid vil befinne oss i rampelyset. Der blir jeg bare blind for alt annet enn meg selv. I vår kulturs stadige flukt fra ansvaret også i mørket, mister vi dybder av velsignelser som mørket skjuler. Noen av livets fineste skatter kan vi finne i noe så trivielt som et sykt barn ved midnatt.»

Takk for kloke ord!

Salmen Deilig er jorden, er blitt beskrevet som en protestsalme. Det er langt ifra alt på jorden som er deilig. Bibelen beskriver hvordan alt fra starten av, var såre godt. Fortsatt er det mye som er både godt og deilig. Noen ganger trenger vi å bli minnet på dette. Vi kan også være med på å sørge for at flere mennesker kan få opplevelser av at livet kan være godt. Med Salmen Deilig er jorden, vil jeg ønske deg Gud sin rike velsignelse der du er, akkurat nå ❤

Deilig er jorden, prektig er Guds himmel,

skjønn er sjelenes pilegrimsgang.

Gjennom de fagre riker på jorden,

går vi til paradis med sang.

Tider skal komme, tider skal henrulle,

slekt skal følge slekters gang.

Aldri forstummer tonen fra himlen,

i sjelens glade pilegrimssang!

Englene sang den, først for markens hyrder;

skjønt fra sjel til sjel det lød.

Fred over jorden, menneske fryd deg.

Oss er en evig frelser født.

Andrè Bjerke skrev diktet To luker i himmelen, etter at datteren Vilde var født:

«Det største mysterium er ikke mer enn det:

at en ørliten kropp er våknet til jorden.

Den nyfødte ser.

To luker i himmelen går opp.

Selv femtrinnsraketter og kjernefysikk blir puslingers puslespill,

når det nyfødte barnet med et eneste blikk beviser at Gud er til.»

Det er kvelden før kvelden. Et ungt par og et esel er på tur til Betlehem.

Har du opplevd å se øynene til et nyfødt barn? Hvis ikke, vil jeg anbefale deg å bruke anledningen neste gang du har den.

Kjell Aukrust har skrevet diktet Musa som ville til Julestjerna:

«Det skjedde i desember-kvelden, at det gikk musespor sørover Kristentru-teigen.

Utpå Brenna stoppa de.

Der satt ei utkjasa fjellmus, med kulrunde pepperkornauer, fastnagle i julestjerna.

Den hang rett over Blåvol, tel høyre for Bakaldkjøl`n.

Fjellmusa var itte kømmi stort nærmere.

Den gnei frampotene mot værhåra og gransket avstanden.

– Ville nok bli kjasete å ta seg fram i djup snø. – Da hørte den Alvdal kirkeklokker ringe jula inn.

For ei ørlita fjellmus må vel det rekke?»

Noen ganger kan vi kjenne oss som utkjasa fjellmus, noen og enhver. Livet byr på rikelig med djup snø, hvor vi sliter og tråkker. Sangen Som et barn av Bjørn Eidsvåg setter ord på hvordan Gud ønsker å møte oss i dette:

«Herre, jeg trodde jeg ville klare å gå min egen vei.

Herre, jeg trodde jeg ville klare å finne fram til deg.

Men nå er jeg tvilende, ensom og sliten,

Herre, jeg føler meg redd og liten, hvor går jeg?

Herre svar meg!

Som et barn ble du båret til meg.

Som et barn må du overgi deg.

Slutt å gå, det er jeg som skal komme til deg.»

Gud ønsker å gi oss tro. Han tilbyr seg å være en kjærlig medvandrer gjennom livet. Og Bibelen inneholder mange håpstekster. Tro, håp og kjærlighet symboliseres ofte som et hjerte, et kors og et anker. Hjertet er symbolet for kjærlighet, korset for troen og ankeret for håpet. Ankerets funksjon er å gi feste i vær og vind, storm og høye bølger. For at ankeret skal kunne ha denne funksjonen må vi kaste det ut av båten. Ankeret minner oss om Jesus sine mange løfter. Han holder oss fast i stormen. I Hebr. 6,19 kan vi lese: «Dette håpet er et trygt og fast anker for sjelen. Det når innenfor forhenget, dit Jesus gikk inn som forløper for oss.»

Bjørn Eidsvåg synger i sangen Som et barn: «Slutt å gå, det er jeg som skal komme til deg.» Så hva kreves da av her og en av oss, for å få del i troen, håpet og kjærligheten? Egentlig bare å si: «Ja, takk!» Og å ta sjansen på å kaste ankeret ut av båten.

I Joh.Åp., 3,20 kan vi lese: «Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.»