Month: November 2022

Å leve med Gud – helt konkret # 5. Noen ganger er tempoet i hverdagen så høyt at vi blir både fartsblinde, og lett tar mange ting for gitt. Dagens tips for å gi Gud større plass i hverdagen, er: Se deg rundt, og se alt Gud har skapt. Kroppen din, naturen, dyrene, jordkloden, stjerner og planeter. Jeg har tidligere skrevet om da jeg tok sykepleierutdanningen, og lærte om anatomi og fysiologi. Det er helt fantastisk finjustert hvordan kroppen fungerer, og hvordan en prosess påvirker en annen prosess slik at det blir likevekt og balanse.

Å stoppe opp og minne seg på alt som ikke er en selvfølge, tror jeg vil kunne øke vår evne til takknemlighet. Menneskene vi har rundt oss, solnedgangen, det gode måltidet, markblomstene, høstfargene, den friske lufta på fjellet, lukta av ferskt brød, blikket fra en baby, smilet til en bestemor, frukt og bær, poteter og epler. I Ap.gj. 17,28 står det: «Det er i ham vi lever, beveger oss, og er til.»

På nettsiden til Den norske kirke kan vi lese: «Den skapte verden hviler i Gud. Skapelsen er ikke noe som kun var en gang, for Gud skaper hele tiden.»

Å være fartsblind, betyr at man er uoppmerksom. Hvis vi senker tempoet, øker oppmerksomheten. Hvis vi tar oss tid til å se oss rundt, og trener opp evnen til å se hva vi kan takke for, ville dette kunne være med på å gi Gud større plass i hverdagen. Når vi tar oss tid til å gruble litt på saker og ting, tar vi kanskje ikke så mange ting for gitt? Hvordan kan naturen våkne til liv om våren?  Hva gjør at en sædcelle og en eggcelle kan bli til en fiks ferdig baby? Hvorfor lukter det så godt i hagen etter at det har regnet? Hvordan kan et bål varme både kropp og sjel? Hvorfor blir jeg glad når noen smiler til meg?

I Jesaja 43,19 kan vi lese om Gud: «Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke? Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken.»

Gud skaper hele tiden noe nytt i naturen og i hver og en av oss.

Å leve med Gud – helt konkret # 4. Vi fortsetter videre på tekster om hvordan vi kan gi Gud større plass i hverdagen. Dagens tips er: Har du forsøkt å ta imot nattverd, eller tegne deg med korsets tegn? I dag beskriver jeg fysiske og svært konkrete måter for hvordan vi kan gi Gud større plass i hverdagen. Nattverden er Jesus sin gave til oss. Ved å ta imot nattverd, minner vi oss selv om at Jesus var villig til å dø på korset, dra ned til dødsriket, vinne over døden, hente ut nøklene til evig liv og bære alt det vi ikke får til.

I Matt. 26,26 kan vi lese: «Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket og brøt det, ga disiplene og sa: «Ta imot og spis! Dette er min kropp.» Og han tok et beger, takket, ga dem og sa: «Drikk alle av det! For dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange så syndene blir tilgitt.»

Å ta imot nattverd, er å bli minnet på Jesus sine gaver og hans betingelsesløse kjærlighet.

Det samme kan det være å tegne seg selv med korsets tegn. Når jeg gjør dette selv, starter jeg ved øvre del av brystbeinet. Så tegner jeg en rett linje nedover, før jeg tegner «tverrbjelken», og ender opp på hjertesiden. Mens jeg gjør dette, sier jeg: «Hører Jesus til.» Jeg opplever at dette gir meg en trygg påminnelse om Gud sine gode løfter.

Sangen The old rugged cross sier noe om korsets betydning:

On a hill far away stood an old rugget cross, the emblem of suffering an shame.

And I love that old cross, where dearest and best, for a world of lost sinners was slain.

So I`ll cherish the old rugged cross, till my trophies at last I lay down.

I will cling to the old rugged cross, and exchange it one day for å crown.

Å leve med Gud – helt konkret # 3. Dagens tips er: Se om du kan finne noen søstre og brødre.

Paulus skriver at vi som er kristne er hverandres søstre og brødre gjennom Jesus. Å vite dette kan være en styrke i hverdagen, og jeg opplever også at det kan gi en nærere relasjon til Gud å møte, snakke med, synge med og be med andre som er kristne. Humor og glede er en viktig del av kristne fellesskap. Det samme er medvandring når livet er vanskelig.

Så hvor kan man finne disse søstrene og brødrene? Du kan for eksempel ta en tur i kirka, melde deg på et kurs som kirka arrangerer, besøke et kristent sommerstevne eller bli med i et husfellesskap. Menigheter har nettsider, hvor du kan finne informasjon om hva som skjer. Eller du kan ringe til kirkekontoret. 

Noen av fellesskapene som har vært viktige for meg, er Modum menighet og Åmot kirke. Jeg er også med i et husfellesskap, som har møttes regelmessig i over 20 år. Og de siste 10 årene har jeg vært med i en “Begjeng”, som består av fire damer som møtes en gang i måneden.

Paulus sammenlikner menigheten med et legeme, eller en kropp. Han skriver at vi alle har våre sterke sider, og at når vi bruker disse i et fellesskap, så blir det en bedre helhet enn om vi lever hver for oss. Paulus skriver at vi alle er lemmer, eller kroppsdeler, som til sammen utgjør en hel kropp.

I Bibelen står det at det gjør oss godt å stå sammen i livets gleder og sorger. Hva kjennetegner søskenkjærlighet? Søsken kan elske hverandre og føle seg trygge på hverandre, men det hender også at søsken ser situasjoner ulikt eller krangler. Slik kan det også være i menigheter. Jeg minner om Jesus sitt svar til Peter i Matt. 21, da Peter spurte hvor mange ganger han skulle tilgi en bror. Peter foreslo selv tallet sju. Jesus svarte: «Sytti ganger sju!»

Forkynneren beskriver betydningen av fellesskap i 4,9: «Det er bedre å være to enn en; de får god lønn for sitt strev. For om de faller, kan den ene hjelpe den andre opp.» Kjenner du noen som er kristne? Hvis ikke, kan du tenke deg å bli kjent med noen?

Å leve med Gud – helt konkret # 2. Her kommer tips nummer to for hvordan vi i større grad kan gi Gud plass i hverdagen: Sett av litt tid til å be. Hva er en bønn? Hvilke ord bruker man, når man henvender seg til Gud, skaperen selv? Jeg har tidligere vist til bønnen Vår Far i himmelen, som Jesus har lært oss. Den står i Matt. 6,9 og går slik:

Vår Far i himmelen!

La navnet ditt helliges.

La riket ditt komme.

La viljen din skje på jorden, slik som i himmelen.

Gi oss i dag vårt daglige brød,

og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.

Og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde.

For riket er ditt og makten og æren i evighet. AMEN.

Det fine med denne bønnen er at den er en universalbønn, som kan brukes i alle sammenhenger. Jesus sier at Gud allerede vet hva vi trenger. Det er ikke avhengig av dine eller mine valg av ord, om vi når fram til Gud med bønnene våre. Gud lytter alltid. Han elsker oss, og vil det beste for hver og en av oss.

Noen ganger gjør det meg godt å øse ut til Gud. Da bruker jeg mange ord, og det blir en slags sjelesørgereffekt ut av det. Visste du at ordet sjelesorg, egentlig betyr sjeleomsorg? Jeg har lært det ganske nylig, og synes det er fint og godt beskrivende for hva som kan skje når jeg ber eller snakker med noen jeg har tillit til.

Å be til Gud er som å koble seg på verdens beste kraftkilde. Når vi ber til Gud, viser vi tydelig hvilken side vi velger, og vi viser hvem vi vil høre til i en verden med både gode og onde krefter.

Bibelen er full av eksempler på at vi kan komme til Gud med alt i bønn. Han tåler vår skuffelse, skam, sinne, sorg og frustrasjon. Og han tar gjerne imot vår glede og takknemlighet.

Når vi ber, kan vi bruke våre egne ord. Vi kan be langt eller kort, høyt eller inni oss, aleine eller sammen med andre, inne eller ute.

Min erfaring er at å sette av tid til å snakke med Gud gjennom bønn i hverdagen, er med på å gi en nærere relasjon til han. Er du vant til å be, eller er dette noe som er nytt for deg? Hvis du ikke er vant til å be, kan du tenke deg å prøve? Fra den 13. november vil jeg låne og dele bønner som andre har skrevet. Ofte kjenner jeg igjen noe fra mitt eget liv i andre sine bønner. Kanskje kan du også finne noe som du kan låne og bruke?

Å leve med Gud – helt konkret # 1. Jeg vet ikke hvordan det er for deg, men for meg har troslivet gått litt i bølgedaler. Noen ganger er jeg ofte «koblet på», med tanker, bønner og påfyll. Andre ganger tar hverdagen meg, og det kan gå dager og uker hvor jeg har vært mest i min egen boble med jobb og ulike aktiviteter. I de 24 årene som er gått siden jeg ble kristen, har jeg gjort meg noen erfaringer av hvordan jeg i større grad kan gi Gud mer plass i hverdagen. Noen av disse erfaringene har jeg tenkt å dele de neste dagene.  Her kommer det første tipset: Sett av litt tid til å lese. Det er skrevet mange interessante bøker om Gud, Jesus, tro, osv. De siste to årene har jeg fulgt en daglig leseplan for bibellesning, som hjelper meg til å lese hele Bibelen på et år. Før jeg gjorde dette, leste jeg boka En røff guide til Bibelen, av Alf Kjetil Walgermo. Dette var en god forberedelse, og hjalp meg til å se noen sammenhenger og et større bilde. Hvis du ikke føler deg klar for å ta fatt på hele Bibelen nå, vil jeg anbefale å lese Det nye testamentet. Start med Matteusevangeliet, og ta det i ditt eget tempo. Det kan anbefales å lese noen linjer hver dag.

Nettbutikken til Bok og Media AS har et spennende utvalg av bøker. Du kan også besøke butikken i Akersgata i Oslo. Bibelbutikken har filialer i Sandnes, Drammen, Tønsberg og Egersund. Disse er også verdt et besøk.

I Matt. 4,4 sier Jesus: «Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Guds munn.»

«Å lese er for hjernen hva mosjon er for kroppen», har Joseph Addison skrevet.

«Mennesket leser for å spørre», sier Franz Kafka.

Å lese er med på å trimme hjernen vår. Å lese kan løfte tankene ut av boblen, og hjelpe oss å både formulere spørsmål og kanskje også finne noen svar? Når vi leser om Gud og Jesus er vi på sporet av de lengste linjene, fra skapelsen til evigheten. Vi lærer å forstå oss selv og andre i større grad. Vi får høre om en kjærlighet som tror alt, håper alt og tåler alt. En kjærlighet som aldri tar slutt. Vi kan finne mening og sammenheng. Og vi kan finne både kart og kompass, som hjelper oss å ta gode valg. Når på dagen passer det best for deg å lese?

I forbindelse med at det var 10 år siden angrepet på regjeringskvartalet og Utøya 22. juli 2011, delte tidligere biskop Per Arne Dahl en tekst, både på Facebook og i lokalavisa Bygdeposten. Per Arne beskrev sterke øyeblikk i Domkirken i dagene etter angrepet: «Midt på dagen satte jeg meg noen minutter alene i sideskipet i kirken, og fant fram den salmen jeg alltid leser på de vonde dagene, skrevet av Svein Ellingsen. En bønn, av en mann som vet hva det vil si å miste et kjært barn:»

Midt i alt det meningsløse som vi møter her på jorden, blir vårt hjertes skrik vår bønn.

Gud, vi roper: Om du finnes, finn oss, redd oss når vi synker i vårt eget tomhetsmørke.

Per Arne skriver videre: «Mange har ropt: Hvorfor? Og mange har vært sinte og såre i sin sorg. Som prest har jeg vært inderlig glad for at den kristne tro aldri har væt noen lykkereligion med løfte om fravær av lidelse og sorger. Halvparten av Bibelens salmer er klagesalmer. Job var så fortvilet over sine tap at han forbannet den dagen han ble født, og Jesus avsluttet sitt livs lengste fredag med å rope: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»

Første søndag i november er det allehelgensdag. Allehelgen handler om å minnes de døde. Det er en dag for minnes våre kjære, og tenke på de vi har mistet. Mange tenner lys på gravene. Per Arne beskriver den kristne troen, som romslig nok til å ramme alt vi møter i livet. Her beskrives lidelse og sorg av mennesker som kjente smerten i sitt eget liv. Vi møter hudløse klager i Bibelen, ærlig fortvilelse, frykt, savn og ensomhet.

Ektheten i bibelfortellingene er noe av det jeg setter mest pris på med den kristne troen. Vi kan komme som vi er, og vi møtes med kjærlighet. Vi får oppleve et fellesskap med Gud og Jesus, og vi får oppleve et fellesskap i en menighet. I menigheten favnes alle livets følelser og faser. Fødsel og glede, dåp og fest, konfirmasjon og ungdomstid, bryllup og kjærlighet, sorg og begravelse og alle hverdagene imellom.

Til den årlige allehelgensgudstjenesten blir alle som har mistet en av sine nærmeste invitert. Et år var det planlagt dåp samme dag, og noen av oss ble sittende og snakke om hvordan de som kom med sin sorg ville oppleve det når vi også i den samme gudstjenesten skulle feire det nye livet. Ville de som hadde mistet en av sine kjære oppleve dette utfordrende?

Jeg delte da en erfaring fra noen år tidligere, med de jeg satt sammen med. Våren 1996 var min svigermor alvorlig kreftsyk samtidig som jeg var høygravid og på overtid i forhold til termin. Da vi var på ultralyd noen måneder tidligere, spurte Per og jeg jordmoren om hvilket kjønn barnet hadde. Jordmoren nektet å svare på dette, med begrunnelse i at det ikke utgjorde noen forskjell. Vi ble litt perplekse. Det var ikke viktig for oss å vite kjønnet, men når man kan se det blir man jo litt nysgjerrig på å vite. De siste dagene svigermor levde, var hun bare våken av og til. To ganger spurte hun: «Er jenta kommet?» Hun sa også: «Det blir fint med ei jente.» Vi smilte og sa at vi ikke visste kjønnet til babyen, men hun var like overbevist. Svigermor hadde også merket av noen salmer i salmeboka til begravelsen sin. En av salmene var Fylt av glede. Dette er en dåpssalme. Jeg har aldri, hverken før eller etter, hørt den spilt i en begravelse. Teksten går slik: «Fylt av glede over livet under, med et nyfødt barn i våre hender, kommer vi til deg som ga oss livet.»

Natten før begravelsen startet riene, og Kristine ble født kl. 05.03 den samme dagen som min svigermor skulle begraves kl. 11.00. For en dag det ble! Glede og sorg, tårer og smil, takk og fortvilelse. Som presten sa om situasjonen: «Noen ganger overgår virkeligheten fantasien.» Jeg var i god form etter fødselen, og kunne være med på begravelsen. En begravelse er utrolig viktig for en sorgprosess, og for meg betydde det mye å kunne være der.

Tilbake til Åmot kirke, og gruppen som satt og snakket sammen før allehelgensgudstjenesten. Det gikk fint å både minnes de man hadde mistet og felle noen tårer, og også kunne smile når dåpsbarnet ble løftet fram og vist fram for menigheten. Slik er livet. Sorgen og gleden de vandrer til hope. Heldigvis!

Mormor bodde på sykehjemmet de siste to årene hun levde. Der trivdes hun svært godt, og hun skrøt stadig av de ansatte. Mormor hadde selv jobbet på det samme sykehjemmet tidligere, og hun følte nok på en måte at ringen var sluttet da hun flyttet dit. Mormor var i god form helt til en uke før hun døde. Per og jeg møtte henne ute en fin sommerettermiddag, og vi oppdaterte hverandre. Mormor var på mange måter bindeleddet i familien, som visste hvordan alle hadde det. Samtidig var hun tryggere en Fort Knox dersom noen hadde betrodd henne noe som ikke skulle deles med andre.

Da mormor ble alvorlig syk den siste uka, gjorde koronarestriksjoner at kun barna hennes fikk være der sammen med henne. Jeg føler virkelig med alle som har opplevd å ikke kunne få være sammen med sine nærmeste under koronapandemien. Man får aldri denne tiden tilbake, og det kan gi dype sår å ikke kunne være der, snakke sammen eller holde i hånda. Samtidig har vi levd i en pandemi, som har krevet drastiske restriksjoner om ikke antall døde skulle øke kraftig og sykehuskapasiteten sprenges. TV-bilder fra andre land har vist oss hvordan konsekvensen kan bli om man slipper opp på restriksjoner for tidlig.

Som sykepleier har jeg mange ganger opplevd betydningen av nærhet for den døende pasienten. En rolig nattevakt hadde jeg sittet flere timer og holdt en eldre pasient i hånda, hvor han sov rolig hele tiden. Da jeg måtte slippe taket på morgensiden, for å gå en runde på avdelingene, ble jeg raskt ringt etter. Etter at jeg gikk, ble den alvorlig syke mannen urolig. Jeg fullførte det jeg måtte gjøre, og gikk tilbake til avdelingen. På nytt tok jeg hånden hans, og han sovnet rolig.

Jeg fikk ikke vært der med mormor de siste dagene. Da ble det ekstra sterkt og mektig at hun «kom» til meg, kvelden før hun døde. Jeg var på tur hjem fra kveldsvakt, og måtte stoppe på rødt lys. Plutselig var det som om hun var der i bilen sammen med meg, og sa: «Stine, det du og jeg har sammen er ekte kjærlighet, og den er beskyttet av en rustning.» Jeg ble varm i brystet og tårene sto i øynene. Jeg hvisket: «Takk!»

Da mormor døde hadde hun rukket å bli 95 år. Vi hadde vært nær hverandre så lenge jeg kunne huske, og hadde en varm relasjon. For meg var mormor en klippe! Hun var alltid der, og var uforanderlig. Jeg stolte på henne 100 prosent! I dagene før begravelsen skrev jeg dette diktet:

«Mormor er kjærlighet, god tid og omsorg.

Mormor er smaken av kjøttkaker, kålstuing og Berits Brune pinner.

Mormor er Rødbrus og drops når man er syk og er hjemme fra skolen.

Mormor kan gjøre opp en hel elg, gå lange fjellturer og plukke multer en hel dag.

Mormor kan ta en multelikør i godt selskap, og hun har kokesjokolade i kjøkkenskapet.

Mormor er Sanitetsforeningen, fastelavnsris og varme strikkesokker.

Mormor veit hva man skal gjøre.

Hun veit hvor det er gode tilbud, og hun kaster nesten ikke noe.

Mormor har grønne fingre, og kan virkelig brodere.

Hun er leiken, og har god humor.

Mormor er raus, men hun kan også sette grenser.

Mormor har smakt på alle ølslagene til Solumsmoen Gårdsbryggeri.

Mormor er svært glad i barnebarna og oldebarna.

Mormor elsker Bestefar.

Mormor savner Bestefar.

Mormor er hos Bestefar.»

Det har vært en del fokus på hvor viktig det er for barn og unge å ha den ene, som ser, som har tid og som viser omsorg. For meg var mormor en av de viktigste personene i livet mitt.

Vi kan alle få være den ene for hverandre. Hvem kan du og jeg være den ene for? Behovene er store. Det er dessverre ekstra mange som kjenner på ensomhet og psykiske utfordringer akkurat nå.

I Lukas 6,36 står det: «Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig.»

Kan det være plass til glede når man er lei seg? Per Anders Nordengen er prest, foredragsholdet og forfatter. Han beskriver sorgens rom og gledens rom, og hvor viktig det er å kunne gå inn og ut av disse. Mens Helle var syk, kom Per Anders til Åmot kirke på en temakveld, og både Helle og jeg var til stede. For Helle falt det naturlig å gå inn og ut av gledens rom og sorgens rom. Hun kunne le hjertelig av god humor, men var også til stede i det som var vanskelig. Hun og Per Anders fikk seg en god prat i pausen. «Alt som kan gi glede har en spire til et savn,» synger Sigvard Dagsland. Eller som en venn sendte med på melding da mormor døde: «Sorgen er kjærlighetens skygge.» Slik er livet. Vi er sårbare. Når vi er glade i noen, er vi også utsatt for sorg og smerte. Vi kan risikere å miste noen, bli sviktet eller såret. Men alternativet er ikke noe godt alternativ! Hvis vil trekker oss unna andre for å beskytte hjertene våre, går vi glipp av de rikeste øyeblikkene som livet kan by på.

I Salmeboka finnes en salme som heter «Sorgen og gleden vandrer til hope.» Vers to går slik:

«Alle ting har sin foranderlig lykke, alle kan finne en sorg i sin barm.

Ofte er bryst under dyrebart smykke, fulle av sorger og hemmelig harm.

Alle har sitt, stort eller litt. Himlen alene for sorgene kvitt.»

Gleden er foranderlig. Vi vet ikke hvor lenge vi har hverandre, eller om vi vil være friske. Per Anders Nordengen sine råd om å bevare evnen til å kunne gå inn og ut av sorgens rom og gledens rom, slik livet er akkurat nå, tror jeg er med på å bevare oss som hele mennesker. Salmen minner oss også på at det å ha et dyrebart smykke på brystet, ikke er en forsikring mot sorger og vanskelige følelser. Alle har sitt. Som Nora i NRK-serien Skam hadde skrevet på en lapp som hang på veggen på rommet hennes: «Everyone you meet is fighting a battle you know nothing about! Be kind. Always.»