3. november.

Mormor bodde på sykehjemmet de siste to årene hun levde. Der trivdes hun svært godt, og hun skrøt stadig av de ansatte. Mormor hadde selv jobbet på det samme sykehjemmet tidligere, og hun følte nok på en måte at ringen var sluttet da hun flyttet dit. Mormor var i god form helt til en uke før hun døde. Per og jeg møtte henne ute en fin sommerettermiddag, og vi oppdaterte hverandre. Mormor var på mange måter bindeleddet i familien, som visste hvordan alle hadde det. Samtidig var hun tryggere en Fort Knox dersom noen hadde betrodd henne noe som ikke skulle deles med andre.

Da mormor ble alvorlig syk den siste uka, gjorde koronarestriksjoner at kun barna hennes fikk være der sammen med henne. Jeg føler virkelig med alle som har opplevd å ikke kunne få være sammen med sine nærmeste under koronapandemien. Man får aldri denne tiden tilbake, og det kan gi dype sår å ikke kunne være der, snakke sammen eller holde i hånda. Samtidig har vi levd i en pandemi, som har krevet drastiske restriksjoner om ikke antall døde skulle øke kraftig og sykehuskapasiteten sprenges. TV-bilder fra andre land har vist oss hvordan konsekvensen kan bli om man slipper opp på restriksjoner for tidlig.

Som sykepleier har jeg mange ganger opplevd betydningen av nærhet for den døende pasienten. En rolig nattevakt hadde jeg sittet flere timer og holdt en eldre pasient i hånda, hvor han sov rolig hele tiden. Da jeg måtte slippe taket på morgensiden, for å gå en runde på avdelingene, ble jeg raskt ringt etter. Etter at jeg gikk, ble den alvorlig syke mannen urolig. Jeg fullførte det jeg måtte gjøre, og gikk tilbake til avdelingen. På nytt tok jeg hånden hans, og han sovnet rolig.

Jeg fikk ikke vært der med mormor de siste dagene. Da ble det ekstra sterkt og mektig at hun «kom» til meg, kvelden før hun døde. Jeg var på tur hjem fra kveldsvakt, og måtte stoppe på rødt lys. Plutselig var det som om hun var der i bilen sammen med meg, og sa: «Stine, det du og jeg har sammen er ekte kjærlighet, og den er beskyttet av en rustning.» Jeg ble varm i brystet og tårene sto i øynene. Jeg hvisket: «Takk!»