Month: October 2022

Musikk & tro # 1. Hva slags forhold har du til musikk? Selv kommer jeg fra en familie hvor både min mor og min bror kan spille flere typer instrumenter. Jeg kommer også fra en familie hvor det gjennom flere generasjoner har vært skapt håndarbeid av ypperste kvalitet. Når det gjelder å skape musikk, strikke, sy og brodere, er jeg på mange måter familiens sorte får. Jeg setter stor pris på å pynte et bord med en duk som min mormor har brodert, eller bruke en jakke som mamma har strikket. Men jeg har ingen egenproduserte jakker, duker eller gensere å vise til.

Når det gjelder musikk så kan jeg heller ikke by på egne produksjoner. Det er ikke jeg som henter fram gitaren ved leirbålet, eller spiller piano når noen skal synge. Jeg har likevel en musikalsk gave som har stor verdi: jeg blir berørt av musikk. Hva er det med musikk, som kan berøre oss så kraftfullt? Hvorfor når musikk oss på en annen måte enn ord kan? Filmskapere kan mye om dette, og bygger opp under handlingen i en film med musikk. Dette forsterker handlingen, og påvirker følelsene våre.

En gang da jeg var tenåring og hadde lagt meg for å sove, satte noen på sangen Oxygen av Jean-Michel Jarre i naborommet. Sangen traff noe i meg. Jeg ble liggende og kjenne på en varm fred, samtidig som gode tårer rant nedover kinnene. Opplevelsen forundret meg. Hva skjedde? Jeg opplevde det som skjedde som helbredende.

Som sykepleier har jeg mange ganger sett hvor mye sang og musikk kan bety for pasienter. Den demente mannen som ikke kjente igjen familien, men som kunne synge salmene han lærte på skolen. Datteren som spilte piano for faren de siste dagene av livet hans. Pasienten som gradvis kom i kontakt med følelsene sine, ved å lytte til musikken hun likte.

Jeg kjenner en kar som siterer Larry Norman, og sier «Why should the devil have all the good music?» Han viser til at selv om han er kristen, så setter han pris på variasjon og bredde når det gjelder musikk. Og han liker noen heftige gitar-riff. Dette kjenner jeg meg igjen i.

Hva sier Bibelen om musikk? Ganske mye. Kong David var musiker. Han trøstet Saul med musikken sin, og skrev salmer som beskrev livets mange ytterpunkter. David lovpriste Gud gjennom salmer, slik som i Sal. 150: «Halleluja! Lovsyng Gud i hans helligdom! Lov ham i hans mektige hvelving. Lov ham for hans storverk. Lov ham for hans store velde. Lov ham med gjallende horn. Lov ham med harpe og lyre. Lov ham med trommer og dans. Lov ham med strengespill og fløyter. Lov ham til tonende symbaler. Lov ham med rungende symbaler!» Her snakker vi lovsang med trøkk! Vi får fortsette musikkpraten de neste dagene.

For ei tid det er ute nå! For noen høstfarger. Rødt, gult og oransje. Jeg vil si at naturen flasher om høsten. Den jåler seg skikkelig til, og sparer ikke på noe. Lufta er frisk. Det er nesten så tankene kvikner litt til, sammenliknet med varme sommerdager. Naturen forbereder seg på hvile. Men, den går inn i hvilen med fynd og klem. Planter tilpasser seg for å tåle frost og vinterens påkjenninger. Om noen måneder kommer ny vekst, men først må plantene sikre seg og sørge for at de har nok av det de trenger for å overleve vinteren.

Andre Bjerke har skrevet dette diktet: «Mot ruten i mitt arbeidsrom er epleblomster kommet. Av hvitt champagneskum står treet overflommet. Hva kan vi stille opp mot slikt vi ordets døgenikter? Hva nytter det å skrive dikt, når epletreet dikter?» Det er ikke det hvite champagneskummet som pryder trærne i disse dager. Naturen har funnet fram hele fargepaletten. Den dikter rundt oss på alle kanter.

Det er fristende å minne om Søren Kierkegaard sine kloke ord om å gå, i disse tider:

«Tap for all del ikke lysten til å gå. Jeg går meg til det daglige velbefinnende hver dag, og går fra enhver sykdom. Jeg har gått meg til mine beste tanker, og jeg kjenner ingen tanke så tung at man ikke kan gå fra den.»

Kierkegaard skriver som en som er så heldig at han har helse til å kunne gå gode turer. Jeg har møtt mange som gjerne skulle kunne gått, både i by og fjell, hvor kroppen har satt en stopper for det. Hvis du kan komme deg ut og kjenne på høstlufta, vil jeg anbefale det på det sterkeste. I helsevesenet triller vi senger ut, når pasienten ønsker dette. Kan du gå, byr høsten på mange fine muligheter for turer og til å gå seg til gode tanker.

Jeg kommer på sangen Måne og sol: «Måne og sol, skyer og vind og blomster og barn skapte vår Gud. Himmel og jord, allting er hans, Herren vår Gud vil vi takke.»

I Salme 19,1 kan vi lese: «Himmelen kunngjør Guds ære, hvelvingen forteller hva hans hender har gjort.» I våre hektiske hverdager kan det være godt å stoppe opp litt, og ta inn det som skjer i naturen nå. Fargene, fuglene som tar til vett og flyr mot sør (sitat Halvdan Sivertsen), sol, frost og tåke, den friske lufta og fossene som har fått fart og futt igjen etter høstregnet.

Jeg ønsker deg en fin, frisk og fargerik dag, enten det er på verandaen, i hagen, på en fjelltopp, på tur i skogen eller langs et livlig vassdrag.

«Det var denne evigheta, da..» # 8. Vi har vært gjennom ei uke med mange krevende tekster og utfordrende temaer. Går det bra? Puster du fortsatt med magen? Det er på tide å samle noen tråder, og fra i morgen er planen å flytte fokus. Men før det, vil jeg gjerne dele noen helt sentrale tekster, som jeg mener at det er godt og viktig å minne seg selv om, både titt og ofte.

Når Jesus beskriver himmelen i Joh. 14,2, sier han: «I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere?» Jesus beskriver god plass, og at vi er ventet til himmelen.

I 1. Kor. 15,22 skriver Paulus: «For slik alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus.» Paulus skriver ikke noen, eller de få utvalgte. Han skriver ALLE!

Paulus skriver også i Rom. 8,38: «For jeg viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.» Tydeligere kan det ikke sies! Guds kjærlighet overvinner alt, og trenger gjennom alt.

I Joh. Åp., 1.18 kan vi lese at Jesus har hentet ut nøklene til dødsriket. Lyset vant over mørket. Livet vant over døden. Nå, og for alltid.

En tekst som mange synes er fin og til god trøst, utfordret meg lenge. I Joh. 3,16 står det: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» Det er jo vakre ord. Gud elsker oss svært høyt, og ønsker å gi hver og en av oss evig liv. Det som ble problematisk for meg med denne teksten, var linjen om at dette gjaldt for hver den som tror på han. Hvordan sto det til med min tro? Var den innafor? Hva med alle de tingene jeg ikke forstår? Burde jeg vært oftere i kirka, eller bedt mer? Gitt mer til de som har mindre enn meg? Det var først da jeg leste Paulus sin tekst i Ef. 2,5-10 om at vi er frelst av nåde, og at troen er en gave som ikke hviler på egen innsats, at jeg kjente at jeg kunne hvile i ordene om at hver den som tror på Jesus skal få evig liv. Hva krever det da av oss å få evig liv? Det er såre enkelt, det krever kun å takke ja. Betyr det at man kan velge å takke nei? Hvilke konsekvenser får det i så fall? Hvis man takker nei til troens gave, vil man få en ny mulighet etter at de siste sandkornene i det jordiske timeglasset renner ut? Jeg vet ikke. Her kommer jeg til kort. Det jeg vet, ut ifra Bibelens tekster, er at Gud elsker oss med en kjærlighet som er større enn hva vi kan fatte. Han strekker seg langt for å lete etter hver og en av oss, for å omslutte oss med denne kjærligheten. «Ingen ting er umulig for Gud», sa engelen Gabriel til Maria i Luk. 1,37. Jesus gjentok de samme ordene i Mark. 10,27.

«Det var denne evigheta, da..» # 7. Det finnes særlig en tekst i Bibelen som har skremt mange. Når denne teksten er blitt dunket inn fra svovelpredikanter til store og små, med skremmende bilder og kraftfull stemme, er det ikke så rart at de som har hørt på har mistet nattesøvnen. Teksten finnes i Luk. 17,31: «Når den dagen kommer, må den som er oppe på taket og har sakene sine inne i huset, ikke gå ned og hente dem, og den som er ute på markene må ikke vende hjem igjen. Tenk på Lots kone! Den som prøver å sikre sitt liv, skal miste det. Men, den som mister det, skal vinne det. Jeg sier dere: Den natten skal det ligge to i samme seng. Den ene blir tatt med, den andre blir igjen. To kvinner skal male på den samme kvern. Den ene blir tatt med, den andre bli igjen. To menn skal være ute på markene. Den ene blir tatt med, den andre blir igjen.»

Når denne teksten har blitt formidlet som at det er det er Jesus som skal komme og hente de som ikke har syndet, så kan det skape en frykt for om man klarer å leve livet riktig. Jeg har ei venninne som vokste opp på Vestlandet. Hun fikk denne teksten kraftfullt og skremmende forkynt da hun var barn. Ei natt våknet hun av et forferdelig uvær, med lyn og torden. Hun ble redd, og fortet seg ned til foreldrenes seng. Men, de var borte! Hun trodde da at Jesus hadde vært der og hentet dem, og at hun ikke hadde fått bli med fordi hun hadde gjort noe feil i livet sitt. Skrekken hang i lenge, selv om foreldrene kom opp fra kjelleren, hvor de gjemte seg fordi moren var redd for lyn og torden.

I etterkant har jeg fått denne bibelteksten forklart på en annen måte, fra flere hold. Det Jesus advarer mot i teksten, er angrepet mot Jerusalem, som kom i år 70. Hornes, som jeg har vist til flere ganger de siste dagene, skriver: «Han (Jesus) sa bl.a. at de skulle flykte ut av byen opp i fjellene da de så visse tegn skje. Historieskriveren Josefus forteller siden om grufulle scener der over en million jøder ble slaktet ned av den invaderende romerhæren, og hvor likhaugene igjen ble brent i Gehenna.»

Jesus beskriver videre hvordan tempelet skal ødelegges og om trengselstiden som kommer, i Luk. 21,5.

Er det ikke veldig trist når tekster fra Bibelen fremstilles på en feilaktig måte, som gjør at det skapes avstand mellom mennesker og Gud? Og som gjør at mennesker mister Guds kjærlighet og løfter av syne? Er det noen tekster som du har et vanskelig forhold til i Bibelen?

«Det var denne evigheta, da..» # 6. Jeg må tilbake til Hornes sitt innlegg i avisa Vårt Land, igjen. Hornes skriver: «Jesu formål med de harde ordene i Bergprekenen tror jeg var å avsløre at ingen ville lykkes gjennom lovens krav. Han argumenterte derfor retorisk ut fra deres feilaktige tankesett hvor de trodde Gud var en som dømte og straffet mennesker på grunnlag av deres gjerninger. Jesus derimot viste oss et bilde av en alltid tilgivende synderes venn som delte ut nåde, kjærlighet og barmhjertighet til ALLE.» Hornes skriver videre: «Jeg mener at helveteslæren har vært en fryktelig hindring for evangeliet. Millioner av mennesker har på grunn av denne djevelske løgnen ikke klart å tro på Gud, eller å fullkomment hvile fra sitt strev i hans godhet.» Han viser til hvordan det ble oversatt tekster i de første århundrene fra teologer som omfavnet konseptet om gjerningsbasert tortur i etterlivet. Hornes viser til at dette fikk fotfeste i de vestlige kirkene, og ble et hendig maktmiddel for å underkue mennesker.

I boka Grill en kristen, hvor Ingvild Hellenes er redaktør, kan vi lese: «På korset tok Jesus bokstavelig talt alt det helvete vi fortjente, slik at vi ikke trengte å ta det selv. Det var som om alt søppelet fra livene våre ble tømt over ham, og han villig gikk den ultimate atskillelsen fra Gud i møte, på våre vegne. Gud lengter ikke etter å dømme, han lengter etter å tilgi.»

«Det var denne evigheta, da..» # 5. Dette er en fortsettelse fra gårsdagens tekst.

I går viste jeg til et innlegg som Tor Ivar Hornes hadde i avisa Vårt Land. Hornes skriver videre at det var en vanlig argumentasjonsmåte på Jesu tid å sette ting veldig på spissen for å få frem et retorisk poeng. I teksten fra Luk. 16, er ting virkelig satt på spissen. Jesus har tidligere omtalt flere ganger at rikdom kan skape avstand til Gud, fordi vi mennesker ofte tenker at vi klarer oss selv, og ikke trenger Gud når vi har det godt økonomisk. Og vi blir sjelden fornøyde. Jaget etter mer, kan bli hovedfokuset i livet vårt. I Tim, 6,9 advarer Paulus mot hva det kan gjøre med oss å fokusere ensidig på rikdom: «Men de som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og gripes av mange slags tåpelige og skadelige begjær som styrter mennesker ned i undergang og fortapelse. For kjærligheten til penger er roten til alt ondt. Drevet av den er mange ført vill, noen bort fra troen, og har påført seg selv mange lidelser.»

Jesus er også svært tydelig på at vi har et ansvar for hverandre. Han fortalte liknelsen om Den barmhjertige samaritan, og sa at det vi gjør for å hjelpe en som trenger hjelp, det gjør vi også mot Jesus. Samtidig sa Jesus også at det vi ikke gjør for en som trenger hjelp, det gjør vi heller ikke for ham.

Hva er dommedag, dommens dag? Er det dagen da sannheten kommer fram, og vi må stå for både det vi har gjort, og det vi ikke har gjort? I den katolske kirken har man en forestilling om en skjærsild, som et «mellomsted» mellom himmel og helvete, hvor de døde må gjøre opp for syndene sine mens de venter på dommedag.

Det er kun den katolske kirken som har en forestilling om skjærsilden. Andre kristne trossamfunn har ikke en presis lære om hvor sjelen befinner seg mellom den enkeltes død og dommedag.

Jeg leste en gang noe Karsten Isachsen skrev om dommedag. Han holdt fram at himmelen er for alle, men at på vei dit må våre negative sider bli igjen. Det vil si det som Paulus kaller gjerninger fra kjøttet, altså det motsatte av åndens frukt. Gjerningene fra kjøttet beskrives i Gal. 5,19: «Hor, umoral, utskeielser, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, strid, sjalusi, sinne, selvhevdelse, stridigheter, splittelser, misunnelse, fyll, festing og mer av samme slag.» Dette er det ikke rom for i himmelen, så disse sidene må på en måte skrelles vekk eller skilles bort. I himmelen er det kun rom for Åndens frukt, som er: Kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse.

Hva tenker du om Abraham sine ord fra i går, om at Lasarus bare fikk det vonde i livet, og at det nå var hans tur til å få det gode? Hvordan kan vi allerede her på jorda skrelle vekk de egenskapene våre, som ikke hører hjemme i himmelen? Vil det i så fall gi en større opplevelse av himmel på jord?

«Det var denne evigheta, da..» # 4. Helvete, hvor og hva er det? Tor Ivar Hornes er medleder i Nådekirka i Kristiansand. Han skrev et innlegg i avisa Vårt Land 03.04.18, med overskriften «Forkynte Jesus om helvete?» I innlegget viser Hornes til at ordet helvete ikke nevnes en eneste gang i det gamle testamentet. Det gamle testamentet består av 1082 sider! I Det nye testamentet nevnes ordet helvete 10 ganger. Jødene på Jesu tid hadde ikke noe klart bilde av etterlivet, så for dem handlet Guds velsignelser og dom kun om jordiske konsekvenser i dette livet. Ordet som Jesus opprinnelig brukte om helvete var Gehenna, som var søppelplassen utenfor Jerusalem. Der brant man søppel og døde dyr. Det hente også at mennesker ble kremert der. I perioder med avgudsdyrkelse var Gehenna også et grusomt offersted der mennesker ofret barna sine til avguden Molok. Da Jerusalem ble inntatt av Babylonerne i 586/87 f.Kr. ble det brent enorme likbål i det samme området. Gehenna var for å si det mildt et sted med svært dårlige assosiasjoner og en fæl stank.

Når Jesus brukte ordet Gehenna, mente han at livet kan være et helvete her på jorda, eller mente han å peke på at det kan være to utganger etter det jordiske livet – himmel og helvete? Det er tid for å dele en av Jesus sine tekster, som jeg synes er en av de aller mest utfordrende. Vi finner den i Luk. 16,19:

«Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og luksus dag etter dag. Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som het Lasarus, full av verkende sår. Han ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Hundene kom til og med og slikket sårene hans. Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravet. Da han slo øynene opp i dødsriket, der han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus tett inntil ham. «Far Abraham», ropte han, «ha barmhjertighet med meg og send Lasarus hit, så han kan dype fingertuppen i vann og svale tunge min. For jeg pines i denne flammen. Men, Abraham svarte: «Husk barnet mitt, at du fikk alt det gode mens du levde, og Lasarus fikk det vonde. Nå trøstes han her, mens du er i pine. Dessuten er det lagt en kløft mellom oss og dere, slik at de som vil komme herfra og over til dere, ikke skal kunne det, og ingen kan gå over fra dere til oss.» Da sa den rike: «Så ber jeg deg, far, at du sender ham til mine fem brødre hjemme hos min far for å advare dem, så ikke de også skal komme til dette pinestedet.» Men, Abraham sa: «De har Moses og profetene, de får høre på dem.» Han svarte: «Nei, far Abraham, men kommer det noen til dem fra de døde, vil de omvende seg.» Abraham sa: «Hører de ikke på Moses og profetene, lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde.»

Hva mente Jesus med denne liknelsen? Jesus som sa at han ikke var kommet for å dømme verden, men for å frelse verden? Vi får forsøke å belyse dette mer i morgen.

«Det var denne evigheta, da..» # 3. Hva skjer når vi dør? Har du møtt noen som har hatt nær-døden-opplevelser? Det har jeg. Jeg har snakket med flere pasienter som har opplevd dette i forbindelse med en ulykke, eller en operasjon som ikke gikk som planlagt. Det de har hatt til felles i etterkant, er at de har kunnet fortelle om et møte med noe som var ubeskrivelig lys- og kjærlighetsfylt. Pasientene har beskrevet at de kjente på skuffelse da de våknet til det jordiske livet igjen. De ville bli der de var.

I boka Døden er livsviktig, beskriver Elisabeth Kübler-Ross manges erfaringer av at livet er noe mer etter døden. Hun var en sveitsisk-amerikansk psykiater, forfatter og pioner innen arbeidet med alvorlig syke og døende. Kübler-Ross beskriver blant annet en blind kvinne som skulle gjennom en operasjon, hvor hun fikk hjertestans. Det tok tid å få i gang hjertet igjen. Da pasienten kom tilbake til livet, kunne hun fortelle hvordan hun hadde sett det som skjedde i operasjonssalen, ovenfra. Den blinde kvinnen kunne beskrive hvordan hver og en av legene og sykepleierne så ut, selv om hun fortsatt var blind etter at hun våknet opp igjen.

I Bibelen beskrives himmelen som et sted uten sorg og smerte. I Åp., 21 kan vi lese om himmelen og Gud: «Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.»

Kan de som er i himmelen se oss som er på jorda? Mannen min har en teori om at de kun kan se det som er bra. Han har også litt humor på at dersom de ikke har sett noe på lenge, så går det kanskje ikke så bra her på jorda?

Hva med de som har vært gift flere ganger, og møter igjen flere av sine ektefeller i himmelen? Jesus har et svar til dette, og: «For etter oppstandelsen verken gifter de seg eller blir giftet bort; nei de er som engler i himmelen.»

Kjenner du noen som har hatt en nær-døden-opplevelse? Hvordan tror du det blir å være en engel hos Gud?

«Det var denne evigheta, da..» # 2. Jeg har opplevd det meningsfylt å få følge mange pasienter tett de siste ukene av livet. Og jeg har også fått være tett på egne besteforeldre, svigermor og min nærmeste venninne i denne svært krevende situasjonen. På mange måter kan det oppleves mer naturlig at livet går mot slutten for en mormor på 95 år, enn for en dame som er midt i 50-årene. Samtidig kan en eldre person oppleve det like utrygt og vanskelig å slippe taket i livet, som en person som er yngre.

Jeg har opplevd pasienter som i utgangspunktet følte seg så utrygge på å dø, at angst og søvnløshet herjet med kropp og tanker. Jeg har også opplevd å se de samme pasientene fylles av en ubeskrivelig fred, og slippe taket i livet i trygghet og tillit. Damen som jeg beskrev innledningsvis i går, hun som ikke fikk sove på sykehjemmet, takket ja til å snakke med en prest. De fant tonen, snakket, sang, tullet og ba sammen. Jeg fikk være med da pasienten etter eget ønske fikk nattverd, og det ble en opplevelse jeg aldri vil glemme. Jeg har fått dele ut brød og vin mange ganger, og ser på dette som hellige øyeblikk. Men sjelden har jeg opplevd øyeblikket så mektig som på rommet til denne pasienten. Hun åpnet hjertet sitt, og ble møtt med så mye lys og kjærlighet at det er vanskelig å beskrive. Jeg var ikke på jobb da pasienten døde noen dager senere. De som var der, kunne fortelle om et svært rolig og fredfylt dødsøyeblikk. Pasienten hadde lagt seg godt til rette, og sovnet stille inn med et smil om munnen.

Hvis du kjenner at tanker om døden tar mye energi, eller gir angst og søvnløshet, vil jeg anbefale deg å snakke med noen om det. Gjerne en prest eller diakon. Kanskje treffer du på en person som det ikke er så lett å snakke med, eller at du ikke opplever det naturlig å vise sårbarhet. Prøv igjen! Det er ikke alltid kjemien er der, og kanskje må du leite litt før du finner en du opplever det trygt og naturlig å åpne hjertet ditt for. På sykepleierutdanningen delte en av foreleserne våre noen smertefulle erfaringer fra sitt eget liv. Han var lege, og hadde opplevd å miste sin kone og barnet deres i en brann. Det er særlig to ting jeg husker fra forelesningene hans. For det første rettet han en tydelig pekefinger til sykepleiere som kan være raske til å tilby beroligende medisin for den følelsesmessige smerten. Som han sa: «Man må gjennom det uansett.» For det andre delte han erfaringer med å skulle gå i samtaleterapi. Han hadde brukt litt tid på å finne den rette personen, og sa at når man skal vrenge sjelen sin for noen, må man føle seg trygg på at den er i gode hender.

Når du snakker med Gud, kan du alltid være trygg på at sjelen din er i trygge hender. I Jesaja 46,4 står det om Gud: «Jeg løfter, jeg bærer og berger.»

«Det var denne evigheta, da..» # 1. For noen år tilbake jobbet jeg som sykepleier på et sykehjem. Ei herlig og vital dame i 90-årene var akkurat kommet til avdelingen. Hun hadde et sjeldent godt humør, og mange av de ansatte gikk innom rommet hennes for å prate litt. Men vi observerte også at hun sov svært urolig. Ofte spurte hun etter sovetablett og smertestillende på natt, mens hun på dagtid ikke hadde behov for smertestillende. En dag satte en av oss seg ned med henne, og spurte: «Er det noe du blir liggende å tenke på?» Damen svarte: «Det er denne evigheta, da..» Det kom fram at hun kjente på en utrygghet og usikkerhet med tanke på at livet gikk mot slutten, og hva som ventet henne. Hun hadde tidligere vært aktiv i en pinsemenighet, men de siste årene hadde hun ikke vært aktiv i noen kristne sammenhenger. Jeg lar setningen hennes: Det var denne evigheta, da – være overskrift for de neste tekstene. Både gjennom jobben min som sykepleier og privat, har jeg møtt mange som kan kjenne seg igjen i slike tanker. Hva skjer når livet tar slutt? Finnes det et liv etter døden? Hva er en evighet? Hvor er himmelen? Finnes det et helvete? Kommer vi til å møte igjen mennesker som vi har mistet? «Vi skal alle dø en dag, men alle andre dager skal vi leve», har Per Olov Enquist skrevet. Likevel kan tankene om døden, og livet etter døden, prege dagene da vi skal leve i stor grad. Disse tankene kan gi bekymring, angst og søvnløshet. Å dø er å gi fra seg kontrollen. Dette er en svært uvant øvelse for de fleste av oss. Midt i dette, møter Gud møter oss med betingelsesløs kjærlighet. Når vi mister kontrollen, har han fortsatt kontroll. Han bærer gjennom liv og død, og har nøklene til dødsriket.

Jeg kjenner på en ydmykhet med tanke på å skulle gå inn på disse store temaene. Jeg vil forsøke å belyse disse spørsmålene vidt og bredt, men kan allerede nå si at dette er spørsmål hvor det er vanskelig å ende opp med to streker under svarene. I Bibelen finner vi tekster, som kan hjelpe oss et godt stykke på vei. Mange kloke mennesker har kommet med gode refleksjoner rundt temaene, og jeg vil frimodig låne noen av disse. Jeg vil også dele egne erfaringer. Så fest setebeltene! La oss ta et dypdykk i noen temaer, som det på mange måter er mest fristende å skyve foran.

På tur inn i dette, vil jeg gjerne minne om ordene fra Sal. 139: «Hvor skulle jeg gå fra din pust, hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt? Stiger jeg opp til himmelen, er du der, legger jeg meg i dødsriket, er du der. Tar jeg soloppgangens vinger og slår meg ned der havet ender, da fører din hånd meg også der, din høyre hånd holder meg fast. Jeg kan si: «La mørket skjule meg og lyset omkring meg bli natt.» Men mørket er ikke mørkt for deg, natten er lys som dagen, mørket er som lyset.»