Hva er sorg? Som sykepleier har jeg møtt mange mennesker som sørger. Noen har mistet noen de var glade i, og mange har mistet en eller flere funksjoner som har vært viktige for dem, og som har gitt glede og god livskvalitet. Det finnes mange måter å sørge på. Noen gråter sammen med andre, andre gråter aleine. Det finnes mennesker som gråter mye, mens andre ikke gråter i det hele tatt. Noen har behov for å snakke mye, med mange. Andre trekker seg inn i seg selv. Noen går raskt videre, og finner seg en ny partner etter å ha mistet partneren sin. Andre lever resten av livet aleine. Hos noen stopper sorgen opp, og man kommer ikke videre. Andre bearbeider, og kjenner at sorgen etter hvert mister de skarpe kantene som gir smerte i hjertet. Noen nekter å gi slipp, og tviholder på det som var. Andre holder fast på de gode minnene, og lever videre. Noen ser på døden som slutten. Andre tenker at man skal møtes igjen, og finner trøst og håp i dette.
Noen ganger kan det å sørge være en ganske ensom greie. Man kan ikke forvente at andre skal forstå hvordan man har det, og det er ikke alltid man er klar for å sette ord på det som gjør vondt. Hvis vi ikke setter ord på følelsene, er det heller ikke lett for andre å møte med empati og forståelse.
Mitt råd til både meg selv og andre, er å tørre å sette ord på det som gjør vondt, selv om det gjør oss sårbare. Mange bearbeider sorgen i en sorggruppe, hvor man vet at sorg er noe man har til felles og hvor man i større grad kan forstå hverandres reaksjoner og følelser.
Det gjorde inntrykk på sykepleierutdanningen da en av lærerne fortalte om hvor vanskelig hun syntes det var å miste faren sin. Hun merket raskt hvor fort livet gikk videre for de fleste, mens hun fortsatt både sørget og savnet. Hun beskrev hvor takknemlig hun ble når noen snakket om faren, eller spurte hvordan hun hadde det, selv om det var gått måneder og år. Og ikke minst satte hun stor pris på det når noen delte et minne om faren.
I Salme 34,19 står det: «Herren er nær hos dem som har et nedbrutt hjerte, han frelser dem som har en knust ånd.»
Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede. 