29. oktober.

Vi må snakke om sorgen og gleden igjen. Sommeren og høsten 2020 skrev jeg 15 tekster om dette temaet, midt i en tid hvor jeg mistet min mormor og min nærmeste venninne Helle. De var to av de viktigste damene i livet mitt. Jeg opplevde stor sorg. Begge disse damene var så kloke og omsluttet av styrke, at de klarte og ønsket å ta pauser fra det triste og vanskelige. En sommerdag satt Helle og jeg på verandaen hos meg, og vi tok innover oss at svulstene i lungene hennes var i voldsom vekst. Behandlingen virket ikke. De siste 20 årene hadde vi møttes regelmessig til kaffeprater. Dette innebar å drikke kaffe, med litt melk for Helle sin del, samtidig som vi delte smått og stort fra livene våre. Denne dagen ble kaffen kald i koppen til Helle. Hostekulene kom så tett, at hun ikke klarte å drikke. Vi hadde begge grått, og smerten og sorgen pakket oss inn. Da sa Helle: «Nei, nå må vi snakke om noe annet!» Jeg kjente at det var vanskelig å flytte fokus, men tok meg selv i nakken, og brakte på banen et tema som vi har smilt godt av tidligere. Helle tørket tårene, og tok opp tråden.

Mormor var også ei dame med en enorm kraft, varme og styrke. Hun insisterte på å fortsette å bo aleine i et treetasjes hus etter at bestefar døde. Huset hadde flere innganger, og hun var prisgitt at vi som kom på besøk husket å låse etter oss da vi dro. Mormor var avhengig av underarmsrullatoren sin. Hun sov godt, og virket ubekymret. En gang ringte det på døra hennes etter at det var blitt mørkt. Vi nærmeste kunne låse oss inn selv, så mormor visste at dette var noen ukjente. Hun kom seg ut på verandaen, og kunne se ned en etasje at det var en utenlandsk selger, som gjerne ville komme inn. Hun takket høflig nei, og gikk inn igjen. Selgeren fortsatte da å trykke på ringeklokka helt til den sluttet å virke. Mormor holdt seg like rolig.

I Salme 31,16 står det: «Mine tider er i din hånd.» Dette er ord som kan gi styrke når livet er på sitt mest krevende, og som kan gjøre at man sover godt når man er sårbar. Det er også ord som kan gjøre at man klarer å flytte fokus når sorgen tynger fra alle kanter.