«Det var denne evigheta, da..» # 2. Jeg har opplevd det meningsfylt å få følge mange pasienter tett de siste ukene av livet. Og jeg har også fått være tett på egne besteforeldre, svigermor og min nærmeste venninne i denne svært krevende situasjonen. På mange måter kan det oppleves mer naturlig at livet går mot slutten for en mormor på 95 år, enn for en dame som er midt i 50-årene. Samtidig kan en eldre person oppleve det like utrygt og vanskelig å slippe taket i livet, som en person som er yngre.
Jeg har opplevd pasienter som i utgangspunktet følte seg så utrygge på å dø, at angst og søvnløshet herjet med kropp og tanker. Jeg har også opplevd å se de samme pasientene fylles av en ubeskrivelig fred, og slippe taket i livet i trygghet og tillit. Damen som jeg beskrev innledningsvis i går, hun som ikke fikk sove på sykehjemmet, takket ja til å snakke med en prest. De fant tonen, snakket, sang, tullet og ba sammen. Jeg fikk være med da pasienten etter eget ønske fikk nattverd, og det ble en opplevelse jeg aldri vil glemme. Jeg har fått dele ut brød og vin mange ganger, og ser på dette som hellige øyeblikk. Men sjelden har jeg opplevd øyeblikket så mektig som på rommet til denne pasienten. Hun åpnet hjertet sitt, og ble møtt med så mye lys og kjærlighet at det er vanskelig å beskrive. Jeg var ikke på jobb da pasienten døde noen dager senere. De som var der, kunne fortelle om et svært rolig og fredfylt dødsøyeblikk. Pasienten hadde lagt seg godt til rette, og sovnet stille inn med et smil om munnen.
Hvis du kjenner at tanker om døden tar mye energi, eller gir angst og søvnløshet, vil jeg anbefale deg å snakke med noen om det. Gjerne en prest eller diakon. Kanskje treffer du på en person som det ikke er så lett å snakke med, eller at du ikke opplever det naturlig å vise sårbarhet. Prøv igjen! Det er ikke alltid kjemien er der, og kanskje må du leite litt før du finner en du opplever det trygt og naturlig å åpne hjertet ditt for. På sykepleierutdanningen delte en av foreleserne våre noen smertefulle erfaringer fra sitt eget liv. Han var lege, og hadde opplevd å miste sin kone og barnet deres i en brann. Det er særlig to ting jeg husker fra forelesningene hans. For det første rettet han en tydelig pekefinger til sykepleiere som kan være raske til å tilby beroligende medisin for den følelsesmessige smerten. Som han sa: «Man må gjennom det uansett.» For det andre delte han erfaringer med å skulle gå i samtaleterapi. Han hadde brukt litt tid på å finne den rette personen, og sa at når man skal vrenge sjelen sin for noen, må man føle seg trygg på at den er i gode hender.
Når du snakker med Gud, kan du alltid være trygg på at sjelen din er i trygge hender. I Jesaja 46,4 står det om Gud: «Jeg løfter, jeg bærer og berger.»
Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede. 