24. september.

Den 15. september forsøkte jeg å peke på hva som kan stå i veien for å være til stede i øyeblikket, og skrev følgende: «Gårsdagens sårhet og smerte, morgendagens bekymringer, for mye på timeplanen, for lite bevissthet om hva som er viktigst og mangel på kart og kompass.»

Dette er på mange måter temaer som jeg har vært innom tidligere, men siden jeg ser på de som viktige forsøker jeg meg på å omtale de på nytt, med litt andre vinklinger.

De neste dagene vil jeg gå inn på hvert og et av disse punktene, og jeg starter med gårsdagens sårhet og smerte. «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile,» sier Jesus i Matt. 11,28. Han lover ikke en quick-fix, men at vi kan få hvile hos han midt i det som er krevende. Når jeg legger gårsdagens sårhet og smerte fram for Gud i bønn, opplever jeg ofte at det gjør noe med situasjonen. Ved å få hvile hos han og sette ord på det som er vanskelig, kan jeg oppleve at det vanskelige ikke lenger fyller hele horisonten.

Jeg vil si at Gud var den første og er den største kognitive terapeuten. Den kognitive terapien ACT eller Acceptance and Commitment Therapy, er en terapi hvor akseptering og forpliktelse står sentralt. Det handler om å akseptere livet er blitt slik det er blitt, ikke for å være en passiv mottaker, men for å være ærlig med seg selv og stikke finger`n i jorda. ACT-teorien handler også om å forplikte seg til å leve ut fra sine viktigste verdier. Det blir som i Sinnsrobønnen: «Gud, gi meg sinnsro til å akseptere de ting jeg ikke kan forandre, mot til å forandre de ting jeg kan, og visdom til å se forskjellen.» Bønner som dette til Gud, kan gi en økt bevisstgjøring. Hva kan jeg gjøre noe med i livet mitt, og hva må jeg leve best mulig med, selv om det ikke ble slik jeg ønsket eller håpet?  Et liv i krig mot symptomer gjør ofte ting bare verre, mens aksept åpner dører for viktige endringer. Noen ganger kan man ikke ta bort leddsmertene fullstendig. Men ved hjelp av trening og medisiner kan man kanskje leve mest mulig slik man ønsker likevel? En barndom som ga smerter og sår, får man ikke tilbake. Men over tid kan man bearbeide det vanskelige, slik at sårene i størst mulig grad kan gro? På denne måten kan man unngå at bitterhet og sårsmerter blir dårlige medvandrerer gjennom livet. Gud ønsker å møte oss midt i gårsdagens sårhet og smerte med hvile, helbredelse, nye krefter og nytt mot. Han ønsker å gi oss det vi trenger for hver og en dag, slik det står i 5. Mos. 33,25: «Som dine dager er, skal din styrke være.»

Å ta Gud sine løfter på alvor, om at vi kan få komme til han med vårt strev og våre tunge byrder og legge det fra oss hos han, kan hjelpe oss å løfte blikket og i større grad være til stede der vi er. Noen av bibeltekstene er så vakre at de tåler å bli delt flere ganger. En av disse finner vi i Jes. 54,11: «Du hjelpeløse og forblåste, som ikke finner trøst. Se, jeg legger en grunnvoll for deg av edelstener og bygger grunnmuren din med safirer.» Når vi kommer til Gud med vår sårhet og smerte, skaper han det om til noe nytt.