19. september.

Det gamle testamentes brutaliteter # 2. Vi er tilbake på Kamelfjellet, hvor Elia har utfordret Baal-profetene. Historien fortsetter slik: Baal-profetene påkalte Baals navn fra morgen til middag, men det kom ingen lyd og ingen svarte. Baal-profetene ropte høyere, hinket og hoppet rundt alteret og rispet seg med sverd og spyd – slik de hadde for skikk. Men ingen ting skjedde. Det ble hverken ild eller svar fra Baal. Da var det Elia sin tur til å be til sin Gud. Han fikk først hele offerstedet dynket i vann. 12 krukker vann ble helt på alteret der oksen lå. Vannet fløt omkring. I 1. Kong. 18,36 kan vi lese at Elia ba til Gud: «HERRE, Abrahams, Isaks og Israels Gud! La det i dag bli kjent at du er Gud i Israel, at jeg er din tjener, og at det er på ditt ord jeg har gjort alt dette. Svar meg, HERRE! Svar meg, så dette folket skjønner at du, HERRE, er Gud, og at du har vendt deres hjerte til deg igjen.» Da for HERRENS ild ned og fortærte både brennofferet og veden, steinene og jorden, og slikket opp vannet som var i grøften. Da folket så det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden og sa: «HERREN er Gud! HERREN er Gud!»

So far, so good! Ved Gud sin hjelp hadde Elia vist et svært så overbevisende eksempel på hvilken Gud som er sjefen. Hvilken Gud som har makt og kraft. Hadde det bare stoppet her, ville det vært en fantastisk historie sett i mine øyne. Mange mennesker som ikke hadde hatt mulighet til å bli kjent med Gud tidligere, hadde nå sett med egne øyne at Gud er en sann Gud. Kanskje ville mange av dem forlatt sin tro på Baal, og fulgt Gud i stedet. Kanskje ville de ha vent hjem til sine familier, venner og nettverk og fortalt hva de nettopp hadde opplevd? Og kanskje ville dette ført til at mange fikk oppleve Guds omsorg og kjærlighet, som igjen kunne gitt viktige ringvirkninger av lys og varme? Men, Elia gjorde i stedet noe som jeg sliter med å forstå. Han sørget heller for at alle Baal-profetene ble ført til Kisjon-bekken, hvor de ble drept. Hvorfor?