Month: September 2022

To av Peter sine brev er gjengitt i Det nye testamentet. Peter skriver blant annet om å holde ut i prøvelser, oppfordrer oss til å være våkne og beredt i tanke og sinn, og advarer mot falske lærere. Peter skriver i 2. Pet. 3,8: «Men en ting, mine kjære, må dere ikke glemme: For Herren er en dag som tusen år og tusen år som en dag. Herren er ikke sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse.»

Guds tidsregning er med andre ord en annen enn vår. Tusen år er som en dag. Og en dag som tusen år? Ikke så lett å forstå. Da jeg var med yngstedatter Mina på Soul Children-festival for noen år siden, sa leder Ragnhild Hiis Ånestad noe som jeg merket meg. Hun fortalte at hun har en «boks», hvor hun legger det hun ikke forstår her og nå, og som hun skal spørre Gud om en dag. Jeg syntes dette var kloke tanker, og kjente umiddelbart at jeg trengte en slik boks jeg, og. Gud sin tidsregning havner i den boksen, sammen med mange andre spørsmål og ting jeg ikke forstår.

Peter skriver at Gud er tålmodig med oss, fordi han ikke vil at noen skal gå tapt, men nå fram til omvendelse. Takk, Gud! For at du er tålmodig, og for at du har omsorg for hver og en av oss! Men, hvordan klare å nå fram til omvendelse? Peter hjelper oss på vei i 2. Pet. 1,5: «Sett derfor all deres iver inn på å la troen føyes sammen med et rett liv, og det rette livet med innsikt, innsikten med selvbeherskelse, selvbeherskelsen med utholdenhet, utholdenheten med gudsfrykt, gudsfrykten med søskenkjærlighet og søskenkjærligheten med kjærlighet til alle.» Jeg minner om at Paulus har sagt at troen er en gave fra Gud. Så hvis man ønsker å nå fram til omvendelse, er en god start å si: «Ja, takk!» til denne gaven, som Gud ønsker å gi til hver og en av oss. Og videre la oss inspirere av Peter sine ord. En påminnelse fra Jesus om at vi aldri går aleine, kan være viktig å ta med seg. Jesus sa i Matt. 28,20: «Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» Dette kan være gode ord til hver og en av oss.

Jeg har lyst til å legge til at ordet «gudsfrykt» utfordrer meg. Jeg ser på Gud som en god gud, og opphavet til kjærligheten. Ordet «frykt» passer for meg ikke inn når jeg skal beskrive Gud. I 1. Joh. 4,18 står det: «I kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut.» Kan ordene respekt, ærbødighet og ydmykhet erstatte ordet frykt, når det gjelder Gud?

De neste to dagene vil handle om disippelen Peter. Peter er den av disiplene til Jesu som er mest kjent. Jesus sa til Peter at han var klippen som han ville bygge sin kirke på. Likevel viste Peter svært menneskelige trekk den natten Jesus ble tatt til fange. Tre ganger ble Peter spurt om han var med Jesus, noe han svarte benektende på. Jesus hadde på forhånd sagt at Peter ville fornekte han tre ganger før hanen gol.

Etter den første pinsedagen står Peter fram som en modig taler og en svært tydelig etterfølger av Jesus. Flere tusen mennesker ble kristne etter å ha hørt han tale. Peter helbredet også mange. Peter og Johannes ble satt i fengsel flere ganger, og i Ap.gj. 4,12 kan vi lese at rådsherrene og de eldste jødene undret seg over hvor frimodige Peter og Johannes var, til tross for at de var ulærde menn av folket. Rådsherrene hadde også møtt en mann som hadde vært lam, men som var blitt helbredet av Peter. Peter og Johannes ble truet og pålagt å holde opp med å forkynne i Jesu navn. Peter og Johannes svarte: «Døm selv om det er rett i Guds øyne å adlyde dere mer enn ham. Men vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.»

Vi er mange som opp igjennom historien har kjent på det samme: Vi har sett og hørt noe som vi ikke kan la være å tale om. Det er for viktig til at man kan la vær. Når man har oppdaget en skatt – noe av stor og avgjørende verdi, og hvor det er nok til alle – da kjenner man på et behov for å dele dette med andre! Når man har funnet lys og sannhet, som er tilgjengelig for alle, da vil man fortelle om det slik at andre de også kan få ta del i dette. Det er denne drivkraften som gjør at en av mine venninner lager vakre bibelkort, en annen dame som jeg kjenner setter av en uke hvert år til å smugle bibler til deler av verden hvor Bibelen er ulovlig, og det er denne drivkraften som motiverer meg til å skrive tekster.

Visste du at den katolske kirken ser på paven som en direkte etterfølger av Peter? Den katolske kirken ser på Peter som Romas første biskop.

Som helgen blir Peter ofte fremstilt med nøklene til himmelrikets port.

Peter døde i Roma under Neros kristenforfølgelser omkring år 64. Han ble korsfestet, og en kirke ble reist over graven hans. Dette er på det samme stedet som Peterskirken står i dag.

Det siste punktet fra den 15. september er mangel på kart og kompass. Det kan kanskje virke litt underlig å skrive om kart og kompass når temaet er å være til stede i øyeblikkene? Jeg lar i denne sammenhengen kartet være et bilde på at man har brukt tid på å gjøre seg kjent med det «terrenget» man står i og har foran seg på livsveien, samt at man lager en plan for hvor man vil. Dette henger igjen tett sammen med det forrige punktet, om å bli bevisst på hva som er viktig for en selv, og om å velge sine saker. Kompasset kan hjelpe oss å stake ut kursen, og ikke minst å holde kursen underveis. Når vi har fått stilt inn kompasset, kan vi følge den røde pila også når forholdene endrer seg, sikten avtar og man er usikker på opp og ned, syd og nord. Hvor vil du? Hvis du ønsker å være til stede i øyeblikkene, er dette et valg du kan ta. Når en av ungene vil vise fram noe, kan du velge å sette deg ned, få øyekontakt og legge bort andre ting.

På et sykehus ble det gjort et forsøk. Sykepleierne ble delt i tre grupper. Den første gruppen skulle gå til pasientrommet, stå i døra og prate med pasienten i to minutter. Døra sto halvåpen. Den andre gruppen skulle gå helt bort til sengen til pasienten, og stå der og snakke i to minutter. Den tredje gruppen skulle gå inn på rommet, finne en stol og sette seg ned og snakke med pasienten i to minutter. Etterpå ble pasientene intervjuet om hvordan de opplevde møtene med sykepleierne. Pasientene opplevde sykepleieren som sto i døra som om hun hadde dårlig tid. Da de skulle beskrive hvor lenge hun hadde vært innom oppga de mindre enn to minutter. Sykepleieren som kom bort til sengen og sto der og snakket, opplevde de som mer tilstedeværende. De oppga at hun hadde vært inne på rommet i ca. to minutter. Sykepleieren som satte seg ned, opplevde de som om hadde god tid. Det føltes som om hun var innom i mer enn to minutter.

Å være til stede i øyeblikket trenger ikke å ta lang tid. Men det krever fokus og bevissthet. Noen ganger må dette øves opp, som en muskel som har vært lite i bruk.

Om du føler at du ikke får det til, kan du forsøke å være like kjærlig og tålmodig med deg selv som Gud er. I Klag. 3,22 står det: «Herren er nådig, vi går ikke til grunne. Hans barmhjertighet tar ikke slutt, den er ny hver morgen.» Fikk du det ikke til i går? I dag er en ny dag. Den er blank og ubrukt.

Hva er viktigst for deg? Sørger du for å få tid til akkurat dette? Piet Hein har sagt: «Den som tviler på sin sak, han er slagen før sitt slag.» Det er mye som konkurrerer om tiden vår og oppmerksomheten vår. Jeg merker selv hvor sprøtt mye tid jeg bruker på mobiltelefonen min. Jeg forteller meg selv at jeg bare skal inn og sjekke været på Yr, og plutselig har det gått 20 minutter. Da har jeg vært innom Snapchat, Instagram, Facebook, mail, jobbmail og nyheter. En ting er tida jeg bruker, men hva gjør alle disse inntrykkene med oppmerksomheten min? Når jeg ser foreldre som sitter med full oppmerksomhet på mobilen mens de er sammen med ungene, tenker jeg at jeg er glad for at det ikke fantes sosiale medier da ungene mine var små. Kanskje ville jeg ha gått i den samme fella?

Da mannen min og jeg gikk i parsamtaler ble vi rådet til å starte med slutten i tankene. Vi fikk i hjemmelekse å skrive taler til vår egen begravelse fra ektefellen, fra en av barna og fra en i menigheten. Å starte med slutten i tankene er et godt råd når man ønsker å bli bevisst på hva man synes er viktig og viktigst. Og det kan gi en økt bevissthet om hvilke valg som fører dit man vil, og hvilke valg som fører andre veier. Gud har skapt oss i sitt bilde, og elsker hver og en av oss med en evig og betingelsesløs kjærlighet. Han har også skapt oss med en fri vilje. Det betyr at vi kan velge å leve nært Gud, og vi kan velge å ta avstand fra Gud. Jeg vil utfordre deg til å ta dette på alvor. Jeg kan ikke tenke meg noe valg som er viktigere, som får større ringvirkninger eller som strekker seg lenger i tidslinjen. I en hel evighet, faktisk. Jesus utfordrer oss til å ta noen valg. I Bergprekenen minner han oss om å være lys i verden, elske vår neste som oss selv, komme overens med motparten vår, la et ja være et ja, og et nei være et nei, elske våre fiender, be bønnen Vår Far i himmelen, samle skatter i himmelen og ikke dømme andre. Og til å følge han.

Hvis vi vet hvilke saker som er viktig for oss kan det være lettere å prioritere i valgsituasjoner, og være til stede i de avgjørende øyeblikkene. Hvilke øyeblikk ser du på som viktige og avgjørende?

Noen ganger blir vi fartsblinde. Tempoet er så høyt at det er vanskelig å se de vi har rundt oss. Vi har for mye på timeplanen, og barnet som gjerne vil vise fram noe eller ektefellen som ønsker å snakke, må vente. Hvis dette blir et mønster, mer enn noe som skjer en gang iblant, er det fare på ferde. Arnold Eidslott har skrevet noen kloke ord: «En tyv har tatt det beste fra meg, og båret det langt bort. Han her tatt det beste, men jeg vet ikke hva det er. Men at det er det beste vet jeg fordi mine fylte hender ikke gir meg glede.»

Hvorfor får vi ikke nok? Vi fyller dagene med jobb, hobbyer, er sosiale, skal utvikle oss selv og gjøre spennende fritidsaktiviteter. Det heter seg at: Mye vil ha mer, fanden vil ha fler. Hvor blir det av vår tilfredshet, takknemlighet og perspektiv i dette kjøret?  Er det lettere å bli fartsblinde dersom vi har lite bevissthet om hva som er viktigst i livene våre? Hva er viktig for deg i ditt liv? Hva er viktig for meg? Nå og på lang sikt? 1. Joh. Kan vi lese: «Elsk ikke verden, heller ikke det som er i verden! Den som elsker verden, har ikke kjærligheten til Far i seg. For alt som er i verden – kroppens begjær, øynenes begjær og skrytet av alt en eier – det er ikke av Far, men av verden. For verden går til grunne med alt sitt begjær, men den som gjør Guds vilje, består til evig tid.»

Som sykepleier har jeg møtt pasienter som mot slutten av livet har angret på valg de har tatt. De innser at de underveis mistet noe som var viktig, og kan savne nære relasjoner. Mange kjenner på en tomhet. Kroppens begjær, øynenes begjær og alt man eide opplevdes nesten berusende der og da. Men nå føles det som et tomt skall. I 2. Kong. 17,15 står det: «De fulgte tomhet og endte i tomhet.»

Det fine er at vi selv kan velge å være fornøyde. «Ok, jeg har ikke gått ned de fem kiloene jeg gjerne vil bli kvitt, men likevel kan jeg kjenne på en glede over å være sammen med gode venner.» «Firmaet mitt tjente mindre enn jeg hadde håpet på i år, men tankene om dette legger jeg bort nå. Nå vil jeg være til stede, her, sammen med han jeg er glad i.» «Jeg kunne klatret et trinn til på karrierestigen, men det ville gått ut over andre ting som jeg synes er viktigere.» Mange går og venter på noe, før de skal leve fullt og helt. «Når jeg blir pensjonist, da skal jeg få bedre tid.»

John Lennon har skrevet: «Livet er det som skjer mens du planlegger noe annet.» Hva planlegger du akkurat nå? Er det noe du går glipp av midt i planleggingen?

Hvis vi går rundt og bekymrer oss for morgendagen, er det ikke lett å være til stede i dag. Jesus er svært tydelig på at det ikke kommer noe godt ut av å bekymre seg. I Matt. 6,27 sier han: «Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde?» Så hva skal vi da gjøre med alle bekymringene som stadig popper opp i tankene våre? I Bibelen får vi mange løfter om Guds godhet og trofasthet. Å minne oss selv om disse løftene kan være god medisin når vi er bekymret. Bekymringstanker kan gi oss et overdrevent behov for sikkerhet og kontroll. Når vi ikke tør å stole på Gud, må vi jobbe ekstra mye for å være vår egen sikkerhet. Da kan det være lett å gå i ei felle med å stadig ønske å eie mer, bli overbeskyttende overfor ungene eller ha et behov for at alt skal være perfekt.

Bekymringer stjeler glede, lek og tillit. Psykolog Aksel Lindstad ved Modum Bad, minner i artikkelen «Bekymring er ikke farlig», om at å bekymre seg er normalt. Men at for noen tar bekymringer mye tid, og kan igjen føre til bekymringer for bekymringen. Man kan føle seg sliten og anspent og få angstsymptomer som hjertebank, nervøsitet, kvalme og mageproblemer.

Også her kommer Sinnsrobønnen inn. Hva får vi gjort noe med, og hva er utenfor vår kontroll? Hvordan kan vi forholde oss til det vi ikke får gjort noe med? Mitt beste råd er: Gi det til Gud. Legg det fram for Gud i bønn. Jeg har ei venninne som bruker uttrykket å stille seg i Guds kraftkilde. Når jeg spør henne om hva hun mener med dette svarer hun: «Hvis jeg blir liggende våken med bekymringstanker, og kommer på at jeg kan snakke med Gud om det jeg bekymrer meg for, føler jeg at jeg stiller meg i hans kraftkilde.» Det er som kong David beskriver i Sal. 56: «Når jeg er redd, stoler jeg på deg. Jeg stoler på Gud, jeg priser hans ord. Jeg stoler på Gud, jeg er ikke redd. Hva kan vel mennesker gjøre meg?»

Når stilte du deg sist i Guds kraftkilde? Den er tilgjengelig hele tiden. Og den kan gjøre det lettere å være til stede i øyeblikkene.

Den 15. september forsøkte jeg å peke på hva som kan stå i veien for å være til stede i øyeblikket, og skrev følgende: «Gårsdagens sårhet og smerte, morgendagens bekymringer, for mye på timeplanen, for lite bevissthet om hva som er viktigst og mangel på kart og kompass.»

Dette er på mange måter temaer som jeg har vært innom tidligere, men siden jeg ser på de som viktige forsøker jeg meg på å omtale de på nytt, med litt andre vinklinger.

De neste dagene vil jeg gå inn på hvert og et av disse punktene, og jeg starter med gårsdagens sårhet og smerte. «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile,» sier Jesus i Matt. 11,28. Han lover ikke en quick-fix, men at vi kan få hvile hos han midt i det som er krevende. Når jeg legger gårsdagens sårhet og smerte fram for Gud i bønn, opplever jeg ofte at det gjør noe med situasjonen. Ved å få hvile hos han og sette ord på det som er vanskelig, kan jeg oppleve at det vanskelige ikke lenger fyller hele horisonten.

Jeg vil si at Gud var den første og er den største kognitive terapeuten. Den kognitive terapien ACT eller Acceptance and Commitment Therapy, er en terapi hvor akseptering og forpliktelse står sentralt. Det handler om å akseptere livet er blitt slik det er blitt, ikke for å være en passiv mottaker, men for å være ærlig med seg selv og stikke finger`n i jorda. ACT-teorien handler også om å forplikte seg til å leve ut fra sine viktigste verdier. Det blir som i Sinnsrobønnen: «Gud, gi meg sinnsro til å akseptere de ting jeg ikke kan forandre, mot til å forandre de ting jeg kan, og visdom til å se forskjellen.» Bønner som dette til Gud, kan gi en økt bevisstgjøring. Hva kan jeg gjøre noe med i livet mitt, og hva må jeg leve best mulig med, selv om det ikke ble slik jeg ønsket eller håpet?  Et liv i krig mot symptomer gjør ofte ting bare verre, mens aksept åpner dører for viktige endringer. Noen ganger kan man ikke ta bort leddsmertene fullstendig. Men ved hjelp av trening og medisiner kan man kanskje leve mest mulig slik man ønsker likevel? En barndom som ga smerter og sår, får man ikke tilbake. Men over tid kan man bearbeide det vanskelige, slik at sårene i størst mulig grad kan gro? På denne måten kan man unngå at bitterhet og sårsmerter blir dårlige medvandrerer gjennom livet. Gud ønsker å møte oss midt i gårsdagens sårhet og smerte med hvile, helbredelse, nye krefter og nytt mot. Han ønsker å gi oss det vi trenger for hver og en dag, slik det står i 5. Mos. 33,25: «Som dine dager er, skal din styrke være.»

Å ta Gud sine løfter på alvor, om at vi kan få komme til han med vårt strev og våre tunge byrder og legge det fra oss hos han, kan hjelpe oss å løfte blikket og i større grad være til stede der vi er. Noen av bibeltekstene er så vakre at de tåler å bli delt flere ganger. En av disse finner vi i Jes. 54,11: «Du hjelpeløse og forblåste, som ikke finner trøst. Se, jeg legger en grunnvoll for deg av edelstener og bygger grunnmuren din med safirer.» Når vi kommer til Gud med vår sårhet og smerte, skaper han det om til noe nytt.

Det gamle testamentes brutaliteter # 6. Noen ganger er det konene som er verst. Ordspr. 31,10-31 handler om En dyktig kone. Kong Lemuel skriver: «En dyktig kone – hvem finner vel henne? Langt mer en perler er hun verdt.» Han skriver videre: «Hun åpner hånden for den som lider nød, rekker hendene ut til de fattige. Styrke og verdighet er hennes drakt, hun ler mot dager som kommer. Hun åpner munnen med visdom, kjærlig rettledning har hun på tungen.»

Bibelen har flere fortellinger om koner som har en helt annen innstilling en denne. Flere av dem fremstår som onde og grusomme. En av disse tekstene finner vi i 1. Kong. 21. Den handler om Nabots vingård, som lå ved siden av et slott som tilhørte Ahab, kongen av Samaria. Ahab ville gjerne ha denne vingården, og forsøkte å få Nabot til å gi den fra seg mot penger eller ved å bytte den i en annen vingård. Kong Ahab ville ha vingården til grønnsakshage, fordi den lå så nær slottet. Nabot svarte at vingården var hans fedrearv, og at han ikke ville gi den fra seg. Ahab gikk da hjem, motløs og bitter. Han kastet seg på sengen og nektet å spise. Kona til Ahab het Jesabel. Da hun fikk høre hva som hadde skjedd, sa hun: «Nå får du vise at det er du som er konge i Israel! Stå opp, få deg mat og vær ved godt mot! Jeg skal sørge for at du får vingården til Nabot.» For å gjøre en lang historie litt kortere, så sørget Jesabel for at Nabot ble sendt bud etter av stormennene i byen han kom fra. Der hadde Jesabel sørget for at det ville komme en rekke falske anklager mot Nabot som gjorde at han ble drept. I 1. Kong. 21,25 avsluttes historien med: «Aldri har det vært en lik konge som Ahab. Han solgte seg til å gjøre det som var ondt i HERRENS øyne, fordi hans kone Jesabel lokket han til det.»

Kong Lemuel setter innledningsvis ord på at det kan være vanskelig å finne en dyktig kone, men at hun er mye verdt om man finner henne. Det samme kan man kanskje si om en dyktig mann?

Vi tar nå en pause fra Det gamle testamentets brutaliteter, og tar et tilbakeblikk på teksten fra den 15. september.

Det gamle testamentes brutaliteter # 5. Før den neste teksten burde jeg skrive: «ADVARSEL 18-ÅRSGRENSE!» Det er ikke bare i Det gamle testamentet at det beskrives grusom brutalitet. Vold, drap, misbruk, tortur, forfølgelse og andre former for ondskap skjer hver eneste dag i vår tid også. I Norge er vi på mange måter heldige. Vi er skjermet for mye. Nyheter minner oss om dette. Latin-Amerika dominerer totalt på lista over byer med flest drap per innbygger. Dette henger blant annet sammen med produksjon og salg av narkotika, lett tilgang til våpen og korrupsjon. Det finnes mange svært voldelige konflikter i land rundt om i verden. Kongo, Nigeria, Somalia, Myanmar og Nagorno-Karabakh er eksempler på disse. I Norge er vi er vant til at et menneskeliv har stor verdi. Har du opplevd å reise til steder hvor man tenker annerledes? Det kan gi en skremmende tankevekker. I Norge har vi et velutviklet og velfungerende helsevesen. Det er en selvfølge at alle som trenger en sykehusinnleggelse, får dette. Det er på ingen måte en selvfølge mange andre steder i verden. Under koronapandemien har vi sett hvordan pårørende står i kø, for å forsøke å få tak i oksygen til sine døende familiemedlemmer.

Mange militære grupper tenker helt annerledes om vold og drap enn hva vi gjør i Norge. Har du sett innslaget fra Leger uten grenser, der en kvinne forteller om den ubeskrivelige brutaliteten som kan møte dem? Jeg kjenner et behov for å scrolle videre når dette dukker opp i sosiale medier.  I 2. Kong. 8,7 i Det gamle testamentet beskrives en tankemåte som preget de mest voldelige grupperingene på den tiden. Arameerkongen Ben-Hadad lå syk, og han sendte Hasael til profeten Elisja for å spørre om han kom til å overleve sykdommen. Elisja svarer først at kongen vil leve, men så ser han at han kommer til å dø. Dette fordi den samme Hasael er den som kommer til å ta livet av han ved å presse et fuktig klede mot ansiktet hans. Elisja begynte å gråte, og Hasael spurte hvorfor han gråt. Elisja svarte: «Fordi jeg vet at du kommer til å gjøre ondt mot israelittene. Du vil sette ild på deres befestede byer, drepe deres unge menn med sverd, knuse deres småbarn og skjære opp kvinner som er med barn.»

Hvordan ville du forventet at Hasael svarte på disse grusomt brutale profetiske ordene? Hasael svarer som om Elisja har gitt han et kompliment! I vers 8,13 svarer han: «Hvordan skulle din tjener, en hund som jeg, gjøre så store ting?» Hasael så altså på slike gjerninger som «store», og dessverre finnes det grupperinger og militære retninger som deler hans syn i dag.

Det gamle testamentes brutaliteter # 4. Profeten Elisja, som i gårsdagens tekst fremsto klok og forsonende, hadde sine alvorlige, brutale feilskjær han også. I 2. Kong. 2, kan vi lese om hvordan Elisja og Elia tok avskjed med hverandre, da Elia ble tatt opp til himmelen. Vi kan videre lese hvordan Gud gjennom Elisja gjorde ulike undre. En gang slo han på vannet i Jordanelven med kappen sin, slik at vannet delte seg. En annen gang gjorde han en forurenset vannkilde frisk.

Men da noen barn ertet han fordi han hadde lite hår, svartnet det for han. Vi kan lese historien i 2. Kong, 2,23: «Fra Jeriko dro profeten opp til Betel. Mens han var på veien, kom noen smågutter ut av byen. De gjorde narr av ham og ropte: «Kom deg vekk, din flintskalle! Kom deg vekk, din flintskalle!» Da han snudde seg og fikk se dem, forbannet han dem i HERRENS navn. Og to bjørner kom ut av skogen og rev i hjel førtito av barna.»

Snakk om å overreagere, og bokstavelig talt være hårsår! Bibelen viser igjen og igjen at mennesker som var betydningsfulle, kloke og levde nær Gud, også var sårbare og gjorde sine mange feilskjær. Dette kan gi både håp og frustrasjon! Håp fordi Gud bruker helt vanlige mennesker, og ser på hver og en av oss som verdifulle og betydningsfulle. Frustrasjon fordi det å gjøre gode valg er 100 prosent ferskvare, som krever mye bevissthet av oss hver eneste dag. Ingen av oss er vaksinerte mot å gjøre dårlige vurderinger og ukloke valg.