De første fjorten dagene i juli, fortalte jeg om Paulus sitt liv. Dette med utgangspunkt i tekster fra Apostlenes gjerninger. Bibelen forteller ikke hva som skjedde med Paulus etter de to årene i Roma. Norsk bibelinstitutt skriver at Paulus ble halshugget i keiser Nero sin tid. Ulike historiske skrifter omtaler slutten på Paulus sitt liv ulikt. Noen beskriver at Paulus ble satt fri i Roma, og at han reiste til Spania på misjonsreise. Han kom tilbake til Roma, og ble da halshugget. Andre skriver at Paulus ble halshugget i Roma etter de to årene som beskrives i Apostlenes gjerninger. Det vi vet, er at Paulus skrev mange brev til ulike menigheter. I Det nye testamentet er mange av brevene gjengitt. Det første brevet er brevet til Romerne. Brevet er skrevet før Paulus kom til Roma, noe som kommer fram av teksten i Rom. 1,10: «Jeg ber stadig om at det endelig en gang må lykkes for meg å komme til dere, om Gud vil.» Paulus skriver at han ber for menigheten i Roma. I 2,10 skriver han: «Men, herlighet, ære og fred skal den få som gjør det gode, jøde først og så greker. For Gud gjør ikke forskjell på folk.»
«Takk, Gud!», tenker jeg da, for at du er en Gud som ikke gjør forskjell på folk. Klarer vi å møte mennesker på samme måte? Møter vi uteliggeren, flyktningen, den narkomane, og den kriminelle med samme åpenhet som vi møter naboen, en venn, en kollega eller en i menigheten?
I 12,9 skriver Paulus: «La kjærligheten være oppriktig. Avsky det onde, hold dere til det gode. Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv. Vær ikke lunkne, men ivrige. Vær brennende i ånden, tjen Herren! Vær glade i håpet, tålmodige i motgangen, utholdende i bønnen. Vær med og hjelp de hellige som lider nød, og legg vinn på gjestfrihet. Velsign dem som forfølger dere, velsign og ikke forbann. Gled dere med de glade og gråt med de som gråter.»