28. august.

Gud i hverdagen # 2. I februar delte jeg noen tekster om bønn. Bønn er kommunikasjonslinjen til Gud. Den er døgnåpen og gratis. Det er dekning overalt, og du trenger ikke å ha tegnet abonnement. Presten i den lokale kirka sier: «Gud er bare en ærlig bønn unna.» Med det mener han at vi kan komme til Gud med det vi har på hjertet, alltid. I Matt. 6,7 lærer Jesus oss at vi kan be Vår Far i himmelen, som er en universalbønn. Jesus sier at Gud ser oss, kjenner oss og vet alt uansett. Når vi ber til Gud, velger vi side i en verden med ulike åndskrefter. Det er som å si: «Gud, jeg vil høre til hos deg.»

Hvordan få tid til bønn i en hektisk hverdag? Spør du meg, spør jeg deg. Her er jeg underveis selv. Kanskje kan det være nyttig å lage seg noen rutiner, som er med på å opprettholde en kontinuitet? Hver gang jeg setter meg i bilen, starter jeg med å be Vår Far i himmelen. Så fortsetter jeg med velsignelsen, mens jeg tenker på hver og en av de nærmeste. Underveis kommer jeg på mennesker og situasjoner som jeg tar med i denne bilbønnen. Noen ganger setter jeg meg ned og ber etter liste, tenner lys og trekker bibelkort. Egentlig har jeg en plan om å gjøre dette en gang i uka, men dette har sklidd litt ut i denne skriveprosessen.  Noen ganger ber jeg sammen med mannen min, når vi har lagt oss. Vi måtte bruke litt tid på å trene på dette, men nå synes jeg det er fint. Andre ganger ber jeg sammen med tre andre damer. Vi kaller oss Begjengen, og møtes til vanlig en gang i måneden. I koronatiden har det dessverre blitt sjeldnere. En bønn kan også være en tanke eller et sukk, mens man er i farta.

Jeg merker at det skjer noe med meg når jeg ber. Jeg gir fra meg noe til Gud, i tillit til at han er kjærlighet og kan gjøre uendelig mye mer enn det jeg klarer å sette ord på eller forstå. Jeg opplever ofte å se en situasjon med et nytt blikk, etter at jeg har bedt. Nesten som da jeg var barn, og lekte med et kaleidoskop. Først så det bare ut som et kaos at fargebiter, til jeg fikk vridd og beveget på kaleidoskopet, og det dukket opp vakre mønstre. Når jeg ber, opplever jeg ofte å bli mer avspent. Jeg senker skuldrene og puster med magen. Ser situasjonen på en ny måte.

Hvor og når ber du til Gud? Ber du stille eller høyt, alene eller sammen med andre? Hvordan opplever du det når du ber? Synes du er vanskelig å be til Gud? Hva er det i så fall som er utfordrende?