9. august.

Salmedryss # 7. I Sal. 103,17 står det: «Hans rettferd når til barnebarn, til dem som holder hans pakt og husker hans bud, så de følger dem.» Denne teksten opplever jeg som en stafettpinne. Våre bønner bærer gjennom generasjoner. Det tok en del år, før jeg forsto at besteforeldrene mine trodde på Gud og Jesus, og at de ba. De snakket ikke om troen sin, og jeg vokste opp i en hverdag hvor det var få kristne tradisjoner. Vi gikk i kirka ved spesielle anledninger, men snakket ellers ikke om tro eller ba sammen. Det var først de siste dagene morfar levde, at han fortalte at han hadde lært å be Fadervår av sin mor, og at han og mormor hadde bedt denne bønnen hver kveld. Da vi skulle rydde etter besteforeldrene mine på pappas side, dukket boka «Veien til Kristus» opp. Det samme gjorde en av bestefars tegninger, hvor han hadde tegnet et lite stabbur med tre kors skåret inn over døra. Han hadde skrevet: «Det var en makt som fanden og underjordingene ikke rådde med.»

Jeg har erfart at små barn ofte har store spørsmål. Ta disse spørsmålene på alvor, selv om du ikke vet svaret selv. Det er bare fint å kunne si at man ikke vet, og likevel kunne tenke høyt sammen. Be gjerne for deg selv, dine kjære og andre som du kommer på. Bønner bærer gjennom generasjoner. Å be handler ikke om å prestere, eller finne de «riktige» ordene. Det handler om å snakke sant om livet til og med Gud, slik livet er akkurat nå. Han vet alt uansett. Når vi velger å snakke med Gud om alt vi har på hjertet, bruker vi vår frie vilje til å velge Gud inn i vårt liv. Ved å gjøre dette, sier vi at det er hos han vi vil høre til. Bønn handler også om å være henvendt til Gud, og være stille. Da kan vi lettere lytte til det Gud vil si oss.

Sal. 18,36 sier noe om hva Gud ønsker å gi til hver og en av oss: «Du gir meg din frelse til skjold, med din høyre hånd støtter du meg. Du bøyer deg ned og gjør meg stor.»

Det er mye vi kan gjøre for våre barn og barnebarn. Å be for dem, er kanskje det aller viktigste?