Month: July 2022

Paulus # 11. Paulus sto fjellstøtt i det oppdraget han hadde fått av Jesus. Han ble kontinuerlig minnet på at livet hans var i fare, der han reiste rundt til stadig nye steder for å fortelle om Gud og Jesus. I Ap.gj. 20,24 sier han: «For meg er ikke liv eller død verdt å snakke om, bare jeg kan fullføre løpet og den tjenesten jeg fikk av Herren Jesus: Å vitne om evangeliet om Guds nåde.» I brevet som han seinere skrev til menigheten i Roma, skrev han i 14,7: «For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til.»

Da Paulus brøt opp fra Efesos, var det til stor sorg fra menigheten. Det står i Ap.gj. 20,37: «De brast alle i gråt og falt Paulus om halsen og kysset ham. Det som ga dem mest sorg, var at Paulus sa at dette var siste gang de møttes. Paulus minner menigheten på noe viktig i 20,35: «Alltid har jeg holdt fram for dere at vi må arbeide på denne måten og ta oss av de svake. Husk de salige ordene til Herren Jesus: Det er saligere å gi enn å få.»

På reisen tilbake til Jerusalem ble Paulus advart flere ganger, om at livet hans ville være i fare om han dro dit. Paulus svarte i Ap.gj. 21,13: «Hvorfor gråter dere og gjør meg tung om hjertet? Selv er jeg villig, ikke bare til å bli bundet, men også til å dø i Jerusalem for Herren Jesu navn.»

I Jerusalem hisset jødene fra Asia opp folkemassen, som grep Paulus. De holdt nesten på å slå han i hjel, da kommandanten for vaktstyrken fikk melding om at hele Jerusalem sto på ende. Kommandanten pågrep Paulus, og ga ordre om at han skulle bindes med to lenker.

Paulus ba kommandanten om å få lov til å tale til folket. Det fikk han lov til, og jeg kommer tilbake til denne talen i morgen.

Paulus # 10. I Ap.gj. 19,11 beskrives det at Gud gjorde helt uvanlige under ved Paulus sine hender. Det hendte til og med at folk tok tørklær og arbeidstøy som han hadde hatt på seg, og la på de syke. Da slapp sykdommen taket. Av yrke var Paulus teltmaker. Han jobbet som dette ved siden av å misjonere.

Noen omreisende jødiske åndemanere forsøkte også å si fram Herren Jesu navn over dem som hadde onde ånder i seg, og sa: «Jeg besverge dere ved den Jesus som Paulus forkynner.» Det var sju sønner av den jødiske overpresten Skevas som drev på med dette. Men den onde ånden svarte dem: «Jesus kjenner jeg, og jeg vet hvem Paulus er, men hvem er dere?» Mannen som hadde den onde ånden i seg, for løs på dem, overmannen dem alle og slo dem til blods, så de rømte ut av huset nakne og forslåtte. Dette ble kjent blant alle som bodde i Efesos, både jøder og grekere, så det kom en frykt over alle, og Herren Jesu navn ble lovprist. Og ikke så få av dem som hadde drevet med svartekunster, kom med bøkene sine og brente dem mens alle så på. Verdien av dem ble regnet ut og ble til sammen 50 000 sølvpenger.

Slik fikk Ordet fremgang og styrke ved Herrens makt. Det står videre i Ap.gj. 19,21: «Etter det som nå var fullført, bestemte Paulus seg for å dra gjennom Makedonia og Akaia og videre til Jerusalem. «Når jeg har vært der», sa han, «må jeg også reise til Roma.»

Paulus # 9. Etter hvert tok Paulus farvel med brødrene i Korint, og seilte til Syria. Da de kom til Efesos, skilte Paulus lag med de andre og gikk til synagogen og førte samtaler med jødene. Disse ba han om å bli der lenger, men det sa han nei til. Da han tok farvel, sa han til dem: «Om Gud vil, kommer jeg til dere en annen gang.» Så seilte han ut fra Efesos og nådde fram til Cæsarea. Da han hadde vært oppe og hilst på menigheten, dro han til Antiokia.

Jeg har vært i Efesos en gang. Efesos ligger i dag i Tyrkia, og vi besøkte blant annet ruinene etter teateret og biblioteket. Guiden fortalte at toalettene som var laget i stein var så godt bevart, at de var de samme toalettene som fantes på Paulus sin tid. Litt gøy å tenke på, og absolutt verdt et bilde! Guiden fortalte også at det flere tusen år gamle avløpssystemet fungerer fortsatt, og holder vannet unna på regnvåte dager.

Det tok ikke så lange tiden før Paulus dro ut på sin tredje misjonsreise, og han kom da tilbake til Efesos. Der fortalte han om Den hellige ånd, og å la seg døpe i Jesu navn. Paulus la hendene på disiplene og Den hellige ånd kom over dem. Noen gjorde seg harde, og ville ikke tro. De snakket nedsettende om Gud og Jesus. Paulus brøt med disse, og holdt disiplene borte fra dem. Han flyttet undervisningen fra synagogen til skolen til en mann som het Tyrannos. I Ap.gj. 19,10 kan vi lese: «Dette fortsatte han med i to år, slik at alle som bodde i Asia, fikk høre Herrens ord, både jøder og grekere.»

Hvordan Paulus definerte grensene for Asia, er jeg usikker på. Dette må jeg spørre en prest om en gang.

Paulus # 8. I Aten ble Paulus ble rystet over å se at byen var full av gudebilder. Paulus diskuterte med jødene og filosofene. Og han sto fram for Areopagosrådet og sa: «Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: «For en ukjent Gud.» Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere. Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reiste av menneskehender. Han trenger heller ikke noe av det som menneskehender kan tjene ham med. Det er jo han som gir liv og ånde, ja, alt til alle. Av ett menneske har han skapt alle folkeslag. Han lot dem bo over hele jorden, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene for deres områder. Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne lete seg fram og finne han. Han er jo ikke langt borte fra oss. For det er i ham vil lever, beveger oss og er til. Den siste setningen er mye brukt av KRIK – kristen idrettskontakt: «For det er i ham vi lever, beveger oss og er til.»

I Ap.gj. 17,32 kan vi lese videre om hva Paulus fortalte til Areopagosrådet: «Da de hørte om oppstandelse fra de døde, gjorde noen narr av ham, mens andre sa: «Vi vil gjerne høre deg tale mer om dette en annen gang.» Noen sluttet seg til Paulus, og kom til tro.

Paulus dro videre til Korint. Mens Paulus var i Korint, hadde han en natt et syn hvor Herren sa til han: «Vær ikke redd! Du skal ikke tie, men tale. Jeg er med deg, og ingen skal røre deg eller gjøre deg noe vondt, for i denne byen har jeg et tallrikt folk.» Så Paulus ble i Korint i halvannet år, og lærte dem Guds ord.

Paulus # 7. Da det var blitt dag, sendte dommerne rettsbetjenter av sted med ordre om å løslate Paulus og Silas. Paulus svarte: «Uten lov og dom er vi blitt pisket offentlig og kastet i fengsel, enda vi er romerske borgere. Og nå skal vi altså sendes bort i hemmelighet. Nei, takk! De får selv komme og føre oss ut.»

Rettsbetjentene brakte dette svaret til dommerne, som ble skremt da de fikk vite at de var romerske borgere. De kom og ba om unnskyldning, fulgte dem ut av fengselet og ba dem reise fra byen. Paulus og Silas dro hjem til Lydia, og traff søsknene der. Søsken i denne sammenheng, betyr at man tror på samme Far. Paulus og Silas satte mot i søsknene, før de dro videre. For et mot og for en tydelighet som Paulus la for dagen!

Den videre reisen gikk blant annet til Tessalonika, hvor Paulus underviste om skriftene i den jødiske synagogen. Mange ble overbeviste og sluttet seg til Paulus og Silas. Dette gjorde jødene brennende harme, og de fikk med seg noen pøbler fra torget og satte byen på ende. Det er ikke siste gangen i historien at ledere har fått med seg pøbler for å motarbeide det som er sant. Tankene mine går til stormingen av den amerikanske kongressen, da Donald Trump tapte presidentvalget.

Paulus og Silas fikk hjelp av brødrene til å komme seg videre om natten, og de dro til Berøa. Jødene der hadde et edlere sinnelag enn de i Tessalonika, og de tok imot Ordet med all velvilje og gransket skriftene daglig for å se om alt stemte. Mange av dem kom til tro, det samme gjorde en del fornemme greske kvinner og mange greske menn.

Jødene fra Tessalonika fikk høre at Paulus fortalte om Gud i Berøa, så de dro dit, og hisset opp folkemengden og lagde bråk. Paulus dro da videre til Aten.

Paulus # 6. En gang Paulus og Silas var på vei til bønnestedet ved elven, møtte de en slavekvinne som hadde en spådomsånd i seg. De som eide henne, tjente gode penger på spådomskunstene hennes. Hun fulgte etter Paulus og resten av følget hans mens hun skrek: «Disse folkene er tjenere for Gud, Den høyeste, og de forkynner dere veien til frelse.» Dette gjentok seg i flere dager. Paulus ble sint, og sa til spådomsånden: «Jeg befaler deg i Jesu Kristi navn: Far ut av henne!» Og den forlot henne på timen. Da herrene hennes forsto at det ikke var mer fortjeneste å håpe på, grep de Paulus og Silas og trakk dem med seg til myndighetene på torget. Paulus og Silas ble anklaget for å lage bråk og innføre nye skikker. Det endte med at Paulus og Silas ble angrepet, pisket og satt i fengsel.

Ved midnatt holdt Paulus og Silas bønn og sang lovsanger i fengselet, og fangene lyttet til dem. Plutselig kom det et kraftig jordskjelv, så grunnmuren i fengselet ristet. Dørene sprang opp, og lenkene løsnet fra fangene. Fangevokteren for da opp, og trodde at fangene var rømt. Han grep et sverd, og ville ta sitt eget liv fordi han hadde latt fangene slippe unna. Da hørte han Paulus, som ropte av all sin kraft: «Ikke gjør deg selv noe vondt! Vi er her alle sammen.»  Vi kan lese videre i Ap.gj. 16,29: «Fangevokteren ba om å få lys, løp inn og falt skjelvende ned for Paulus og Silas. Så førte han dem utenfor og sa: «Hva skal jeg gjøre, gode herrer, for å bli frelst?» De svarte: «Tro på Herren Jesus, så skal du og alle i ditt hus bli frelst.»

Fangevokteren tok med Paulus og Silas hjem til seg selv, og de fikk mat og fikk vasket sårene sine. Paulus og Silas forkynte Herrens ord for familien til fangevokteren, og alle ble døpt.

Paulus # 5. På tur tilbake, dro Paulus og Barnabas innom byene de hadde besøkt, en gang til. Det står i Ap.gj. 14,22: «De styrket disiplene og formante dem til å holde fast på troen og sa: «Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler.»

Mange hedninger begynte å tro på Jesus. Tilbake i Jerusalem ble det diskusjoner om i hvilken grad hedningene skulle pålegges å holde Moseloven. Fariseerne mente at hedningene måtte omskjæres, og at det ikke kunne bli frelst dersom de ikke gjorde dette. Disippelen Peter sto tydelig fram og sa at Gud ikke gjorde forskjell på folk da de fikk Den hellige ånd. «Ved troen renset han hjertene deres,» sier Paulus i Ap.gj. 15, 9. Han fortsatte med å si at det er Herrens nåde som frelser.

Paulus dro ut på sin andre misjonsreise, sammen med Silas. De la veien gjennom Syria og Kilikia, og styrket menighetene der. Paulus hadde et syn om natten. I Ap.gj. 16,9 står det: «Han så en makedoner som sto og kalte på ham og ba: «Kom over til Makedonia og hjelp oss!» Paulus forsøkte straks å komme til Makedonia, for han skjønte at Gud hadde kalt de til å forkynne evangeliet der.

Fillipi var en by som lå i det første distriktet i Makedonia. Der talte Paulus og Silas til noen kvinner som var samlet ved et bønnested ved en elv. Der var blant annet en kvinne som het Lydia. Det står i Ap.gj. 16,14 at Herren åpnet hennes hjerte, så hun tok til seg det Paulus sa. Det er en bønn vi kan få be alle sammen: At Gud må åpne hjertene våre, så vi tar til oss det som er sant.

Men Paulus hadde mer dramatikk i vente. Det forteller jeg mer om i morgen.

Paulus # 4. Der Paulus talte, kom det mange mennesker. Paulus sa i Ap.gj. 13,47: «For dette er Herrens befaling til oss: Jeg har satt deg til et lys for folkeslag, for at du skal bringe frelse helt til jordens ende.» Hedningene ble glade for dette budskapet, men jødene hisset seg opp, og forfulgte Paulus og Barnabas. Paulus og Barnabas ristet støvet av føttene og dro videre til Ikonium. Det står i 13,52 at: «Disiplene ble fylt av glede og Den hellige ånd.»

Paulus helbredet en mann som ikke hadde kraft i føttene, og som hadde vært lam helt fra han ble født. Dette skapte stor oppstandelse i Lystra, og folkene trodde at Paulus var guden Zevs. Paulus sa: «Hva er det dere finner på? Vi er jo alminnelige mennesker akkurat som dere. Vi forkynner evangeliet, at dere må vende om fra disse tomme gudene til den levende Gud, han som skapte himmel og jord og havet og alt som er i dem.» Noen jøder fikk menigheten over på sin side og de steinet Paulus. Paulus ble slept utenfor byen, og de trodde han var død. Men disiplene slo ring om ham, og han kom seg opp og gikk inn i byen. Neste dag dro han ut til Derbe sammen med Barnabas.

Paulus var på ingen måte en godværssupporter! Da Ananias oppsøkte Paulus i Damaskus, hadde Herren sagt til han at han ville vise Paulus alt han kom til å lide for Herrens skyld. Paulus gikk inn i oppdraget med åpne øyne, et utrolig mot og en motivasjon av de sjeldne.

Paulus # 3. Etter å ha blitt firt ned langs muren i en kurv, dro Paulus tilbake til Jerusalem. Her ble han ble kjent med de andre disiplene. Disiplene var redd han til å begynne med, men Barnabas fortalte dem hvordan Saulus/Paulus hadde møtt Jesus på tur til Damaskus, og at han nå var en ivrig disippel.

Paulus var i fare. De gresktalende jødene ønsket å drepe han, så de andre disiplene fikk bragt han til Tarsos. Det står i Ap. gj. 9,31: «Kirken hadde nå fred over hele Judea og Galilea og Samaria. Den ble bygd opp og levde i ærefrykt for Herren, og den vokste, styrket av Den hellige ånd.»

Paulus reiste etter hvert ut på flere misjonsreiser. På den første misjonsreisen, seilte han til Kypros sammen med Barnabas. De forkynte Guds ord i jødenes synagoger. På Kypros møtte de på en jødisk trollmann og falsk profet, som het Barjesus. Trollmannen motarbeidet Paulus og Barnabas, når de skulle fortelle om Jesus. Han forsøkte å få andre bort fra troen sin. I Ap. gj. 13,10 sier Paulus til trollmannen: «Du djevelens sønn, full av all slags svik og ondskap, en fiende av alt som er rett, skal du aldri holde opp med å gjøre Herrens rette veier krokete? Se, jeg legger Herren sin hånd på deg: Du skal være blind, og ikke se solen.» Straks falt det skodde og mørke over ham, og han famlet omkring og lette ette noen som kunne leie han. Trollmannen hadde holdt til hos den lokale guvernøren. Da guvernøren så hva som skjedde, ble han helt overveldet av Herrens lære, og kom til tro.

Paulus utførte mange undre. Noen av disse vil jeg fortelle om de neste dagene.

Paulus # 2. I Damaskus bodde det en disippel som het Ananias. I et syn sa Herren til Ananias: «Gå bort i den gaten som kalles Den rette, og i huset til Judas skal du spørre etter Saulus fra Tarsos. For se, han ber. Og han har hatt et syn og sett en mann som heter Ananias komme og legge hendene på ham, så han får synet igjen.» Men, Ananias svarte: «Herre, jeg har hørt mange fortelle om denne mannen, og alt det onde han har gjort mot dine hellige i Jerusalem. Og nå er han her med fullmakt fra overprestene for å legge i lenker alle som påkaller ditt navn.» Men, Herren sa til ham: «Gå! For jeg har utvalgt ham som mitt redskap til å bære mitt navn fram for hedningfolk og konger og for Israels folk. Og jeg skal vise ham alt han må lide for mitt navns skyld.» Da gikk Ananias, og han kom inn i huset, la hendene på ham og sa: «Saul, min bror! Herren selv, Jesus som viste seg for deg på veien hit, han har sendt meg for at du skal få synet igjen og bli fylt av Den hellige ånd. Straks var det som om skjell falt fra øynene hans, og han kunne se. Han sto opp og ble døpt. Så spiste han og kom til krefter.» Denne teksten står i Ap.gj. 9,10.

Tenk om Ananias ikke hadde lyttet til oppgaven han fikk fra Gud? Ryktet om Paulus hadde nådd Damaskus, og det er forståelig at Ananias kjente på frykt og motvilje for å oppsøke denne mannen.

Paulus ble noen dager hos disiplene i Damaskus, hvor han straks begynte å forkynne om Jesus i synagogene. Alle som hørte på ble forundret, for de hadde hørt om Saulus, og hvordan han hadde forfulgt de som trodde på Jesus.

Da jødene fikk vite om Saulus sin helomvending, ønsket de å drepe han. Men, disiplene fikk reddet han ut om natten, ved å fire han ned langs muren i en kurv. Dette ble starten på et spennende og superengasjert liv som misjonær. Jeg forteller mer om dette de neste dagene.