Mannen min har vokst opp med en far som er svært begeistret for speedway. Hvis du ikke har noe forhold til speedway fra før, kan jeg gi deg en rask innføring: Det er konkurranser på motorsykkel i høyt tempo. I svingene setter føreren venstre fot i bakken, legger sykkelen på skrått innover og lar bakhjulet spinne med full kraft gjennom svingen, for så å skyte fart ut på langsidene. Motoren går på metanol, og det legger en egen lukt over arenaen. Det er skikkelig «fræs», som The Voice-dommer Matoma ville sagt. Min svigerfar sin speedwayinteresse har gitt oss mange fine turer, og spennende opplevelser. Vi har vært i Italia, Polen, Tsjekkia, Sverige og England. Vi har lært om både speedway og kultur. Ofte har vi vært innom ei kirke på veien. Mannen min forteller om en tur til Polen, hvor det kom noen menn som bodde på gata til kirka da gudstjenesten startet. Dette var helt naturlig. Mennene var preget av et liv på gata, og var både slitne og skitne. Det er ikke sikkert at de var edru, heller.
I boka «Store spørsmål – korte svar», blir Kari Veiteberg spurt om hun har ei yndlingskirke. Hun svarer at det er Tøyenkirka, fordi den har formet henne mest. Det er Kirkens bymisjon som driver Tøyenkirka, og Kari har jobbet der i nesten ti år. Kari skriver: «Der feires det hverdagsmesse hver onsdag. Klokka seks spiser vi suppe nede, og klokka sju feirer vi messe oppe. En frivillig har da spurt ulike folk som har dukka opp den kvelden, om å bære lys, blomster, lese tekst og dele ut nattverd.» Herlig, herlig!! Ja, takk til flere kirker etter Tøyenkirkemodellen. Kirker hvor alle kan føle seg velkommen, selv om de er skitne, slitne og kanskje ruset.
Paulus har sagt at Gud ikke gjør forskjell på folk. I Gal 3,28 skriver han: «Dere er alle èn i Kristus Jesus.» Møter vi ulike mennesker med den samme innstillingen?
Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede. 