Siden juni er den store bryllupsmåneden, vil jeg bruke de to siste dagene denne måneden til å dele noen litt frodige tekster. Den første er fra Ordspr. 5,18: «Gled deg over din ungdoms kvinne, en lysten hind, en smidig fjellgeit. Drikk deg alltid utørst ved hennes bryst, la hennes kjærlighet stadig beruse deg!»
Hvordan få til å glede seg over vår ungdoms kvinne eller mann hele livet? Hvordan kan vi få til å drikke oss utørste hos han eller henne, og stadig la denne kjærligheten beruse oss? I mars omtalte jeg de ti bud, og delte uttrykket «Gresset blir grønnest der du vanner mest.» Første gangen jeg hørte dette uttrykket, var da svigerinne Trine leste det i bryllupet vårt. Hvor vanner du, og hvor vanner jeg? Hvor bruker vi vår tid og vår oppmerksomhet. Tar vi opp ting underveis, eller lar vi det skure og gå?
Per Arne Dahl har sagt at: «Det eneste som kommer av seg selv, er forfallet. Alt annet må vi jobbe for.» Dette gjelder for ekteskapet, forholdet til ungene, i vennskap, hvordan vi utfører jobben vår, løvet i takrennene, huset, bilen og kroppen.
Hvis vi ikke setter av tid til hverandre, lytter til hverandre, gjør gode ting mot hverandre, tar vare på relasjonen, setter av tid til nærhet og samtale, tar opp det som er vanskelig og prioriterer hverandre i en hverdag med mye som skjer og mange muligheter, kommer forfallet av seg selv.
Mosebøkene i Det gamle testamentet ble skrevet for flere tusen år siden. Likevel opplever jeg mange av tekstene som aktuelle også i dag. I 5.Mos, 24,5 står det: «Om en mann er nygift, skal han ikke dra ut i krig og ikke bli pålagt andre plikter. I ett år skal han være fri til å være hjemme og være til glede for kvinnen som han har giftet seg med.» Nydelig, synes jeg! Det nye paret trenger tid til å bygge opp sin relasjon og sin enhet. Dette kan gi gode spirer som man kan fortsette med å gjødsle, vanne og ta vare på.
Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede. 