Egypt song # 5. Det ble en lang busstur, med nerver på høygir. Per inntok den rolige rollen. Han fortalte i etterkant at han også var redd, men han skjønte at han måtte forsøke å være en motpol. Turen tok lenger tid enn vi var forberedt på, og vi hadde med alt for lite mat og drikke. Det var ingen mulighet til å fylle på underveis. Ingen hadde lyst til å stoppe. Foran i bussen satt en tungt bevæpnet vakt, og vi kjørte i en kolonne med 15 andre biler. Etter hvert begynte behovet for vannlatning å melde seg. Våre svenske medpassasjerer kunne fortelle at det var et toalett i bussen. Til slutt var nøden så stor at jeg gikk ned trappene, og åpnet døren. Da var det akkurat en dump i veien som gjorde at den overfylte doen skvulpet over! Det gjenstående alternativet var derfor å knipe resten av turen.
Jeg vet ikke hvordan det ser ut i Kairo i dag, men i 1992 fremsto byen som skitten, fattig, røff, ustrukturert og mannsdominert. Bussholdeplassen i Kairo var en jordplass. Det var mange vaktmenn der, mørke og alvorlige. De var bevæpnet og hadde svære, sinte hunder med munnkurv. Hundene bjeffet rundt beina på oss som kom ut av bussen. Jeg hadde bommet skikkelig på kleskoden, og hadde kledd meg i en armløs, hvit sommer kjole. Jeg passet på ingen måte inn. Selv om vi var uforberedte på hvor risikofylt bussturen var, hadde vi lest om hvordan enkelte egyptiske grupperinger ser på turister som terrormål. Jeg ble på ingen måte mindre redd etter å ha satt føttene på bakken i Kairo.
I Jesaja 41,10 står det: «Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.» Jeg ble riktignok holdt oppe. Men, jeg var veldig, veldig redd. Og det var fortsatt flere utfordringer i vente. De får jeg fortelle mer om i morgen.
Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede. 