19. juni.

Egypt song # 3. Da vi gikk om bord i bussen med 52 seter forundret det oss at det var kun var tre andre passasjerer som skulle være med: To svensker og en danske. Det var tidlig på dagen, men de virket småfulle allerede. Vi kjørte utover i ørkenen, og det ga mange inntrykk av et helt annet liv enn hva vi var vant til. Noen steder sto nedrustet krigsutstyr som vitnet om en historie med mye uroligheter. Rett ved veien huket en mann seg ned, dro opp kjortelen og gjorde sitt fornødne rett foran øynene våre. Det var ikke bimmelim, for å si det sånn. Her var det snakk om det vi på sykepleierspråket kaller for en stor A! 😊

Vi kjørte videre mot grensen, hvor vi skulle passere en grensekontroll og vise fram papirene våre. I kontrollen gikk Per foran meg. Han viste fram pass og papirer og fikk mange spørsmål. For å unngå at dette skulle ta lenger tid enn nødvendig, forberedte jeg meg på hva jeg selv skulle svare. Da det var min tur, rakte jeg fram papirene, og sto med ordene klare. Men det var kun et blikk på meg og et stempel i passet. Jeg hadde liten egenverdi som kvinne. Jeg reiste med Per, og hørte han til. Jeg kjente at jeg ble provosert, men forsto samtidig at det ikke var tid eller sted for å ta en likestillingsdiskusjon.

Paulus var radikal i likestillingssammenheng. Han snudde en del oppleste sannheter på hodet med teksten sin i Gal. 3,27: «Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle en i Jesus Kristus.»

Og da Jesus skulle dele den aller viktigste nyheten som noen gang har vært kunngjort, at han var stått opp fra de døde, valgte han å vise seg for en kvinne først. Det ble derfor en kvinne som fortalte dette videre til de andre.

Men, det var fortsatt en lang vei til likestilling i Egypt. Vi kom oss på bussen og ble sittende å vente…