Month: June 2022

Her kommer en frodig tekst til, denne gangen fra Høys. 1,13:

«Kjæresten min er en myrrakvist, han overnatter mellom brystene mine. Kjæresten min er en klase hennablomster på En-Gedis vinmarker. Så vakker du er, min elskende! Så vakker du er! Øynene dine er duer! Så vakker du er, kjæresten min, så god, så grønt er vårt leie! Sedrer er bjelker i vårt hus, sypresser er tak og himling.»

Første gangen jeg leste Høysangen ble jeg overrasket over de frodige ordene! Og dette var i Bibelen! Gud har skapt oss med vår seksualitet, og evne til å nyte hverandre. Dette er en av hans mange gaver til oss. Sex frigir signalstoffene serotonin og dopamin. Disse gjør oss glade, og fungerer som en naturlig lykkepille. Jeg leste et sted at fysisk nærhet og sex er som elektrisiteten i et hus. Vi har alle erfart hvor mørkt og kaldt det blir når strømmen går. Det er all grunn til å ta vare på den fysiske nærheten. Som det står videre i Høys. 2,13: «Stå opp min, min elskede, min vakre jente, og kom! Min due i fjellkløften, i ly under bratte klipper, la meg få se deg, la meg få høre stemmen din! For stemmen er myk og skikkelsen skjønn.»

Eller fra 5,10: «Min kjæreste er rødkinnet og skinnende, han skiller seg ut blant ti tusen menn. Hodet hans er det fineste gull, håret er krøllete, svart som ravnen. Øynene er som duer ved strømmende vann. De bader seg i melk, de hviler i sin ramme. Kinnene hans er som kryddersenger der duftende urter vokser. Leppene er liljer, de drypper av rennende myrra.» Forfatteren fortsetter med å beskrive mage, armer og ben, og sparer ikke på superlativene!

Jeg avslutter med noen linjer fra 7,2: «Navlen din er en rund skål, måtte den aldri mangle vin! Magen er en hveteåker omkranset av liljer. Brystene dine er to kalver, tvillinger til en gasell.»

Jeg har møtt pasienter som har tatt vare på fysisk nærhet, selv om de har vært godt oppe i 80-årene. Visste du forresten av fysisk nærhet, som berøring eller massasje kan virke smertestillende? Signalene fra berøringen kan utkonkurrere smertesignaler, slik at smertesignalene hemmes. Berøring og fysisk nærhet kan dermed virke smertelindrende, i tillegg til å sørge for lys og varme i «huset».

Siden juni er den store bryllupsmåneden, vil jeg bruke de to siste dagene denne måneden til å dele noen litt frodige tekster. Den første er fra Ordspr. 5,18: «Gled deg over din ungdoms kvinne, en lysten hind, en smidig fjellgeit. Drikk deg alltid utørst ved hennes bryst, la hennes kjærlighet stadig beruse deg!»

Hvordan få til å glede seg over vår ungdoms kvinne eller mann hele livet? Hvordan kan vi få til å drikke oss utørste hos han eller henne, og stadig la denne kjærligheten beruse oss? I mars omtalte jeg de ti bud, og delte uttrykket «Gresset blir grønnest der du vanner mest.» Første gangen jeg hørte dette uttrykket, var da svigerinne Trine leste det i bryllupet vårt. Hvor vanner du, og hvor vanner jeg? Hvor bruker vi vår tid og vår oppmerksomhet. Tar vi opp ting underveis, eller lar vi det skure og gå?

Per Arne Dahl har sagt at: «Det eneste som kommer av seg selv, er forfallet. Alt annet må vi jobbe for.» Dette gjelder for ekteskapet, forholdet til ungene, i vennskap, hvordan vi utfører jobben vår, løvet i takrennene, huset, bilen og kroppen.

Hvis vi ikke setter av tid til hverandre, lytter til hverandre, gjør gode ting mot hverandre, tar vare på relasjonen, setter av tid til nærhet og samtale, tar opp det som er vanskelig og prioriterer hverandre i en hverdag med mye som skjer og mange muligheter, kommer forfallet av seg selv.

Mosebøkene i Det gamle testamentet ble skrevet for flere tusen år siden. Likevel opplever jeg mange av tekstene som aktuelle også i dag. I 5.Mos, 24,5 står det: «Om en mann er nygift, skal han ikke dra ut i krig og ikke bli pålagt andre plikter. I ett år skal han være fri til å være hjemme og være til glede for kvinnen som han har giftet seg med.» Nydelig, synes jeg! Det nye paret trenger tid til å bygge opp sin relasjon og sin enhet. Dette kan gi gode spirer som man kan fortsette med å gjødsle, vanne og ta vare på.

I Joh. 8, kan vi lese om en kvinne som er blitt tatt på fersken i å være utro. Jesus satt og underviste ved tempelet, da de skriftlærde og fariseerne kom med denne kvinnen til han.

De sa i 8,4: «Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. I loven har Moses påbudt oss å steine slike kvinner. Men, hva sier du?»

Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne få noe å anklage ham for. Jesus bøyde seg ned og skrev på jorden med fingeren. Men da de fortsatte å spørre, rettet han seg opp og sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.» Så bøyde han seg ned igjen og skrev på jorden.

Da de hørte dette, gikk de bort èn etter èn, de eldste først. Til slutt var Jesus alene igjen, og kvinnen sto foran ham. Da rettet han seg opp og spurte: «Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?» Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!»

Uttrykket Den som er ren, kan kaste den første sten, brukes fortsatt i dag. Uttrykket kan være en viktig påminner, når vi opplever at noen tråkker feil, bommer på mål og gjør ting som de ikke skulle ha gjort. Sosiale medier og ulike nyhetskanaler kan noen ganger fungere som en gapestokk. Mennesker har endt opp med å ta livet sitt, etter å ha havnet i denne gapestokken. Hvordan forholder vi oss til mennesker som har gjort noe de ikke skulle ha gjort? Henger vi oss på, og forsterker reaksjonen? Og hvordan dømmer vi oss selv når vi feiler? Jesus sier: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!»

I Joh. 4,7 kan vi lese om Jesus som er på reise gjennom Samaria, og som setter seg ned ved en vannkilde, mens disiplene går inn til byen for å hente mat.  

Det står: «Da kommer en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus sier til henne: «La meg få drikke.» Hun sier: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» For jødene omgås ikke samaritanene. Jesus svarte: «Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.»  Jesus fortsetter: «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men, den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i han en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.»

Kvinnen sier til ham: «Herre, gi meg dette vannet så jeg ikke blir tørst igjen og slipper å gå hit og hente vann.» Da sa Jesus til henne: «Gå og hent mannen din og kom hit.» «Jeg har ingen mann», svarte kvinnen. «Du har rett når du sier at du ikke har noen mann», sa Jesus. «For du har hatt fem menn, og han du nå har, er ikke din mann. Det du sier er sant.» «Herre, jeg ser at du er en profet», sa kvinnen. «Jeg vet at Messias kommer, og når han kommer, skal han fortelle oss alt.» Jesus sier til henne: «Det er jeg, jeg som snakker med deg.»

Disiplene kom tilbake, og undret seg over hvorfor Jesus snakket med en kvinne. Kvinnen lot vannkrukken sin stå og gikk inn til byen og sa til folk: «Kom og se en mann som har fortalt meg alt jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?» Folk fra byen ble da med ut til vannkilden, og det endte med at Jesus og disiplene ble i byen i to dager. Mange kom til tro.

Denne bibelfortellingen viser nok en gang at Jesus ser de menneskene som andre ikke ser. Jesus beskriver seg selv som den gode hyrden, som leter etter sauene som har gått seg bort.

Kvinnen ved vannkilden blir fri, glad og utadvendt av møtet med Jesus. Hun hadde en livsstil som ble sett ned på, og var antakelig godt kjent med utenforskap. Hun gikk til brønnen sent på dagen, kanskje for å slippe å møte andre? Etter møtet med Jesus ble hun frimodig, og løp inn til byen for å dele opplevelsen med de andre. Jesus ser hele oss, og vi kan komme til han med alt, uansett hva vi har gjort og opplevd.

Jesus helbreder. I Luk. 6,19 står det: «For det gikk ut av ham en kraft som helbredet alle.» Et annet sted i Bibelen står det om en kvinne som hadde vært alvorlig syk. Hun ble frisk da hun rørte ved kappen til Jesus. Evangeliene til Matteus, Markus, Lukas og Johannes inneholder mange slike historier. Blinde fikk synet tilbake, de som var lamme kunne gå igjen og spedalske ble friske. Noen steder i Bibelen står det om mennesker som var besatt av urene eller onde ånder. De oppførte seg rart, og kunne rope truende. I Mark. 5 kan vi lese om en vill mann som var besatt av en ond ånd. Mannen holdt til ved gravhulene eller virret oppe i fjellene, dag og natt. Han skrek og kuttet seg med skarpe steiner. Jesus helbredet mannen. Han befalte den onde ånden om å fare ut av mannen, og dette skjedde. Mannen kom til sans og samling, kledde på seg for første gang på lenge, og tok fatt på et mer normalt liv. I Matt. 8 står det om Jesus som på vei ned fra fjellet møtte en mann som var spedalsk. De som var spedalske ble sett på som urene og smittsomme. Andre unngikk de spedalske, fordi de var redde for å bli smittet. Den spedalske mannen falt ned for Jesus og ba: «Herre, om du vil, så kan du gjøre meg frisk.» Jesus rakte straks ut hånden og rørte ved mannen. Han sa: «Det vil jeg. Du er frisk!» I samme øyeblikk var mannen helbredet fra spedalskheten sin.

En gang ba jeg for en venn som hadde ryggsmerter, sammen med to andre. Vi la hendene på han, og jeg lukket øynene. Mens vi ba, fikk jeg en kraftig fornemmelse av at Jesus var der sammen med oss.

Vi kan be for hverandre «I Jesu navn.» Jesus kan fortsatt helbrede oss fysisk, psykisk, sosialt og åndelig. I morgen vil jeg fortelle om en kvinne som fikk et helt spesielt møte med Jesus ved en vannkilde.

I Bibelen står det mye om nestekjærlighet og barmhjertighet. Det er mange tekster som beskriver at vi skal ta vare på hverandre. I Ordspr. 3,27 står det: «Når det står i din makt å gjøre det gode, skal du ikke holde det tilbake fra den som har rett på det. Om du har noe, si ikke da til din neste; kom tilbake i morgen, så skal du få!»

I 5. Mos. 24,14 står det: «Du skal ikke gjøre urett mot en fattig og nødlidende dagarbeider, enten det er en landsmann eller en innflytter som bor i en av byene i landet ditt. Du skal gi han lønn samme dagen, før solen få ned, for han er fattig og lengter etter den.»

Det siste året har koronasituasjonen gjort at stadig flere mennesker kommer under fattigdomsgrensa. En oversikt i mars 2021 viste at innvandrere og flyktninger utgjorde 6 av 10 som har fått en ekstra krevende situasjon økonomisk. Trangboddhet, yrker med stor nærhet til andre, kulturelle forskjeller og manglende språkforståelse har også medvirket til at mange med utenlandsk bakgrunn har vært mer utsatt for koronasmitte enn andre.

I Matt. 25,35 står det: «For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed og dere tok imot meg; jeg var naken og dere kledde meg; jeg var syk og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg. Da skal de rettferdige svare: Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg? Svaret kommer i vers 40: «Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot èn av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.»

Hva gjør jeg mot mine minste søsken? Og hva gjør du?

Tekstene som deles her på bloggen er samlet i tre hefter og ei bok. De første tekstene er samlet i heftene “Hverdagsbønn”, “Hverdagsfred” og “Hverdagsglede.” Alle tekstene som deles nå i 2022 er samlet i boka “365 – en tekst for hver dag i et helt år.” Om du ønsker å bestille boka eller heftene, kan dette gjøres på tre ulike måter: I Bok og media sin nettbutikk –Forsiden – Bok & Media (bokogmedia.no), hos Norli på Åmotsenteret (Modum) eller via meg på mailadressen: stibux@online.no

---

Før jeg begynte på sykepleierutdanningen, var mitt eneste forhold til behovsteori, Maslows behovspyramide. Den russisk-amerikanske psykologen som forklarte via en pyramide, hvordan våre grunnleggende behov henger sammen med vår atferd og motivasjon. Han mente at behovene må oppfylles nedenfra i pyramiden, i denne rekkefølgen: Fysiologiske behov (sult, tørst og søvn), trygghets behov (sikkerhet og beskyttelse), sosiale behov (tilhørighet og kjærlighet), anerkjennelse (selvaktelse og status) og selvrealisering (personlig og åndelig.)

Hvis man bruker denne modellen, og ser på livet til en flyktning, så er det lite som ligger til rette for å få dekket behov av noe som helst slag.

På sykepleierutdanningen lærte vi også om grunnleggende behov, og mange kloke mennesker har skrevet teorier om dette. En av dem er Virginia Henderson. Hun beskriver følgende 14 grunnleggende behov: Å puste, å spise, å få fjernet avfallsstoffer, å kunne bevege seg, å få søvn og hvile, å få kledd av og på seg, å kunne opprettholde kroppstemperaturen, å holde kroppen ren, å unngå farer fra omgivelsene, kommunikasjon, å utføre en handling i pakt med sin religion, å ha oppgaver som gir følelse av prestasjon, å leke og å lære og oppdage. Som sykepleiere skal vi legge til rette for at pasientene klarer og mestrer mest mulig av dette selv. Samtidig skal vi hjelpe pasienten med det han eller hun ikke får til på egen hånd.

Gud kjenner alle våre behov. I Sal. 139 får vi et innblikk i hvor godt han kjenner oss: «For du har skapt mine nyrer, du har vevd meg i mors liv. Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget. Underfulle er dine verk, det vet jeg godt.» Salmen fortsetter slik: «Dine øyne så meg da jeg var et foster. Alle dager er skrevet opp i din bok, de fikk form før en av dem var kommet. Dine tanker, Gud, er dyrebare for meg, summen av dem er ufattelig! Teller jeg dem, er de talløse som sand, blir jeg ferdig, er jeg ennå hos deg.»

Gud ser og kjenner hver og en av oss. Om vi er på flukt, om vi er en pasient som trenger hjelp til det mest grunnleggende, om vi er glade eller om vi er redde.

Egypt song # 7. Vi var heldige, og hadde muligheten til å finne et hotell som så ut som et hotell. Etter å endelig ha fått tisset, dusjet, spist og drukket, føltes verden som et litt bedre sted. Det ble noen rare dager i Kairo. Turister ble anbefalt på det sterkeste å holde seg inne etter mørkets frembrudd. Vi ble derfor stående i vinduet på hotellet og følge med på livet i byen. På toppen av husene hadde folk terrasser. Her oppholdt de seg på kveldene. De lagde mat og spiste. En dag vi gikk i byen, så vi ei jente på 8-9-år, som bar et svært brett med oppvask på hodet. Hun hadde et blikk som røpte en modenhet og hardhet som et barn burde få slippe og ha. Møtet gjorde inntrykk, og jeg husker henne fortsatt!

Vi kunne fortsette ferien vår, og besøkte pyramidene, templene i Luxor, var på båttur på Nilen, besøkte byen Aswan og kunne avslutte med bading og dykking ved Rødehavet. Fantastiske steder med lang historie, men hvor turister dessverre har vært et mål for terror, både før og etter at vi var der.

Opplevelsene i Kairo gjorde et mektig inntrykk! På sykepleierutdanningen lærer vi om grunnleggende behov. Jeg hadde nå fått oppleve hvor frynsete jeg ble av å oppleve alt jeg gjorde på turen fra Tel Aviv til Kairo. En dag med store svikt i grunnleggende behov. Mange mennesker er på flukt i verden, på grunn av krig, nød, sult og naturkatastrofer. De lever slik over lang tid! Ikke rart at mange i etterkant sliter med PTSD – posttraumatiske stress lidelser.

I dag avslutter jeg med 3. Mos, 19,33 sine ord om hvordan vi skal ta imot innflyttere i landet vårt: «Når en innflytter bor i landet hos dere, skal dere ikke gjøre urett mot ham. Innflytteren som bor hos dere, skal være som en av deres egne landsmenn. Du skal elske ham som deg selv.»

Egypt song # 6. Dansken fra bussen forsvant raskt fra buss-stoppet. Han hadde egne planer. De to svenskene sa at de visste om et hotell, og spurte om vi ville dele på en drosje og bli med dit. Vi hadde ingen bedre planer, så det hørtes ut som en brukbar ide.

Vi satte oss inn i en svært gammel bil. Sjåføren slang sekkene våre på taket, uten å feste de. Jeg prøvde å protestere, men satt mellom to på-ingen-måte-edru svensker i baksetet. Per satt foran, og forsøkte å holde fast sekkene med hånda ut av vinduet. Kjøreturen gjorde også inntrykk. Det virket som om vi var kommet til en by hvor det var fullstendig kaos, og ikke fantes trafikkregler. Det var full fart, tuting, kjefting, og nestenulykker på rekke og rad. Bilen bråstoppet foran «hotellet.» Bare at det ikke liknet på et hotell i det hele tatt. Ikke skilt, eller noe som beskrev at her kunne man overnatte. Vi ble satt av utenfor en sju etasjers høy bygning, som så ut som den var klar for rivning. Svenskene insisterte på at hotellet lå i øverste etasje. Jeg forsøkte å protestere, men Per mente at siden vi var kommet så langt, så kunne vi i alle fall bli med og se. Jeg lot meg overtale.

Jeg minner om at jeg nå hadde gått mange timer i frykt, hadde en urinblære som holdt på å sprekke, hadde spist og drukket minimalt og hadde fått flere inntrykk enn jeg klarte å fordøye. Vi gikk trappene opp til 7. etasje. Der var det en gammel, mørk, nedslitt gang, hvor en mann lå på en skitten madrass i et hjørne. På et flekket ark var det skrevet med tusj Hotel. Omtrent i det øyeblikket, begynte kroppen min å bevege seg av seg selv. Den gikk bort til enden av gangen, der det var et vindu. Der sto jeg mens tårene fosset. Per kom etter hvert etter. Jeg var kun i stand til å formulere en setning: «Jeg vil hjem. Jeg vil hjem. Jeg vil hjem.» Jeg var minst like motivert, som en hvilken som helst israelitt, til å komme meg ut av Egypt!

I 2.Mos, 3,7 sier Gud til Moses: «Jeg har sett mitt folks nød i Egypt og har hørt skrikene deres under slavedriverne. Jeg kjenner deres smerte. Jeg har steget ned for å fri dem ut av hendene på egypterne og føre dem opp fra dette landet og inn et godt og vidstrakt land, inn i et land som flyter av melk og honning.»

Per sa: «Kom, nå finner vi et annet hotell!»

Egypt song # 5. Det ble en lang busstur, med nerver på høygir. Per inntok den rolige rollen. Han fortalte i etterkant at han også var redd, men han skjønte at han måtte forsøke å være en motpol. Turen tok lenger tid enn vi var forberedt på, og vi hadde med alt for lite mat og drikke. Det var ingen mulighet til å fylle på underveis. Ingen hadde lyst til å stoppe. Foran i bussen satt en tungt bevæpnet vakt, og vi kjørte i en kolonne med 15 andre biler. Etter hvert begynte behovet for vannlatning å melde seg. Våre svenske medpassasjerer kunne fortelle at det var et toalett i bussen. Til slutt var nøden så stor at jeg gikk ned trappene, og åpnet døren. Da var det akkurat en dump i veien som gjorde at den overfylte doen skvulpet over! Det gjenstående alternativet var derfor å knipe resten av turen.

Jeg vet ikke hvordan det ser ut i Kairo i dag, men i 1992 fremsto byen som skitten, fattig, røff, ustrukturert og mannsdominert. Bussholdeplassen i Kairo var en jordplass. Det var mange vaktmenn der, mørke og alvorlige. De var bevæpnet og hadde svære, sinte hunder med munnkurv. Hundene bjeffet rundt beina på oss som kom ut av bussen. Jeg hadde bommet skikkelig på kleskoden, og hadde kledd meg i en armløs, hvit sommer kjole. Jeg passet på ingen måte inn. Selv om vi var uforberedte på hvor risikofylt bussturen var, hadde vi lest om hvordan enkelte egyptiske grupperinger ser på turister som terrormål. Jeg ble på ingen måte mindre redd etter å ha satt føttene på bakken i Kairo.

I Jesaja 41,10 står det: «Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.» Jeg ble riktignok holdt oppe. Men, jeg var veldig, veldig redd. Og det var fortsatt flere utfordringer i vente. De får jeg fortelle mer om i morgen.