Både Per og jeg kommer fra familier som har vært engasjert i speiding. Min mormor var speiderleder for jentespeiderne i Sigdal, og jeg rakk selv å være «Blåmeis» en periode da jeg gikk på barneskolen, før vi flyttet. Per sin far var speiderleder i mange år, og Per har mange gode minner som «Ulveunge.» Da det ble behov for nye krefter på ledersida i 1. Åmot speidertropp, ble først Per med. Da ungene ble litt større, ble også jeg med som småspeiderleder, sammen med flere andre dyktige ledere. Min venninne Helle var også leder, og jeg har mange gode minner fra planlegging og gjennomføring av onsdagssamlinger og speiderleirer sammen med henne. Helle var en god pedagog, dyktig til å planlegge og utstrålte trygghet for ungene. Da vi skulle rekruttere speidere til 17.mai, for å bære de store flaggene i kirka og 17. maitoget, spurte hun klokt: «Er det noen her som er sååå sterke at de orker å bære de tunge flaggene?» Det kom mange hender i været!
Jeg har ofte tenkt at speiderarbeidet er tuftet på gode verdier. Når vi gikk gjennom Speiderloven med speiderne, fremsto disse ti paragrafene som kloke regler for alle og enhver. Jeg vil bruke de neste ti dagene til å gå gjennom hver og en av paragrafene i Speiderloven. Dette fordi Speiderloven omhandler rik livsvisdom for mennesker med ulik bakgrunn og alder, uavhengig av om man har speiderbakgrunn selv.
Når man tar en nærmere titt på Speiderloven, kan man forstå hvorfor speiderbevegelsen er blitt nominert til Nobels fredspris, og man kjenner igjen ord fra Bibelen i hver og en av paragrafene.
Speiderbønnen er også en del av speiderlivet. Jeg synes den er vakker, og bruker den fortsatt som «min» bønn. Den lyder slik:
«Kjære Far i høye himmel. Hør mitt hjertes stille bønn.
Hvor jeg er i verdens vrimmel, la meg ferdes som din sønn. (Altså som Jesus😊)
La meg leve deg til ære, hedre Norge, far og mor.
Andre folk til nytte være, lyde Speiderlovens ord.»
Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede. 