Vi skal snart feire 17. mai, og ute har det skjedd en hel masse i naturen de siste ukene. Jeg husker at min svigermor fant stor glede i å følge med på bjørka, når den fikk blader. Hun kalte bladene for «museører».
Huset vårt har skogen som nærmeste nabo. Da min morfar kom innom på våren, pleide han alltid å følge med på hvilke av trærne som fikk blader først. Han sa: «Eik før ask, gir plask. Ask før eik gir steik.» På denne måten mente han å kunne si noe om sommerværet som vi hadde i vente. Vi har lært oss å stole på at det samme skjer hvert år: Naturen våkner til liv!
I Bibelen beskrives også en annen form for vekst. Den som skjer når man forteller noen om Gud, Jesus og Den Hellige ånd, og dette fører til ny tro, nytt håp og en oppdagelse av kjærligheten, som er størst av alt. Paulus setter denne veksten i en større sammenheng. Han sier i 1. Kor. 3,6: «Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst.» I Mark. 16,15 sier Jesus: «Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alt som Gud har skapt!» Vi kan plante, vanne og fortelle, men det er bare Gud som kan gi vekst. Tør vi stole på at det skjer noe «under jorda» når vi ber for en situasjon, og opplever å måtte vente? Eller blir vi fristet til å grave i jorda med risiko for å ødelegge ferske spirer? Noen ganger kan det å be og måtte vente, sette tålmodigheten vår på prøve. Gud har en plan. Han lar det spire og gro i rett tid.
Jeg har ei kollega som har grønne fingre. Det spirer og gror rundt henne. Hun får en vissen plante til å få nytt liv. Hun sier: «Gud er så raus. En liten pose med frø, gir uendelig mye.» Noen ganger sammenlikner hun plantene med barn, og sier: «Noen er skjøre og må passes godt på. De minste og svakeste trenger litt ekstra hjelp og stell. De kan bli like fine som de andre til slutt! Slik tror jeg Gud tenker om oss mennesker, også!»
Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede. 