8. mai.

Speiderloven # 7. «En speider tenker og handler selvstendig og prøver å forstå andre.»

I 1. Kor. 13,11 står det: «Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn. Men, da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige. Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.»

Å være speider er en fin kombinasjon av leik og læring. Å tenke og handle selvstendig, går hånd i hånd med morsomme og utfordrende oppgaver i samspill med andre. Å jobbe tett med andre, kan være med på å gi økt forståelse for hvorfor andre tenker som de gjør. I speideren blir man kjent med seg selv. Man blir oppfordret til å bidra med det man kan, for å gjøre gruppa bedre. Samtidig er speiding et kontinuerlig samarbeid, hvor man også trenger at andre bidrar med sine sterke sider for å få et godt resultat.

Jeg husker en småspeiderleir, da vi etter ei natt med lite søvn, skulle ut på en lengre gåtur. Alle var vi slitne, så den første delen av turen gikk trått. Da vi trengte det som mest, var det en av speiderne som fant fram ei kjeksepakke som han delte med oss alle. Han forsto at vi trengte litt påfyll akkurat da. En annen gang var vi på skitur, og en av jentene hadde på seg for lite klær. Hun frøys skikkelig. En av de andre jentene hadde med seg ekstra votter og en genser i sekken, og lånte bort dette. Det førte til en mye bedre turopplevelse for henne som var kald.

Å tenke og handle selvstendig, samtidig som man prøver å forstå andre, er viktige verdier som har stor overføringsverdi til familieliv, en arbeidsplass eller en menighet.