Month: March 2022

Bergprekenen # 1. Bergprekenen er kanskje den viktigste talen til Jesus. Den neste uka vil jeg gå gjennom deler av denne, for her er det mye klokt, mange gullkorn og gode leveregler. Bergprekenen starter i Matt. 5, med det som kalles saligprisningene. Kirkefader Augustin kaller Bergprekenen for den perfekte standard for det kristne liv. Og vil kan like gjerne kalle en spade for en spade med en gang – ingen av oss har en nubbsjans til å klare å leve etter denne standarden! Igjen blir det viktig å minne om at det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud. Det vil alltid være et gap mellom Gud sin standard og vår evne til å leve etter denne standarden. Det er her Jesus kommer inn. Jesus sitt liv, død og oppstandelse laget en bro over dette gapet.

Så før vi starter med å gå gjennom deler av Bergprekenen, vil jeg nevne at Bergprekenen skisserer grunnprinsippene i Guds rike. Disse kan sees på som noe å jobbe mot, mer enn realistiske mål for et perfekt liv. Hadde vi alle klart å leve etter disse prinsippene ville det vært himmelske tilstander på jorda. Det er det ikke, selv om vi iblant opplever glimt av noe som kan likne. Jesus har gjort det slik at vi kan få oppleve himmelske tilstander etter det jordiske livet. Han vil også gå sammen med oss her og nå, og hjelpe oss til et godt liv hvor vi både tar vare på oss selv, hverandre og jorda vi lever på. Er du klar for å ta en nærmere titt på Bergprekenen? Vi kan starte med Den gylne regel, som står i Matt. 7,12: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem.»

Luk. 11,27: «Da han sa dette, ropte en kvinne i folkemengden til ham: Salig er det morsliv som bar deg, og brystene som du diet. Men, Jesus svarte: «Si heller: Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det.»

Hvordan kan vi klare å ta vare på Guds ord? Jesus sier noe om dette i Luk. 8,5: «En såmann gikk ut for å så kornet sitt. Og da han sådde, falt noe ved veien. Det ble tråkket ned, og fuglene under himmelen kom og spiste det opp. Noe falt på steingrunn, og det visnet straks det kom opp, fordi det ikke fikk væte. Noe falt blant tornebusker, og tornebuskene vokste opp sammen med det og kvalte det. Men noe falt i god jord, og det vokste opp og bar frukt, hele hundre ganger det som ble sådd.

Litt lenger ut i kapittelet forklarer Jesus teksten: «Dette er meningen med lignelsen: Såkornet er Guds ord. De ved veien er de som hører det, men så kommer djevelen og tar ordet bort fra hjertet deres, for at de ikke skal tro og bli frelst. De på steingrunn er de som tar imot ordet med glede når de hører det. Men, de har ingen rot; de tror bare en tid, og når de blir satt på prøve faller de fra. Det som falt blant tornebusker er de som nok hører ordet, men som på veien gjennom livet kveles av bekymringer, rikdom og nytelser så de ikke bærer fullmoden frukt. Men det i den gode jorden det er de som hører ordet og tar vare på det i et fint og godt hjerte, så de er utholdende og bærer frukt.»

Hvordan beskytte hjertene våre mot røverier fra den onde? Hvordan kan vi stå stødig gjennom livets prøvelser? Hva skal til for å unngå at troen vår kveles av bekymringer, nytelse og rikdom?

Disiplene var helt vanlige folk. Flere av dem var fiskere, som holdt til på stranda i nabolaget. Da Jesus ba dem om å følge seg, gjorde de nettopp det. De ble med på å forandre verden. En gang var disiplene om bord i en båt. De hadde dratt i forveien til den andre siden av innsjøen, mens Jesus sendte folket av sted. Kvelden kom, og båten var langt fra land. De kjempet seg fram i bølgene i motvind. Da kom Jesus gående til dem på sjøen. Disiplene ble skrekkslagne. I Matt. 14,27 sier Jesus til dem: «Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde!» Peter ville da også gå på vannet. Han gikk Jesus i møte, men da han så hvor hardt det blåste ble han redd. Han flyttet blikket og fokuset fra Jesus og til vinden og bølgene. Peter begynte å synke, og Jesus reddet han.

Tro og lys-gruppa i menigheten hadde en mektig dramatisering av denne bibelfortellingen. Tro og lys-gruppa består av mennesker med psykisk utviklingshemming. Her er det mye livsglede og varme. De fikk på en helt unik måte fram budskapet i fortellingen. Når vi har blikket festet på Jesus, begrenser ikke vår frykt oss. Når vi fester blikket på det som vi er redde og bekymret for, begrenser dette oss i å flytte grenser.

Det er helt normalt å bli bekymret og redd. Peter ropte: «Berg meg!» til Jesus da han begynte å synke. Det kan vi også få gjøre. Jesus berger. Men han ønsker også å utfordre oss til å tro på han, feste blikket på han og tørre å gå ut av komfortsonen i det godes tjeneste.

Uvillig # 2. En annen som var svært motvillig til å lytte til Gud og ta på seg oppdraget som Gud ga, var Jona. Boken om Jona består av tre sider, som inneholder mange setninger til ettertanke. Det starter slik: «Herrens ord kom til Jona, sønn av Amittai. «Stå opp, gå til storbyen Ninive og rop ut over byen at ondskapen deres har steget opp for mitt ansikt.» Jona var ikke særlig interessert i å ta på seg denne oppgaven, så han forsøkte å flykte til Tarsis med båt. Det står videre at Herren kastet en mektig vind over havet, som gjorde at båten holdt på å bli knust. Jona ble kastet over bord, og Herren sendte en stor fisk for å sluke Jona. Jona ble værende i buken på fisken i tre dager og tre netter. Jona ba en bønn til Herren, og det endte med at fisken spydde Jona opp på tørt land. Jona gikk da til Ninive, slik Herren hadde sagt. Folket i Ninive lyttet til Jona, og vendte om fra sin onde vei. Boken avsluttes med at Gud sier til Jona at han har omsorg for storbyen Ninive.

Hva kan vil lære av denne historien?

Når Gud har gode planer, gir han seg ikke så lett.

Gud tar ikke et nei for et nei, når han ser at noe godt eller viktig kan skje.

Mennesker som får oppgaver av Gud, går aldri aleine. Gud går sammen med dem.

Når Gud lar sin vilje skje kan små ting bli store, og vanlige mennesker få til helt ekstraordinære ting.

Gud bruker helt vanlige mennesker som deg eller meg. Tør vi å lytte, og tør vi å handle?

Uvillig # 1. Det kan være lett å tenke at menneskene som beskrives i Bibelen hadde ekstraordinære kvaliteter. Da blir det nesten morsomt å lese hvordan enkelte av dem som er gått inn i historien som modige og banebrytende, i utgangspunktet var uvillige til å lytte til Gud og ta fatt på oppgaven som Gud ga dem. Moses for eksempel. Det er ganske fornøyelig å lese i 2. Mos. 3,7 og utover, hvordan Moses har en rekke innvendinger når Gud ber han om å gå til farao og be om å få ta med seg folket sitt ut av Egypt. Israelittene ble holdt som slaver i Egypt, og Gud sa til Moses at han hadde sett sitt folks nød og hørt deres skrik under slavedriverne. Gud sa at han kjente israelittene sin smerte. Han ville fri dem ut av hendene til egypterne, gjøre dem frie og gi dem et nytt land.

Moses motsatte seg, vel vitende om at farao ikke ville gå med på dette. Moses sa til Gud: «Hvem er jeg? Kan jeg gå til farao og føre israelittene ut av Egypt?» Gud bekrefter at han vil være med han, men Moses fortsetter: «Hva skal jeg si?» «Sett at de ikke tror meg og ikke hører på meg?»  Gud fortsatte å betrygge Moses, men Moses ga seg ikke. Han sa: «Herre, hør! Jeg har aldri vært noen ordets mann, verken før eller nå, etter at du har begynt å tale til din tjener. Sen er min munn, og sen er min tunge.» Gud sier at han vil være med Moses sin munn og lære han hva han skal si. Moses svarer: «Herre hør! Send heller en annen!» Det ender med at Moses og broren Aron får oppdraget sammen.

Det finnes flere liknede historier i Bibelen. Guds folk er helt vanlige mennesker. Ofte var de i utgangspunktet ganske så motvillige til å ta på seg oppdragene som Gud ga. Men de erfarte at når de tok sjansen, så var Gud der sammen med dem. De gjorde ting de ikke trodde var mulig, og fant ord de kunne dele med andre, til tross for liten selvtillit til egne talegaver.

Gud ser muligheter der vi ser begrensninger. Når vi tør å ta sjansen på å stole på han, kan spennende ting skje.

For en del år siden leste jeg boka Vinden er min mor av den kristne indianeren Bear Heart. Det var interessant og lærerikt. Bear Heart skriver blant annet at det er viktig for han med variasjon og pauser når han leser i Bibelen. Hvis han har lest en særlig tung og krevende tekst, som for eksempel Jobs bok, tar han en pause fra bibellesningen og leser Morgan Kane. Dette gjør at han kobler av, og lager ny plass til å ta inn tyngre tekster.

En gang tok jeg imot en ny pasient, og fulgte han til rommet. Vi satt oss ned, og begynte å gå gjennom spørsmålene og informasjonen som er en del av innkomstsamtalen. Det første pasienten spurte meg om var: «Har du lest Jobs bok? Slik har livet mitt vært de siste årene.» Jeg kunne bekrefte at jeg hadde lest Jobs bok, og at jeg da umiddelbart forsto at han hadde stått i umenneskelige og krevende situasjoner.

Det tok meg flere forsøkt å komme gjennom Jobs bok. Det er tunge saker. I jula 2013 bestemte jeg meg. Vi skulle som familie reise til USA for å feire jul sammen med vår datter Kristine, som var utvekslingsstudent. Jeg sa til meg selv: «Innen flyet lander i Iowa, skal jeg ha lest hele Jobs bok.» Og slik ble det. Etter dette gjorde jeg som Bear Heart, og tok en pause fra tunge tekster.

Det kan være et godt råd for livet ellers, også. Har det vært mye alvor, så er det lurt å finne pustepauser. Koble av, bruke kroppen og gjerne le litt.

I Matt. 11,28 står det: «Kom til meg alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.»

I Fork. 2,24: «Ingen ting er bedre for et menneske enn å spise og drikke og unne seg gode dager midt i alt sitt strev.»

Disse ordene kan være viktige påminnelser midt i hverdagen.

Kjærligheten # 3. At Gud sin kjærlighet til oss er betingelsesløs, vil si at det er ingenting vi kan gjøre, som gjør at han elsker oss mer. Det er heller ingen ting vi kan gjøre som gjør at han elsker oss mindre. «Kjærligheten tar aldri slutt,» står det i 1. Kor, 13,8. Gud sin kjærlighet til hver og en av oss er uforanderlig. I Luk. 15,11 forteller Jesus en liknelse som beskriver dette på en detaljrik og sterk måte. For min del er dette en av de tekstene jeg setter aller størst pris på i Bibelen. Teksten lyder slik:

«En mann hadde to sønner. Den yngste sa til faren: Far, gi meg del delen av formuen som faller på meg. Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. Men, da han hadde satt alt over styr, kom det en hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte han ut på markene sine for å passe grisene. Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe. Da kom han til seg selv og sa: «Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg gå være som en av leiekarene dine.» Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.

Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham.»

Faren tar imot sønnen med åpne armer. Sønnen får de fineste klærne, ring på fingeren og den flotteste kalven blir slaktet slik at de kan lage fest. Da broren oppdager hva som er skjedd, blir han sint. Han sier til faren: «Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud, men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine. Men, straks denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine sammen med horer, da slakter du gjøkalven for ham!» Faren sa til ham: «Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død, og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.»

Kjærligheten # 2. Når jeg skriver om kjærlighet, kommer jeg ikke utenom mormor. Mormor har vært en klippe i livet mitt. Alltid tilstedeværende, og alltid med tid. Jeg kan ikke huske en eneste gang, at jeg har opplevd at det ikke passet at jeg kom innom. Hun hadde denne fantastiske evnen til å se andre, og prioritere det som var viktigst for henne. Og for henne var vi nærmeste aller viktigst. Mormor og bestefar levde spartansk. De sparte penger, og delte med oss andre når vi hadde behov for klær eller mat. I mange år gikk jeg av skolebussen nedenfor huset deres, og gikk rett inn til god middag. Helt fantastisk! Bestefar med sin lune humor og mange kreative evner, var gjerne i gang med et prosjekt. Treskjæring, knivmaking og kunstmaling. Hendene hans har skapt mye vakkert.

Mormor tilpasset sin rolle i livet mitt, etter hvor jeg var i alder og utvikling. Hun kjøpte anorakker og ullstillongser til søsknene mine og meg, og tok oss med på mange skiturer. En gang falt søsteren min, og brakk skia. Søsteren min jublet, og sa at endelig ble det slutt på skiturene. Men, noen dager seinere hadde mormor kjøpt nye ski.

Da jeg sent i tenårene kom innom mormor og bestefar en kveld, sliten og med et betydelig søvnunderskudd etter kjæresteproblemer, sa mormor: «Nå sover du her, og i morgen drar vi på fjellet.» Slik ble det. Og etter lange dager i fjellheimen på multetur, med god prat og skikkelig mat, var jeg i bedre stand til å ta fatt på hverdagene igjen.

Vi kan alle være den ene som utgjør en forskjell i en annen person sitt liv. Hvem ønsker du at skal tenke på akkurat deg når han eller hun skal definere ordet kjærlighet?

 I 1. Kor.13, 4 står det: «Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.»

Det er Gud sin kjærlighet til oss mennesker som omtales her. Men, den likner veldig på kjærligheten jeg kontinuerlig har fått ta imot fra mormor og bestefar.

Kjærligheten # 1. «Størst av alt er kjærligheten», står det i 1. Kor. 13. Paulus skriver vakkert, og setter det hele i perspektiv. Vi kan lese:

«Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle. Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da har jeg ingen ting vunnet.»

Jeg vet ikke om noen annen tekst som setter ting i et tydeligere perspektiv enn denne. Hvor lett er det ikke for oss mennesker å ønske oss å bli bedre, flinkere, mektigere? Vi lever i selvrealiseringens tid. Per Fugelli sine ord om å klare å stoppe opp og se at noe er «godt nok», er like viktige nå som da han skrev og sa de for noen år siden. Paulus setter det hele på plass. Viktigst av alt er kjærligheten. Gud sin kjærlighet til oss, og vår kjærlighet til hverandre.

Det tiende budet lyder: «Du skal ikke begjære din nestes ektefelle, eller hans arbeidsfolk eller andre som hører til hos din neste.»

Det tiende budet kan være en forlengelse av det niende, bare at her er fokuset flyttet fra eiendom til mennesker. Sammenlikning er sentralt, også her. Det samme er misunnelse og unne andre det gode. Husk at vi aldri ser hele bildet når vil sammenlikner oss med andre. Jeg husker et par som ble sett på som vellykket. Kona i et vennepar sa til sin mann: «Jeg skulle ønske at du var mer som X, for han er alltid så oppmerksom mot kona si.» I etterkant kom det fram at den «oppmerksomme» ektefellen gjennom mange år, hadde vært voldelig og slem mot kona. Men, det var det ingen som visste, før ballongen sprakk.

Jeg har en venn som har spesialisert seg på samevitser. Han fortalte om de to samene som møttes på vidda. Begge leita etter «kjærringene» sine. «Hvordan ser kona di ut, da?» spurte den første samen. Den andre samen beskrev ei veldreid, flott og fager kone, og spurte tilbake: «Hvordan ser kjærringa di ut, da?» Den første samen svarte da: «Gløm kjærringa mi, vi leiter etter kjæringa di i stedet!»

«Gresset blir grønnest der du vanner mest», er brukt som et godt råd i parforhold. Hvor vanner du, og hvor vanner jeg? Å «vanne» kan være et uttrykk for hvor vi bruker vår tid og vår oppmerksomhet. Leiter vi etter vår egen ektefelle, eller leiter vi etter noen andre sin?

Moses fikk overrakt De ti bud fra Gud på Sinaifjellet for flere tusen år siden. De har tålt tidens tann, synes jeg. Budene var aktuelle for Guds folk som hadde flyktet fra fangenskap i Egypt og som vandret gjennom ørkenen. De er også aktuelle for oss i dag.