Nadine # 1. I 1990 flyttet jeg til Las Vegas for ett år. Jeg jobbet som aupair. Som barn og ungdom var jeg ei svært engasjert hestejente. Jeg hadde aldri råd til å ha egen hest, og gråt mange tårer når en av travhestene jeg passet skulle avlives. Jeg flyttet flere ganger, men fant alltid en stall hvor jeg kunne få hjelpe til, og også få ri på hestene.
Dyr har alltid vært en viktig del av livet mitt. Som aupair var en av oppgavene mine å passe hunden Fluffy. Fluffy og jeg ble svært gode venner, og det tok ikke mange dagene før han laget seg fast soveplass utenfor døren min.
Men, jeg savnet ridningen. Jeg fant ut at det lå en westernranch ute i ørkenen, en 15 minutters biltur fra der jeg bodde. Der var det hester, og man kunne bli med cowboyen Cutter ut på ridetur. Den første gangen jeg var der, havnet jeg på en tur med mange uerfarne ryttere. Det ble en skrittetur i meget rolig tempo. Cutter forsto at jeg kunne ri, og ga meg et godt tips. Hvis jeg kom på søndag morgen kl. 09, var det få som møtte opp, og man hadde større frihet. Dette ble min faste aktivitet og glede.
En annen som alltid møtte opp til samme tid, var Nadine. Nadine, Cutter og jeg galopperte mellom kaktuser og klapperslanger. Vi red med en hånd slik cowboyene gjør, og storkoste oss! Nadine var kristen, og avstandsforelsket i Cutter. En dag hadde hun med en Bibel til han. Nadine og jeg ble gode venner. Jeg så ikke på meg selv som kristen på denne tiden. Nadine var trygg og tydelig på sin tro. Hennes favorittbibelvers var fra Ordspr. 3,5 hvor Salomo skriver: «Stol på Herren av hele ditt hjerte, støtt deg ikke til din egen innsikt! Tenk på ham hvor du enn ferdes, så gjør han stiene dine jevne.»
De neste seks tekstene vil handle om Nadine. Det er en historie som er både vakker, trist, mektig og full av håp.
Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede. 