Month: February 2022

Hva er nåde? Hva er synd, frelse og tilgivelse? I historien om Kaptein Sabeltann hører vi Pelle og Pysa som roper: «Nåde, nåde!!» som et ønske om å unngå planken. Overført til Bibelen beskrives nåde som et uttrykk for Guds kjærlighet, velvilje og barmhjertighet. Nåden går som en rød tråd gjennom Bibelen. Den beskriver hvordan Gud på ulike måter ønsker å gi oss mennesker en ny start, og inviterer oss til nærhet. Synd kan defineres som det som skader oss, jorda vi lever på og det som skaper avstand til Gud. Nåde kan være når man skylder noen noe, og får gjelden slettet. Man får en ny start.   

Det var en avstand mellom Gud og mennesker. Jesus døde på korset for å skape ei bru over denne avstanden. Jeg vil komme tilbake til dette i påsken. Jesus ble korsfestet. Det står i Bibelen at han døde for våre synder. Han betalte det hver og en skylder. Nåden er gratis for oss, men den kom med en enorm omkostning for Jesus. Nåden, frelsen og tilgivelsen er tilgjengelig for alle. Frelse kan defineres som Guds redning av menneskene, fra synd og død. Frelse betyr at livet fortsetter etter døden, i en ny dimensjon = himmelen.

Mye er skrevet om tilgivelse. For meg handler tilgivelse om å få en ny start, bli satt fri eller bryte lenker. Blanke ark og fargestifter, som Alf Prøysen synger. Nytt håp, ny tro. Puste med magen, senke skuldrene. Fatte nytt mot.

Bibelen har noen kraftfulle tekster som viser hvordan Gud jobber. I Jes. 45,2 kan vi lese: «Jeg vil gå foran deg. Fjell vil jeg jevne ut, bronsedører vil jeg knuse, og jernbommer vil jeg hugge i stykker. Jeg gir deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer gjemt på hemmelige steder, for at du skal kjenne at jeg er Herren som kaller deg ved navn.»

29. februar.

I går skrev jeg om nåde, synd, frelse og tilgivelse. Gud gir oss skatter som er skjult i mørket, og rikdommer gjemt på hemmelige steder. Hva kreves av deg, og hva kreves av meg for å ta imot nåden, frelsen og tilgivelsen? Svaret er: Latterlig lite!! Svaret er ganske enkelt å si: «Ja, takk,» og ta imot gavene, skattene og rikdommene.

Da Jesus ble korsfestet, ble to røvere korsfestet sammen med han, en på hver side. Det står i Bibelen at de også spottet Jesus, slik mange av menneskene som gikk forbi gjorde. Men, den ene røveren kom etter hvert i prat med Jesus, og i Luk. 23,42 sier han: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.» Vi vet lite om denne røveren, annet enn at han ble korsfestet som straff for å være røver. Kanskje hadde han et komplisert liv bak seg med lovbrudd og kriminalitet. Han startet med å spotte Jesus, men kom etter hvert på bedre tanker og ba Jesus om å huske på han når han kom til himmelen. Jesus svarer at de begge skal til paradis. Mer skal det altså ikke til.

Jeg hørte for noen år tilbake noen historier fra ulykken på Alexander Kiellandplattformen. En mann som falt i havet under ulykken ropte i fallet: «J E S U S!!!» På denne måten valgte han tydelig side, og viste hvem han ville høre til.

Om å gå den ekstra mila. I Matt. 5,41 står det: «Om noen tvinger deg til å følge med èn mil, så gå to med ham.»

I romertiden kunne en romersk soldat tvinge en hvilken som helst mann som ikke var romersk borger, til å bære utstyret hans en romersk mil. Dersom den som fikk kommandoen ikke lystret, kunne den romerske soldaten drepe ham. Men, om bæreren valgte å bære to mil istedenfor en, måtte romeren betale ham.

Noen ganger kan det å gjøre en ekstra innsats gi store resultater. Når man er fleksibel, og villig til å strekke seg litt ekstra for fellesskapet, hjelper man andre. Samtidig kan dette ha positive virkninger for en selv også. Noen yrkesgrupper har fleksibilitet mer integrert enn andre yrkesgrupper. Som sykepleiere i en koronapandemi, har vi fått rikelig med erfaring i ekstra milgåing. Vi har gjort våre faste sykepleieroppgaver, men også utført mye arbeid som vanligvis blir utført av andre. På kreativt og velvillig vis har vi tatt fatt på oppgaver som er dukket opp underveis. Vi har vært med på å holde driften i gang, i krevende tider. Og forholdt oss til retningslinjer i stadig forandring.

Sønnen min gikk det siste året av videregående på en internatskole. I avskjedstalen, sa rektoren noen ord som jeg festet meg ved. Han sa: «Det er karakterene deres som åpner dører for dere. Men, det er karakteren deres som holder dørene åpne.» Noen ganger kan det være god karakter å være villig til å gå ei ekstra mil. For andre, for fellesskapet og for seg selv.

Kommer du på situasjoner hvor du har gått ei ekstra mil, eller en situasjon hvor det kan være aktuelt å gjøre det?

Teksten fra Jesaja i går, beskriver viktigheten av å jobbe for det gode. Det ligger mye makt i det å være en hjelper. Hvis vi ikke er bevisste på det, er det fare på ferde. Hvordan ser vi på oss selv? Går vi ydmykt inn i en hjelperrolle, vel vitende om at vi selv ikke har alle svarene og ofte trenger hjelp selv? Eller går vi inn i en slik rolle med en ovenfra-og-ned-holdning? Vi som jobber i helsevesenet, står i et skjevt maktforhold til pasientene våre. Vi har kunnskap, tar avgjørelser, velger hvilke ord vi bruker for å beskrive pasienten i rapporten, sitter på informasjon og går inn i menneskemøtene med ulik grad av åpenhet, respekt og tilstedeværelse. Heldigvis er bevisstgjøring om dette en viktig del av utdanningen til sykepleiere. Men, det er likevel ingen garanti for at sykepleiere eller andre hjelpere utøver denne bevisstheten i hverdagen.

Nadia Bolz-Weber skriver om hjelperrollen i boka Å finne Gud i feil folk. Det er ei bok som kan anbefales. Språket kan virke litt uvant, og forfatteren er både grovkjefta og vittig. Samtidig opplever jeg det hun skriver som inn-til-kjernen og ned-til-beinet. Befriende direkte og ærlig. Det er budskapet om nåden og Jesus, uten noe fjas. Hun skriver blant annet: «Selv om vi som Guds folk er påbudt å mate de sultne og kle de nakne, kan denne vi er velsignet med å være en velsignelse-greia også være litt farlig. Den kan være farlig dersom vi selvhøytidelig hever oss over andre mennesker og bare venter på å stige ned til de der nede for å være den velsignelsen de har ventet på. Dessuten kan det å se på seg selv som en velsignelse dekke over at jeg faktisk er en del av problemet, og kan skjule at jeg også er en stakkar som trenger omsorg.»

Disse kloke ordene kan vi med fordel ta med oss. Både i profesjonelle hjelpeoller og ikke minst i møte med venner og andre på vår vei.

I Salme 25 står det: «Vend deg til meg, og vær meg nådig, for jeg er ensom og hjelpeløs.» Det står også: «Mine øyne er alltid vendt mot Herren, for han drar mine føtter ut av garnet.» Alle vil vi kjenne på ensomhet, være hjelpeløse eller «havne i garnet» i løpet av livet. Noen ganger er man hjelper. Andre ganger er man den som har behov for hjelp.

I morgen er det Fastelavnssøndag, og vi er på vei inn i fastetiden.

Profeten Jesaja sier noe viktig om fasten, i Jes. 58,6:

«Nei, dette er fasten jeg har valgt:

å løse urettferdige lenker, sprenge båndene i åket,

setter undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker,

å dele brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus.

Du skal se til den nakne og kle ham,

du skal ikke snu ryggen til dine egne.»

Dette verset har vært med på å inspirere til mye godhet og barmhjertighet opp igjennom tidene. Hvert år er en viktig del av fastetiden at Kirkens Nødhjelp arrangerer fasteaksjon, som samler inn penger til de som trenger det mest. I 2021 valgte den lokale presten og kateketen å bade i Tyrifjorden i mars, for å sette fokus på fasteaksjonen sin innsamling til de som ikke har rent drikkevann.

Gud vil at vi skal ha det godt med oss selv og hverandre. «Elsk din neste som deg selv,» sier Jesus. Å ta vare på seg selv, elske seg selv, er et godt utgangspunkt for å ha noe å gi til andre. Men, like viktig er det å elske sin neste. Hvilke urettferdige lenker og bånd kan vi være med på å løse og bryte? Hvordan kan vi sette undertrykte fri, hjelpe hjelpeløse og la hjemløse komme i hus? Hvordan kan vi se og kle den nakne, og ikke snu ryggen til våre egne?

Hvordan faste i 2022? Kanskje er det aktuelt å redusere noen av alle inntrykkene vi utsettes for gjennom sosiale medier, TV, radio og musikk?  Shoppe mindre, være mer nøysomme, bruke bilen mindre, spise mindre godteri eller være avholdende fra alkohol en periode? Da Per og jeg gikk i parsamtaler, fikk vi hjemmelekser. En av hjemmeleksene var å ta et ærlig blikk på hvordan det sto til «fysisk, psykisk, sosialt og åndelig.» Tar jeg vare på kroppen min? Sørger jeg for viktig påfyll som kan gi god psykisk helse? Prioriterer jeg partneren min? Bruker jeg nok tid på venner og familie? Bruker jeg for mye tid på venner og familie? Hvordan er relasjonen til Gud? Ber jeg? Leser jeg i Bibelen eller har andre måter å bli mer kjent med Gud? Gir jeg meg selv tid til pauser og restitusjon? Snakker jeg pent til meg selv?

Døgnet har 24 timer. Vi har ikke tid til alt. Hvis vi klarer å prioritere, kan vi sørge for at vi får tid til det som er viktigst.

Jostein Ørum skriver i avisen Vårt Land den 16.02.21: «Man faster ikke for fastens skyld eller for å score himmelske poeng. Man faster for å bli fri, fri til å være Guds barn, fri til å leve for andre, fri til å være meg… Å faste er en befrielseshandling. Mindre, for å få mer. En fastegave til oss selv i år kan være tomrom: gi oss selv litt mindre stimuli, litt færre inntrykk, litt mindre påfyll, gi sansene mindre å jobbe med. Mindre kan da bli dypere og blikket bli klarere, hørselen skapere, Gud større. I dag er dagen for å tenke ut hvordan årets fastetid skal se ut, og man kan be: Gud la meg se hva jeg behøver for å bli fri.»

«Til frihet har Kristus frigjort oss,» står det i Gal. 5,1.

Den norske kirke beskriver fastetiden som en tid for å feste grepet. Fastetiden beskrives også som en slags vårrengjøring. Fastetiden er en forberedelse til Jesu død og oppstandelse. I denne tiden ønsker mange kristne å bruke mer tid til stillhet og ettertanke. Lytte til Gud, be og gjøre en slags statusrapport på eget liv. Hvor står jeg? Hvor går jeg? Hva ønsker jeg mer av i livet mitt? Hva ønsker jeg mindre av? Hvordan er forholdet mitt til Gud? Gordon Johnsen har sagt: «Det du får bevisstgjort kan du gjøre noe med. Det du ikke få bevisstgjort, gjør noe med deg.» Fasten kan være en tid for bevisstgjøring.

Tenkte du at å faste betyr å ikke spise? Det beskrives i Bibelen at Jesus avsto fra mat og drikke da han fastet, men personlig kjenner jeg ingen kristne som faster på denne måten i dag. Mange muslimer praktiserer å ikke spise fra soloppgang til solnedgang når de faster. Dette byr på utfordringer både når man skal jobbe, eller være med på idrett. Samtidig vil jeg tro at det er med på å gi en økt bevissthet og at man setter pris på det man har i større grad. For ikke å snakke om gleden når man kan begynne å spise normalt igjen.

Jesus satte mange ganger «skapet på plass.» I Matt., 6,16 sier Jesus: «Når dere faster, skal dere ikke gå med dyster mine slik som hyklerne. De forsømmer sitt utseende for at folk skal se at de faster. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn. Men, når du faster skal du salve hodet og vaske ansiktet, for at ingen skal se at du faster, ingen andre enn din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.» Nok en gang er Jesus tydelig på at Gud ser på hjertene, og ikke på vårt ytre. Er vi klare for å ta en nærmere kikk på valgene vi gjør i hverdagen, hvordan vi bruker tiden og pengene våre? Hva og hvem er viktigst i en hverdag hvor mye kjemper om vår oppmerksomhet? Og hvordan vi forholder oss til de som ikke har de samme godene som oss?

Den 11. februar 2021 skrev Åste Dokka en kommentar i avisa Vårt Land, som det er verdt å dele fra. Hun tar utgangspunkt i noe som hadde vært skrevet i avisen noen dager tidligere, som hun kalte «kriseromantikk». Færre går i kirka, sammenliknet med for noen år siden. Det er for lite Gud i den offentlige monitoren, folk kan for lite om Bibelen og for få salmer.

Dokka velger en annen vinkling i det hun skriver: «Det er millioner av kristne i Norge. Det er radioandakt hver dag i statskanalen. Det selges flere titalls tusen Bibler årlig. Over halvparten av alle barn blir døpt. Halvparten! Over fire millioner mennesker er medlem av et kristent kirkesamfunn. Til sammenlikning spiller godt under en halv million personer fotball i Norge og under 200 000 er muslimer.»

Og hvis vi løfter blikket ut av Norge, kan vi minne oss om at hvert år er Bibelen verdens mest solgte bok. Dette til tross for at den er forbudt i mange land. En tredjedel av alle mennesker som finnes på denne blå planeten ser på seg selv som kristne.

Dokka fortsetter: «Den norske kirke er Norges desidert største organisasjon. Den er landsdekkende. Det er gudstjeneste kl. 11 hver søndag i over 750 kirker, og 85 prosent begraves fra Den norske kirke. Som om ikke det er nok, er det i tillegg frikirker på hvert nes. Det er ingen yrkesgrupper med så stor og bred kontaktflate som prester, pastorer og diakoner. Overalt gis mennesker trøst, håp og fellesskap, uteligger og bedriftsleder begraves under de samme ordene. Snart er det askeonsdag og fastetida begynner. Ett aspekt ved fasten er å lære seg å dø, huske at vi er støv. Men, en viktig side av denne erkjennelsen er at vi faktisk fortsatt lever. En sann dødserkjennelse er livsbejaende, også for kirka.»

Kanskje er Dokka inne på noe viktig her. Er det slik at når vi vet at vi en dag skal dø, så gjør det oss mer fokuserte og tilstedeværende? Kanskje gjør dette at vi fyller dagene med liv, og ikke bare livet med dager? Med økt bevissthet på hva som er viktig og på hva som er bra? Og en viktig påminnelse om at kirka er sprell levende!

I Salme 37,23 står det: «Herren gjør mannens steg faste, og gleder seg over hans vei. Om han faller, går han ikke overende, for Herren holder hans hånd.»

Fastelavn er de tre dagene før fastetiden. Fastetiden er en påminnelse om da Jesus var 40 dager i ørkenen, hvor han ble fristet av djevelen tre ganger. Djevelen forsøkte å få Jesus til å bytte lag, og tilbød han både riker og herligheter dersom han ville falle ned og tilbe han. Jesus sto stødig i fristelsene. Han visste hvem han ville tilhøre og hva som var oppdraget hans. I Matt. 4,1 beskrives det at Jesus hadde tydelige svar på hver fristelse, og han sa: «Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Guds munn.» Han sa også: «Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve», og «Herren din Gud skal du tilbe, og han alene skal du tjene.»

Fastetiden varer i 40 dager fra askeonsdag til og med påskeaften. Søndagene regnes ikke med som fastedager. Fastetiden er en forberedelesetid for påsken. Fastelavn er avslutningshelgen for karnevalet i flere land, og i Norge markerer mange fastelavn med å kjøpe fastelavnsris fra Sanitetsforeningen og bake fastelavnsboller.

Min mormor var ivrig og engasjert i Sanitetsforeningens arbeid i mange år, og jeg har gode minner fra å være med henne og binde fastelavnsris. Det luktet godt i stua da naboen kom inn med store mengder bjørkekvister, og det var stas å få være med på å feste de fargerike fjærene.

I min manns familie har det vært en tradisjon i flere generasjoner å bake fastelavnsboller, hvor man fyller bollene med 1 ts makronfyll og 1 ts vaniljekrem før stekning. Bruk den bolledeigen du liker best, og dryss med melis når de har kjølnet litt. Verdens beste!

Da mormor døde, sendte en god venn meg en melding hvor det sto: «Sorgen er kjærlighetens skygge.» Og det finnes en salme som heter Sorgen og gleden de vandrer til hope, som beskriver noe av det samme. Sorg og glede går hånd i hånd, gjennom livet. «Alt som kan gi glede har en spire til et savn,» synger Sigvard Dagsland. Å tørre å åpne hjertet sitt, og slippe andre inn, gjør oss sårbare. Hvis vi ikke gjør dette vågestykket, går vi glipp av livets største velsignelser. For meg har det å være mamma, gitt meg noen av de største gledene. Jeg tenker ofte tilbake på alt det fine vi gjorde da ungene var små. Nisteturer til furua, badeturer, lesing på sengekanten, dyrestell, speiderliv, ridning og utprøving av mange aktiviteter.

Mellomstejenta Kristine, var svært interessert i tog som toåring. Etter en seks timers togtur til Stockholm, sto vi ute på perrongen. Kristine sa: «Meje tå!» Hun hadde ikke fått nok.

Da eldstemann fortsatt gikk i barnehagen, begynte han på turning. Dette var midt i en periode hvor Lucy Luke og Onkel Richard (fra serien om Pelle Politibil) var de store forbildene hans. Og da alle skulle presentere seg på turningen, presenterte Emil seg enten som Lucky Luke eller som Onkel Richard. Uforglemmelig!

En annen gullkantet historie er fra da jeg hadde bursdag, og mannen min og ungene listet seg opp, for å lage en overraskelse som de skulle vekke meg med. Jeg var allerede våken, men ville jo gjerne ta imot det gode, så jeg lå stille i sengen, og lot som om jeg sov. Plutselig hørte jeg døren gå opp, og noen små barneføtter «tasset» bort til sengen, og krøp inn under dyna bak meg. Minstejenta Mina hvisket: «Jeg bare ligger her og passer på at du ikke våkner.» Slike gylne stunder!

Å være mamma er å leve med hjertet på utsiden. Det er å kjenne at det napper i navlestrengen lenge etter at fødselen er over! Jeg er sårbar på en måte jeg ikke trodde var mulig, og jeg har en rikdom i livet som ikke kan beskrives. Jeg låner ordene til dikteren av Salme 46: «Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i nød og alltid nær. Derfor frykter vi ikke når jorden skaker, når fjellene vakler i havets dyp.»

Tid for trøst # 3. I Jer. 29,11 står det: «For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.»

Sommeren 2020 ble en sommer med mye sorg. I løpet av en måned døde min onkel, min mormor og min nærmeste venninne Helle. I forkant av disse dødsfallene var det tøffe sykdomsperioder. Helle var den siste uken av livet sitt på Lindrende enhet, og i koronatiden var det begrenset hvor mange som kunne komme på besøk. Jeg vil være evig takknemlig for at jeg fikk være sammen med Helle de siste to nettene hun levde. Jeg fikk stryke Helle over hendene og kysse henne på håret, mens hun trakk pusten for siste gang. Dette var natt til søndag. Dagen etter var første arbeidsdag, etter tre uker sommerferie. Jeg var usikker på om jeg var klar for å komme tilbake til jobb, men valgte å forsøke. Og når jeg først hadde forsøkt, fortsatte jeg å krumme nakken og gå på jobb. Men, jeg merket at jeg ikke hadde den samme tålmodigheten som jeg vanligvis har. Når jeg ser tilbake, ser jeg at jeg burde blitt hjemme noen dager.

Sensommeren og høsten ble tøff. Jeg sørget, og satt ofte med tårer i øynene på tur hjem fra jobb. De siste to årene hadde jeg slitt med knesmerter etter et fall på joggetur. Jeg visste fra MR at det var en rift i menisk og brusk, og det siste året forverret plagene seg med hvilesmerter og låsninger i kneet. Jeg ble derfor operert, noe som ga 8 uker sykemelding. Det tar tid når sydd menisk skal gro. Men, det var ikke bare menisken som trengte å gro. Jeg hadde hvilesmerter og låsninger i hjertet, også.

Parallelt med at menisken skulle beskyttes i groprosessen, fikk også hjertet tid til komme i gang med en reparasjonsprosess. Sorgen endret etter hvert karakter, slik at det var alle de gode minnene som lå lengst fremme. Jeg fikk erfare det tekster i Bibelen beskriver – Gud vil gi oss hvile og trøst. Han ønsket på nytt å gi meg fremtid og håp. Dette er gaver som vi alle kan få ta imot. Noen ganger er det viktig og riktig å gi seg selv tid til å sørge, hvile, og ta imot. Noen ganger når jeg er lei meg, ser jeg for meg at når jeg kommer til himmelen skal jeg krabbe opp på fanget til Jesus, legge kinnet inntil brystet hans og bare sitte der og puste. Mens vi er her på jorda kan vi også ta imot hans dyrebare gaver. Trøst er en av dem.