Mannen min Per og jeg har vært gift i 28 år. I to perioder har vi gått til parsamtaler eller parterapi, for å bruke navnet til et artig NRK-program. Dette er noe av det smarteste vi har gjort. Det har gitt oss økt forståelse, bedre kommunikasjon, mer nærhet og en tydeligere definisjon av oss som par. Jeg vil komme nærmere tilbake til dette i bryllupsmåneden juni, og dele flere av erfaringene fra parterapi.
Men for å følge opp fra gårsdagens tekst om kommunikasjon, vil jeg dele noen flere tanker rundt dette. Ofte har vi en kommunikasjonskultur med oss i ryggsekken, i møte med andre mennesker. Kanskje har vi også lagt oss til en kommunikasjonsukultur? Tidlig i samlivet vårt var Per og jeg dårlige på å kommunisere når ting ble vanskelig. Det hadde lett for å bli en hard tone og sårende ord. Jeg kunne føle det som om vi var i en rettsal mer enn på et kjøkken, hvor målet var å vinne diskusjonen eller krangelen fremfor å forstå hverandre. Den gode nyheten er at man kan lære å bli bedre på å snakke sammen og lytte til hverandre. Man kan ta en pause dersom temperaturen i samtalen stiger. Et godt råd kan være å avtale en tid for å fortsette praten, hvor man er mer opplagt og har bedre tid.
De gode ordene er gull verdt. Kong Salomo sier det slik i Ordspr. 16,24: «Vennlige ord er dyppende honning, søte for sjelen og sunne for kroppen.»
Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede. 